(Gunvor Hofmo og Ruth Maier i 1942)
Anita i artemisiasverden utfordrer oss til å lese dikt, og i mai skal vi velge en dikter som profilerer seg innenfor et tema, f.eks. natur, politikk, kjærlighet eller sorg. Jeg velger derfor Gunvor Hofmo.
Gunvor Hofmo, født 1921 - 1995, er blitt kalt Mørkets sangerske. da hun skrev mye om lidelse, sorg og smerte. Hun vokste opp i en arbeiderfamilie i Oslo. Hun opplevde at nære slektninger og familie ble deportert og senere drept i konsentrasjonsleiere under krigen. Blant disse var bestevenninnen Ruth Maier, som aldri kom tilbake. Dette preget Gunvor sterkt.“Jeg så min venninne,/den eneste, jeg så henne/gå for å dø./Og siden har trærne sørget,/og siden har Døden trukket/min kropp og sjel og stemme/ut i fortvilelsens sjø!”.
I 1953 ble hun syk, og fikk diagnosen schizofreni. Hun tilbragte mange år ved institusjoner. Men på 70-tallet kom nye diktsamlinger, og hun var aktiv innenfor lyrikken igjen. Men hun var en sky og lite sosial kunstner.
Diktene hennes er preget av ensomhet og kulde, men også lysere visjoner fylt av hemmeligheter. Hun er regnet for å være en av våre store modernistiske lyrikere. Jeg siterer fra Store norske leksikon: Gunvor Hofmo fremstår i dag som en av vår litteraturs sterkeste poeter, med en hengivelse i kunstnerkallet som kan måle seg med våre største, som Henrik Wergeland, Edvard Munch eller Kristofer Uppdal. Blant kvinnelige lyrikere må en til utlandet for å finne noen å sammenligne med: “Ho skal ha plass side um side med Edith Södergran og Emily Dickinson,” sa hennes kollega Olav H. Hauge.
Jeg har valgt tre dikt fra samlingen November, som kom ut i 1972, etter flere års skrivepause.
Jeg går ikke ut...
Jeg går ikke ut på gatenefor å tigge om nåde for mitt hjerte
at det ikke skal krystes
mellom det stivnede lysover plakatene på gjerdet
og sitt eget syn
og martrede liv
Det er dager, da selv karusellene
i gaten viser deg sitt rette ansikt
at alt går rundt
og at det som var øverst i lys og glede
i neste øyeblikk går under
i angt og kvale.
Morgen
Lyst slår inn
fyller vinduet som klart
vann i glass,
det er ensomheten
som våkner.
November
Det kommer dager.
Med sne på fingrene
og sorte negler.
Under novembers negl
trives dagens spøkelser:
de med kjellerens
hengelås om halsen,
alt de hjemløse forvaltet
og flykter ifra...
Det er bare denne diktsamlnga jeg har i bokhylla mi, men Hofmo er en så flott kunstner at jeg vil lese mer av henne innomellom i tida framover.
