mandag 24. november 2014

Unni Lindell: Brudekisten


Det har tatt sin tid før jeg fikk tak i den siste boka til Unni Lindell. Men da jeg har lest alle de andre krimbøkene, måtte jeg selvfølgelig få med denne.
 
 

Dette er tiende boka i krimserien om Cato Isaksen. Unni Lindell skriver mye, hun har blant annet skrevet mange spennende og gode barnebøker i tillegg til de velkjente kriminalromanene. Lindell har gitt ut 73 bøker, og 20 er oversatt til andre språk. Jeg beundrer hennes enorme arbeidskapasitet!

Cato Isaksen er selvfølgelig etterforskeren i denne boka også. Han er blitt litt sliten,  han reflekterer over livet, samfunnet og tilværelsen. Han sliter med samlivstrøbbel, har gått fra Bente, men finner ikke ut av livssituasjonen sin. Det går greit på jobben, så lenge han ikke samarbeider med Marian Dahle. Det anstrengte forholdet mellom de to er i seg sjøl en egen historie. 

Men så dukkar det opp en sak der Cato og Marian  blir nødt til å samarbeide igjen. En kvinne er blitt drept på en bestialsk måte, og drapet har sannsynligvis sammenheng med tragiske hendelser som skjedde på Gaustad sykehus for 25 år siden. Et barn døde i sykehusets kjeller. Dette ble den gangen sett på som en ulykke. Nå er det bare et par uker før foreldelsesfristen går ut, og en journalist som var vitne til ulykken vil skrive om det som skjedde. Da hun tar kontakt med andre som også var tilstede, begynner ting å skje.

 Mange historier om Gaustad har versert etter at de ble lagt ned som mentalsykehus.. Her har vi hørt om stygge overgrep mot pasientene, ikke minst i form av lobotomi. Og disse uhyggelige og dramatiske historiene som sitter igjen i veggene, danner et spøkelsesaktig bakteppe for det som skjer i kjelleren og katakombene under sykehuset.

Lindell har evnen til å skrive slik at du som leser til enhver tid føler at hun vet hva hun skriver om. Hun har vært på Gaustad og sett bygningene, hun har snakket med de som kjenner stedet. Hun har sett noen av "brudekistene" som pasientene flettet som egne kister. Men hun poengterer sjøl at dette kun er fiksjon, og på ingen måte er noe oppgjør med psykiatrien. I romanen har hun trukket fram en gruppe som vi kjenner lite til, nemlig barna til de psykiatriske pasientene. En velformulert, spennende og grøssende krim, som alltid.

Aschehoug
2014
406 sider
 
 

1 kommentar: