Tipset som traff! Perla av Carolina De Robertis

 

Denne uka har  bokbloggeir  invitert oss til å skrive om Tipset som traff!. Det vil si at vi skal skrive om en bok vi er blitt tipset om av andre bloggere.
Det er uttallige bøker jeg har notert meg etter å ha lest om dem på forskjellige blogger, men nå måtte jeg plukke ut en av dem. Valget falt på Perla, skrevet av Carolina De Robertis. Hun er en ung og interessant forfatter, vokst opp i England, Sveits og California. Men med bakgrunn fra Uruguay, er det naturlig at bøkene hennes har handling fra Søs-Amerika.


Denne boka hadde jeg hørt om, men først da jeg leste anmeldelsen av den hos Rose Marie, som har en fantastisk bra blogg om bøker og filmer, bestemte jeg meg for at denne skulle jeg lese. Her er hennes innlegg om boka: Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Senere fant jeg ut at Bokelskerinnen hadde hatt et interessant intervju med forfatterinnen. Dette intervjuet handlet først og fremst om den andre flotte boka av De Robertis: "Det usynlige fjellet". Dette er også en av de absolutt bedre bøker, mener jeg
bokelskerinnens intervju med Carolina De Robertis

Etter å ha lest boka sjøl, og ble helt fanget av den, skrev jeg om den på min blogg, og her kan dere se mitt inntrykk:

lørdag 21. juli 2012

Carolina De Robertis: Perla

Dette er en bok som vil sitte i meg lenge. Måtte lese den ferdig før jeg sto opp i dag. En realistisk roman fra de grusomme åra fra 1976 til 1983 i Argentina, da den såkalte "skitne krigen" pågikk. Men også en bok med magiske innslag, noe jeg forbinder med latinske forfattere. (Isabell Allenede spesielt).

Vi møter Perla Correa, som skriver en bok til sin ufødte datter. "Det finnes ting som ikke kan forstås med tanken alene. Historien presser på og forlanger å bli fortalt, her og nå, når du er så nær og fortiden enda nærmere, den puster oss i nakken". Dette er de innledende orda i romanen.

Perla er vokst opp med en far som hun forguder og en mer perifer mor. Hun er ikke klar over at faren støtter det diktatoriske styret i landet, men aner at noe er galt da hennes beste venninne Romina får se bilder hjemme hos henne, og kutter vennskapet. Romina har vært en vekker for Perla når det gjelder interesse for filosofi og litteratur. Perla blir forelsket i journalsiten Gabriel, men aner at hun ikke skal fortelle foreldrene om han. Etter hvert som krigen er over, men mødrene og bestemødrene fremdeles leter etter sine tapte sønner, kommer sannheten om de grusomme terrorhandlingene fram.
Etter et brudd mellom Perla og Gabriel dukker plutselig en mann opp hjemme hos Perla. Foreldrene er på ferie, og hun blir skremt, men nysgjerrig på mannen. Han er naken, søkkvåt, lukter fisk, kobber og råtne epler. Perla skjønner etter hvert at han er en av de som forsvant under krigen. Interasksjonen mellom Perla og den druknede blir en mellomting mellom det overnaturlige og det virkelige, og en må som leser spekulere i om han virkelig er der. Men vi forstår etter hvert at han må være i Perlas fantasi - og en nødvendig del i hennes forståelse av hva som hendte med de som forsvant. En slags påminnelse om at de ikke må bli glemt. Og etter hvert et viktig bindeledd til hennes egen familie, som viser seg å være andre enn de hun har vokst opp hos.

Det er en intens bok, en bok som ripper opp i de grusomme handlinger som skjedde i Argentina i disse åra, og som minner oss om at det skjer stygge overgrep i krig. Og det er en bok som handler om det gode og det onde. Kan Perlas far være god, slik som Perla har oppfattet han i hele oppveksten, når han kan være så ond i sin gjerning for det Argentina han har tro på? Er menneskene født onde eller gode?

Jeg har tidligere lest om de forferdelige måtene mennesker forsvant på, om El Proceso og bestemødrene som demonstrerte på plazaen i sentrum av Buenos Aires. Denne boka var en sterk påminnelse om dette. Velskrevet, gripende og utrolig trist. Jeg må ta meg en tur ut i den fredelige naturen og fordype meg i å stelle blomster, slik at kanskje tristheten slipper taket.

En roman jeg vil anbefale å lese.

 

Pedro Carmona-Alvarez: Og været skiftet og det ble sommer og så videre

Pedro Carmona-Alvarez er innvandrer fra Chile, bosatt i Norge.
Dette et historien om den norske ungjenta Kari som på femtitallet gifter seg med amerikanske Johnny. Vi følger dem gjennom de første lykkelige åra, der de får to to barn, jentene Anna og Vera.. Men så skjer en forferdelig ulykke, og de to jentene omkommer. Nå svikter fotfeste totalt for begge foreldrene. De kommer ikke over det grusomme tapet, og har vanskeligheter med å møtes i den knugende sorgen. Etter en tid flytter de til Norge, der de håper på at avstand kan hjelpe dem.
Johnny, som ikke kan det norske språk, og som allerede da de lander på Fornebu møter den norske kulden, på flere måter. Han føler at Norge er et rart land, et lite gjestfritt land. Og med den lammende, kalde sorgen inne i seg fører ikke flyttingen noe godt med seg. Etter en tid flykterKari mer og mer inn i seg sjøl, og tyr til utsvevende festliv sammen med en venninne.

Kari og Johnny får datteren Marita etter at de har flyttet. Hun blir på en måte den som formidler forelderene historie i boka. Kari vil ikke åpne for å snakke om de to døtrene de mistet, Johnny har sterkt behov for å minnes. Dette fører far og datter nærmere hverandre. Og de to møtes i en felles interesse, musikken. Det er noen fine avsnitt i boka der vi opplever at Johnny får hjelp i sorgbearbeiding gjennom tekstene til Bruce Sprinsteen.

Dette er en utrolig sterk og trist historie. Sorgen ligger som et tungt teppe over det hele. Men ved å la far og datter ha en dialog i slutten av boka, der Marita får trukket fram trådene i det innfløkte, rotløse livet sitt, blir det ikke bare en nedtrykkened sorgbok.Det blir en stille refleksjon over pappas og Maritas liv, og du vil helst følge dem videre. 

Forfatteren bruker nok mye av egne erfaringer når han skriver om Johnnys forsøk på å finne seg til rette i Norge. Han har i et intervju sagt: "- Jeg har selv erfaring med å være i et eksilmiljø. Har sett voksne bli ledd av når de snakker. Som alle land er Norge et rart land når man ikke kjenner det. Amerikanere som snakker norsk - alle synes jo den aksenten er gøy. Jeg ville skrive om hvordan det føles hver gang noen ler og etterligner. Om å være voksen og utenfor. Lengte hjem."

En bok du ikke glemmer så lett!