Ragnar Hovland: Litt betyr det no likevel (Essay)

 

Dette er sagt om boka: Hovlands litterære kanon. I si nye essaybok plukkar Ragnar Hovland opp tråden frå Kunsten å komme heim og andre essay (2011) og leier oss vidare gjennom sin personlege litterære kanon. Vi får mellom andre møte Arthur Conan Doyle, Stella Gibbons, Torgny Lindgren, Kenneth Grahame, Kjartan Fløgstad, John Steinbeck, Arne Garborg, A.A. Milne og Claes Hylinger. Vi får òg lese meir samfunnsorienterte essay, som den sterke teksten om Charlie Hebdo, og vi blir vitne til det som kunne blitt eit intervju med Odd W. Surén. Også artisten Nico er å finne i samlinga, og vi får høyre om kunnskapsbøkene som frå tidleg av var viktige for Hovland. "

Det startar med Arne Garborg og romanen Trætte mænd. Hovland meiner at her finn vi ei moderne og aktuell bok, som talar direkte til lesaren. Denne er skriven på bokmål, uvanleg for Garborg. Interessant å lese om korleis Garborg eksperimenterer med det formelle. Ein roman om romanan sjølv.

Ei eventyrleg ferd til Austrheim, der vest-hillbillyen bur, og vidare vert vi invitert inn i verda til Flora i Cold Comfort Farm, ein framtidsroman skriven i 1932. Ei bok som har vorte samanligna med Alice in Wonderland. Den neste er Det suser i sivet, som handlar om det uventa. Dyr som opptrer som menneske.  "Eit lite dyr som har gode venner som kan sitje framfor ein peis med eit glas punsj i mørke og hustrige kveldar. Glad og fornøgd, men ed ein underleg lengt i seg."

Eg tek med eit par andre utval her. Berre ein hund? Det er Hunden frå Baskerville Hovland siktar til. "Ta ein hund. Ta ein detektiv. Eller la oss vere meir preise: Ta ein jævlig diger og djeveslk hund,\. Ta verdas mest kjende detektiv. Så får du det som av mange blir hevda er "verdas beste kriminalroman""

Hyllinga til Charlie Hebdo er sterk. Eg berre siterer: "Charlie Hebdo liknar ikkje på noko anna i denne verda. Og no, då dei fleste har slutta å seie at dei er Charlie og gått vidare over i kvardagen att,så kan ein atter bøye hovudet og innsjå at berre Charlei er Charlei. Og det har dei no betalt ein høg pris for."

Det er mange romanar eg ikkje har lese, eller har høyrd om, i denne boka. Men med Hovland sin presentasjon vert ein inspirerte til å leite seg fram til disse bøkene. 

Ei lita og innhaldsrik bok som eg gjerne anbefaler!

Samlaget
2019
139 sider
Lånt på biblioteket

Gunnar Kopperud: Vi som elsket Afrika( Et essay)

Jeg har tidlgere lest romanen"Der savannen ender" av Kopperud, en bok som fikk meg til å reflektere over hva jeg egentlig vet om land som ligger fjernt borte. Ble derfor nysgjerrig på denne.

"Vi som elsket Afrika"er lagt opp som små essays fra ulike områder forfatteren har oppholdt seg over flere tiår. Kopperud sier sjøl at det er en omvendt dannelsesreise.

Kopperud begynte reisen sine i Afrika da han var 41 år. Han kjente at å komme til Afrika ga han pusterom fra norsk virkelighet. Han opplevde Norge som "overstrukturert". Han opplevde den norske hverdagen som ruteark, med forventninger og krav. I Afrika har ikke menneskelig natur tid til å forkle seg. Han siterer Graham Greene som sier at der trives uretten, grusomheten og småligheten som folk ellers skjuler, og her kan man elske menneskene nesten slik som Gud elsket dem. Men han går i rette med sin egen tidligere naivitet etter hvert, og ved et tilbakeblikk må han medgi at den friheten han var tiltrukket av i begynnelsen ikke lenger er der. "Fraværet av struktur slipper tilfeldigheten til, og tilfeldighet er, som vi alle vet, det motsatte av frihet", sier han..

Vi leser om migranters forsøk på å komme seg inn i den spanske byen Ceuta på Marokkos kyst, vi leser om aids-epidemien i Zambia, vi leser om amerikansk intervensjon i Somalia. Vi leser om feilslått bistand fra den vestlige verden. Vi leser om motsetninger mellom lokalbefolkning og flykningeleirene. Her er sterke øyenvitneskildringer, mye dramatikk, grusomme observasjoner. 

Forfatteren stiller mange spørsmål. Etter mange år på innsiden i Afrika har han god grunn til det. Et av disse er forholdet til Verdensbanken. Har Verdensbanken lov til å stille vanlige krav om økonomiske reformer til et land som er truet av sult? Der barn og unge blir hentet ut av skole og hjem til mobilisering i fronten?

Den grove korrupsjon i utdeling av nødhjelp, som han ser gang på gang, får han til å stille slike spørsmål: "Hva slags mennesker er det som gjør sånt – ikke unntaksvis, men systematisk?"

Kopperud stiller også spørsmål om hvem som tjener på krig og sult i Afrika. Kan det være et levebrød for deler av folket? Når er nødhjelp virkelig nødhelp, og når går den over i å bli en del av infrastrukturen, planlagt av korrupte ledere?

I 1994 var Kopperud i Rwanda.  Her skriver han om grusomhetene der 800 000 mennesker ble slaktet ned på 100 dager. "Jeg står og ser en grå sommerfugl fly over en massegrav, den leker seg mykt fram og tilbake, setter seg prøvende på ett av likene. De gule vingene skimrer som et streif av sol mot den brunsvarte huden. På en liten haug litt unna massegravene står en gruppe barn og ser på." 

Det han så i dette landet førte til at han ikke klarte å la være å dra dit senere. Han måtte gjøre unna et personlig sorgarbeid, eller var det soning?

Kopperud viser at disse årene har gått hardt inn på ham:
" Jeg står der og merker plutselig at jeg ikke føler noen ting, annet enn stille, tung tristhet, formet av et vemod som har bygget seg opp gjennom år. Jeg holder ikke lenger med noen, jeg håper ikke lenger på noe, jeg vet at dette bare er begynnelsen. Afrikas befolkning kommer til å firedoble seg innen utgangen av dette århundret, fra 1,2 til 4,4 milliarder innbyggere - uten arbeid, uten å kunne planlegge en framtid, hvor skal de ta veien? Vi har så vidt sett begynnelsen. "

 

Etter å ha sett de grusomme, planlagte voldshandlingene i Angola, der borgerkrigen ble støttet av USA og Russland, på hver side, skrev Kopperud:" Vold forandrer alle - den som utøver volden, den som utsettes for volden, den som er vitne til volden."

Denne bokomtalen blir bare fragmenter fra en gripende, sterk beretning om et Afrika vi leser og ser noe om i media, men som kanskje svært få av oss vet nok om. En utrolig ubehagelig bok å lese, men likevel en bok jeg måtte lese. Og som jeg vil anbefale andre sterkt å lese.

Gyldendal
2018
204 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

Karl Ove Knausgård: En fryktelig skjønnhet (Essay)

I dagens Klassekampen er det et svært interessant essay som handler om hvordan en hjerneoperasjon kan skje mens pasienten er våken. Karl Ove Knausgård har vært med hjernekirurgen Henry Marsh, som utfører disse operasjonene. Henry Marsh har skrevet boka "Do no harm", og da Knausgård las denne boka tok han kontakt med legen for å høre om han kunne være som observatør ved en slik operasjon.

Essayet handler om to operasjoner i Tirana, der Knausgård møter Marsh og teamet hans før, under og etter operasjonene. Under operasjonen får han komme helt inntil pasienten for å se inn i pasientens hjerne:

"Legen tok et steg til side, og jeg bøyde meg over mikroskopet.

Å gud.

Et landskap åpnet seg foran meg. Det var som om jeg sto på toppen av et fjell og så utover et sletteland, dekket av lange, buktende elever. I den andre enden av sletten steg flere fjell opp, imellom dem var det daler, og i en av dem bredte en enorm, hvit isbre seg ut. Alt blinket og glitret. Det var som omjeg hadde blitt flyttet til en annen verden. Det var som om jeg befant meg på en annen kant av universet. En av elevene var lilla, de andre var mørkerøde og landskapet de gled igjennom var i underlige fremmed farger.....

Jeg hadde aldri sett noe så vakkert, og da jeg rettet meg opp og tok et steg tibake for å overlate plassen til legen igjen, var øynene mine for et øyeblikk slørete av tårer."Wellcome Library.

Essayet er illustret av Charles Bell (1774-1842). Han var en skotsk kirurg og nevrolog, og tegningene hans er samlet og digitalisert av

Bildet er fra artikkelen i Klassekampen, og viser en av pasientene, Gjinovefa Merxira under en av operasjonene.

Fantastisk interessant!