Jeg las "Fettere og kusiner" av Kristian S.Hæggernes sist år, og ble nysgjerrig på denne boka, da han er en spennende forfatter.
Denne diktsamlinga, eller skal jeg heller kalle den en samling fortellinger, er skrevet som en slags sjølbiografi. Boka begynner med at fortelleren finner et spedbarn på trappa.
" En kveld jeg går for å åpne døren
da katten skraper på den og vil inn
ligger det et barn på dørmatten
I stedet for å bli sittende med ryggen til
og late som det ikke var han som klorte på døren
slik han pleier å gjøre når jeg åpner
smetter katten straks forbi meg
og inn i stuen for å kreve mat
Jeg plukker opp det sovende barnet
Jeg håper virkelig at det bare sver
Jeg har aldri vill ha barn
men jeg ville trolig opplevd det
som enda mer traumatisk enn å bli far
å finne et dødt spedbarn
dumpet på dørmatten min"
Det som er merkelig er at barnet vokser hver natt, og blir flere år eldre. Han blir tenåring, voksen, gifter seg og blir til slutt en døende olding. Samtidig som ungen vokser og skifter alder, ser fortelleren bildet av seg sjøl , og reflekterer over både positive og negative trekk i eget liv. Den raske veksten er ikke enkel å hanskes med. Og han får et forklaringsproblem overfor folk han kjenner. Han har plutselig et barn, og velger å kalle han for sønnen til en fetter. Men noe senere, da gutten på et par dager er blitt enda større, omdøper han ham til å være storebror til gutten han hadde med seg sist uke. Ikke enkel sak dette. Det er mye humor her, men bak føler jeg at det ligger mye alvor også. Iallefall er dette en spesiell liten fortelling, skrevet som uavhengige dikt, men når boka skrider fram har den dannet en hel historie.
Cappelen Damm
2016
117 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket
Denne diktsamlinga, eller skal jeg heller kalle den en samling fortellinger, er skrevet som en slags sjølbiografi. Boka begynner med at fortelleren finner et spedbarn på trappa.
" En kveld jeg går for å åpne døren
da katten skraper på den og vil inn
ligger det et barn på dørmatten
I stedet for å bli sittende med ryggen til
og late som det ikke var han som klorte på døren
slik han pleier å gjøre når jeg åpner
smetter katten straks forbi meg
og inn i stuen for å kreve mat
Jeg plukker opp det sovende barnet
Jeg håper virkelig at det bare sver
Jeg har aldri vill ha barn
men jeg ville trolig opplevd det
som enda mer traumatisk enn å bli far
å finne et dødt spedbarn
dumpet på dørmatten min"
Det som er merkelig er at barnet vokser hver natt, og blir flere år eldre. Han blir tenåring, voksen, gifter seg og blir til slutt en døende olding. Samtidig som ungen vokser og skifter alder, ser fortelleren bildet av seg sjøl , og reflekterer over både positive og negative trekk i eget liv. Den raske veksten er ikke enkel å hanskes med. Og han får et forklaringsproblem overfor folk han kjenner. Han har plutselig et barn, og velger å kalle han for sønnen til en fetter. Men noe senere, da gutten på et par dager er blitt enda større, omdøper han ham til å være storebror til gutten han hadde med seg sist uke. Ikke enkel sak dette. Det er mye humor her, men bak føler jeg at det ligger mye alvor også. Iallefall er dette en spesiell liten fortelling, skrevet som uavhengige dikt, men når boka skrider fram har den dannet en hel historie.
Cappelen Damm
2016
117 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar