fredag 23. august 2019

Kristin Molvik Botnmark: Hva skjedde med Aleksej?

Hva skjedde med Aleksej?

En sterk og gripende historie om sorgen over en sønn og lillebror de aldri fikk - og om en gutt som ble sviktet av alle. 

Familien Molvik Botnmark har lenge håpet på en lillebror til datteren Victoria, men innser at de ikke kan få flere barn. De setter da igang den lange prosessen med å søke som adopsjonsfamilie. Etter en tid blir søknaden  innvilget, og de skal hente en liten gutt på fire år fra et barnehjem i nordvest-Russland. Storesøster Victoria som nå er ti å, legger all sin sjel i forberedelsene til å ta imot lillebror, og setter igang med å lære seg russisk. Men de urolige forholdene i Sovjetunionen fører til at prosessen stopper, og de får aldri den lille gutten Aleksej fra Russland. Dette til stor sorg for familien, og særlig for Victoria som ikke få den lenge etterlengtede lillebroren. Hun fortsetter å studere russisk, og bestemmer seg for å reise til Russland for å lete etter Aleksej, ut fra opplysningene i adopsjonspapirene. Årene går, og gjentatte reiser til Russland har ikke ført til positive resultater. Da foreldrene oppdager at Victoria aldri har sluttet å sakne lillebroren, og har brukt flere å på leting, tar de ut på en ny reise sammen, og i 2018 lykkes de i å finne Aleksej. Møtet blir ikke enkelt, og tankene på hvordan livet hans kunne vært, preger alle. 

Dette er en historie om problematikk i adopsjonsprosessen fra Russland på nittitallet, det handler om de politiske forholdene i landet, om fattigdom og nød, med påfølgende stort alkoholforbruk som ødelegger og bryter ned familier. Og det handler ikke minst om store forventninger som ikke oppfylles, om savn og søken etter en lillebror som aldri kom. Det handler om å aldri gi opp.

En bok som uroer deg, og ikke slipper så lett. 

Vigmostad Bjørke
2019
322 sider
Bokmål
Leseekesmplar

lørdag 17. august 2019

Kristine Hovda: Jeg lever ikke lenger selv (Personlig betraktning)

Jeg lever ikke lenger selv

Fra bokas bakside:"Koden på bankkortet til femten år gamle Kristine er 6220. Tallene representerer vers 20 i Galaterbrevets andre kapittel i Det nye testamente. «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg», skriver apostelen Paulus. Det er en ordlyd hun tar helt bokstavelig. Tjue år senere står journalist og musiker Kristine Hovda på stranden ved Brusand, der hun ble døpt som tenåring, og lurer på om hun i det hele tatt kan bruke noe av det hun en gang lærte om Gud. Eller om hun må lære seg å leve selv. "

Dette er en svært ærlig beretning fra et radikalt fritenkermiljø  Forfatteren vokste opp med en tro som gjorde at hun gikk og ventet på at Gud skulle fortelle henne  hvordan hun skulle leve livet sitt. Det var kristne mennesker i familien i generasjoner, og foreldrene søkte Jesusvekkelsen, en menighet som avvek fra andre organiserte menigheter.  Kristine var en innadvendt jente, satt gjerne alene med bibelsk lesestoff.  Hun ville overgi viljen sin til Gud, så hun fikk et best mulig liv og komme til himmelen. Denne troen førte til at hun mistrodde ikke-kristen og var fortvilet for at de ikke kom til himmelen og ble fortapt. En femåring skal ikke lese det gamle testamentet. en trettenåring skal ikke går rundt med religøse grublerier, Kristine ble syk, fikk angst og utviklet spiseforstyrrelser. 

 "Den (troen)gjorde at jeg var sårbar i møte med andre mennesker, fordi jeg ikke hadde lært å kjenne etter hva jeg selv egentlig ville. Og dermed ble jeg fort også avhengig av mennesker som var sterkere og tydeligere enn meg. Det gjorde at jeg lærte meg å trekke meg unna andre mennesker.Det var ikke før jeg skjønte at Gud kanskje ikke fantes, at jeg begynte å finne en vei ut av mørket. Hvis Gud ikke fantes, var det ingen som skulle dømme meg. Da var det heller ingen som skulle redde meg. Da var det ingen utenfra som skulle gi meg en verdi. Og da var det opp til meg selv å skape meg et liv jeg ville ha. For en lettelse det var. Eller, skal jeg si, en skrekkblandet fryd. Det er skummelt å innse at en selv har ansvar for livet sitt."

Jeg er glad for konklusjonen til forfattaren, da jeg ble helt nedfor på hennes vegne.  "Jeg trodde at livet etter døden var alt jeg kunne håpe på. Og så viste det seg at det var omvendt. Håpet lever hver gang vi tør å satse på at kjærligheten er sterkere enn hatet. At Gud ikke gjør forskjell på folk. At Guds rike er her nå, midt iblant oss. At det ikke er noe å vente på."

Kristine Hovda har skrevet en modig bok om sin kamp i det spesielle sektkristne miljøet som har preget hele livet hennes. Men hun har ikke kommet lettvint fram til konklusjonene sine. Hun har gått i psykoterapi i fem år, og brukt mye tid og krefter på å kjempe imot sine indre demoner. 
Jeg tenker at en oppvekst i et så snevert miljø kan være svært belastende for barn og unge, noe denne boka bekrefter. Som ikke-troende har jeg vansker med å skjønne at foreldre kan påføre barna sine så sterke restriksjoner og pålegg, uten å se hvordan dette påvirker barna.

Flamme forlag
2019
236 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

torsdag 15. august 2019

Laila Brenden: Toner fra en stille skog (Roman)

Toner fra en stille skog - 
      Laila Brenden

Ane Solingen bor sammen med kjærsten Hans i en avsidesliggende koie i skogen. Hun har bodd hos en tante etter at foreldrene døde, og der har hun vært  behandlet som tjenestepike og budeie i alle år. Verken tanten eller onkelen snakket til henne, og alle arbeidspliktene førte til at hun ikke fikk tid til å knytte vennskap med jevnaldrende. Da hun var seksten år, ble hun kastet ut, og stakk til skogs. Der møtte hun Hans, en enstøing, som bodde i ei lita koie. Han tok vel imot henne og hun ble boende, og de fant kjærligheten sammen. Men en dag utsettes Hans for en ulykke og blir borte. Ane er gravid, og kjenner at det blir tøft å være alene. En svensk prest møter henne med vennlighet, og overrekker henne en gave, en harpe. Hun finner trøst i musikken, og lærer seg etter hvert å spille på harpa. Da sønnen Jørgen blir født, har hun stor glede av å spille for ham.

Men en dag skjer en ny ulykke, den lille sønnen forsvinner sporløst. Ane bruker all sin styrke og vilje i letingen etter Jørgen, noe som krever store endringer i livet hennes. 


En fortelling om kjærlighet og svik. Det handler om nærhet og viktigheten av vennskap. Og mest handler det om evnen til å spille, glede over musikken og formidlingen av musikk til andre. 


Forfatteren har skrevet romanserier tidligere. Om det blir flere bøker om Ane vet jeg ikke, men jeg likte denne romanen godt. Fengende og lettlest.



Vigmostad Bjørke
2019
408 sider
Bokmål
Leseeksemplar

søndag 11. august 2019

Ruth Ware: Kvinnen i lugar 10 (Krim)

Kvinnen i lugar 10

En kort omtale av en bok jeg las for en stund siden:

Lo er jounalist og skriver reisekildringer. Nå ha hun fåt et spennende oppdrag, da hun skal være ed på en luksusreise på cruice til de norske fjordene. Men så våkner hun en natt av et skrik, og hun ser at noen blir kastet overbord. Hun slår alarm, men ingen er savnet, og hun føler at hun ikke blir trodd. Vel, hun hadde drukket en del, og etter hvert blir hun usikker på hendelsen sjøl. Og like før hun dro på reisen, ble hun overfalt i egen leilighet, slik at skrekken fremdeles sitter i henne. Var det bare oppspinn og drøm, eller har hun vært vitne til et drap?

Det utvikler seg til å bli en klaustrofobisk skrekkhistorie, og spenningen er på topp gjennom hele boka. En velskrevet krim skrevet av britiske Ruth Ware.


Gyldendal

2017
366 sider
Oversatt av Hilde Stubhaug
Fra Bokklubben 

tirsdag 6. august 2019

Mave Binchy: Night of Rain and Stars (Irsk roman)

Nights of Rain and Stars by Maeve Binchy

Jeg fikk litt tid i en kiosk på flyplassen i Athen, mens de andre medreisende hentet ut leiebil, så jeg plukket med meg denne ferieboka. Valget falt på denne på grunn av at historien er lagt til Hellas, noe som passet meg godt akkurat da.

Fire fremmede møtes på en øy i Hellas. Der opplever de at turistbåten Olga tar fyr og brenne ned med mange mennesker ombord. Flere fra den lille landsbyen Aghia Anna mister livet. Stemningen er dyster og alle er nedstemt. Fiona fra Irland har forlatt karrieren som sykepleier for å bli med kjæresten på reise. Alle advarer henne, da ingen er begeistret for mannen. Thomas fra USA tenker mye på sønnen, som nå bor hos hans fraskilte kone og hennes nye mann. Tyske Elsa har stukket fra sin bra jobb i TV-selskapet, da hun oppdager at mannen hun elsker ikke forteller sannheten. Den siste av de utenlandske turistene er den unge engelske David, en stillferdig gutt. Det er forventet at han skal  gå inn i familiens business, noe han ikke takler. Alle fire er i en valgsituasjon i forhold til framtida. De sterke inntrykken blant befolkningen i Aghia Anna under begravelsen påvirker dem og gir nye innspill i disse tankene. 

En av de personene som blir viktig for dem er Vionna, en moden kvinne som opprinnelig er irsk, men har bodd i Aghia Anna i mange år. Hun er fullstendig akseptert og inngrodd blant grekerne, til trass for en dårlig start. Hun blir en hjelper for de andre, trass i, men kanskje på grunn av, sine egne demoner.

En frisk feriebok med mange refleksjoner til ettertanke. Absolutt passende lesning mellom lange vandringer på antikke tomter på de varme greske høydedragene på Peloppones.

Forfatteren er fra Dublin, og jeg kjenner ikke til henne fra før. Flere av bøkene hennes er filmatisert og hun har fått bokpriser.

Orion forlag
2004
Engelsk

mandag 5. august 2019

Sissel Gran: Inni er vi alltid unge: aldringsmeditasjoner. (Personlig betraktning)



Philip Roth har en gang sagt: "Alderdommen er ikke en kamp, alderdommen er en massakre"

Sissel Gran er psykolog og parterapeut, og er blitt opptatt av alder og aldring. I denne boka deler hun erfaringer og personlge tanker om temaet, og henviser til mange forfattere som har skrevet om det å bli eldre  Hun trekker fram egne erfaringer fra familie og venner, og hun skriver om samfunnet i forhold til aldring. Jeg trekker bare fram noen utvalg fra boka her.

Det finnes antialdringskampanjer som i verste fall kan føre til at vellykkede eldre kan se ned på de som ikke lykkes å bekjempe egen aldring. Aldersdiskrimineringer ikke av det gode. Mange eldre kjenner at helemyndighetens oppskrift på"suksessfull aldring" skaper trass, og mange snur ryggen bevisst til moraliseringen om sunn og produktiv aldring. Hun siterer bl.a doktor i cellebiologi
Barbara Ehrenreich, som er sterkt kritisk til velvære- og fitnessbevegelsens ide om at man bl.a kan tenke seg frisk. Hun sier at en ikke skal være så opptatt av helsen, men heller bruke tiden til å leve mer meningsfylt og ikke la selve meningen ligge i alle anstrengelsen for å forlenge livet.
,
"Å eldes med verdighet bety at ingen skal vite hvordan det er å eldes". Men vi kan ikke fortie eller skjule aldringsprosessen verken overfor andre eller oss sjøl.
Gran skriver om eldre kvinner før og nå. Kvinner som slet for mannen og barna, og aldri fikk tid til seg sjøl, resignerte og følte seg gammel før tiden. Hun skriver om hvordan tap av en ektefelle påvirker livet til den etterlatte. Nettverket blir passivt. "Sorg er i sannhet en ensom ting". Sorg kan gi angst og tap av duft- og smakssansene. Det er viktig å prøve å leve som et autonomt individ, ikke være parasitt på et annet menneske.  Den gamle enka i Susanne Skogstads Svartstille vil ikke flytte på "heimen". Der vil hun bli borte fra den døde mannen. Hun tror ikke at ektemannen er borte. Andre enker og ekemenn føler at de får et nytt liv når ektefellen dør. Det unge i dem slipper til.

Et av kapitlene i boka handler om siste fase av alderdommen. Gran kaller det Ættestupet. De handler om redselen for alderdommen, realiteten som en dag kommer. Frykten for demens ligger der hos mange eldre. Helsevesenet trenger økte ressurser, slik at humanisme og kunnskap og stolthet i ykesutøvelsen blir styrket. "Det er hardt arbeid å bli gammel, hardt tungt og uglamorøst," sier faren i Linn Ullmann i boka De urolige. Han vil dø hjemmee, få en mild død. Gran mener at "alle som arbeider med eldre og gamle, må ha det klart for seg at de skal bistå mennesker som har tålt mye, og som skal tåle enda mer. Det krever mye av hjelpere."

Gran avslutter med at hun tror det finnes motgift mot alderspessimisme. Det å være opptatt av noe annet enn seg sjøl, gir bedre livskvalitet. Et menneske som bare har seg sjøl i kikkerten blir sårbar.

En svært interessant bok for meg, som er en aldrende, eller gammel dame. (Bare det å skrive disse betegnelsene på meg sjøl får meg til å stritte imot. For inni er jeg akkurat som før!) Gran skriver naynsert, realistisk og uten moral. Det er hennes betraktninger vi leser, men de setter igang egne betraktninger og tanker om eget liv. Boka er også interessant på grunn av de mange sitater fra kjente forfattere som Simone de Beauvoir, Wencke Mühleisen, Patti Smith, Liv Køltzov, Helga Flatland, Susanne Skogstad, Betty Friedan Jan Grue og mange flere.

Aschehoug
2019
207 sider
Bokmål
Lest som eBokBib

lørdag 3. august 2019

Kristin Hauge: Ritualer (Roman)

Ritualer
"Hva gjør vi når døden puster oss i nakken? Når vi ikke klarer å snakke sammen om de viktigste tingene? Ritualer kan binde mennesker sammen, men hva slags ritualer kan hjelpe oss når de gamle forsvinner?"


Ally arbeider utenriks i ambassaden i Kabul. Hun er gravid, og bestemmer seg for å reise hjem. Hun legger alt bak seg, også vennen Tim. Hun ønsker å fortelle moren om graviditeten, men er trist og sliten, og finner ikke en passende anledning .Hun tenker på forholdet til kjæresten Paul og venninnen Nikkie, men klarer ikke å åpne seg for noen. Hun minnes den positive delen av oppholdet i Afghanistan. Leir med hester, utfarter med bil, golf med venner. Motstridende føleser rir henne.

Harriet er pensjonert lærer, og Allys mor. Hun er nå i ferd med å selge huset og dra til Cuba på sykkeltur. Hun er en moden kvinne, sulten på nye opplevelser. Hun har lest biografien om mange kjente kvinner som har gjort reiser, blant anna Isabella Eberhardt. Det er disse kvinnenes mot hun beundrer. Nå vil hun gå i deres fotspor. Når datteren er tilbake, er barndomshjemmet borte.

Allys far, Victor, ble skilt fra Harriet da han falt for Eva for flere å siden. Han forlot kone og datter. Han har sønnen Stein med Eva, men nå glir han bort fra både Eva og sønnen. Han forelsket seg i studenten Stella, men forholdet er over. Han foreleser studenter i historie, men er nå i ferd med å pakke sakene sine ved forskningssenteret og forlate jobben. Han trodde på egen karriere en gang, men sitter nå desillusjonert tilbake. Han har fått en beskjed fra legen som uroer ham. Han minnes barndommen, der han mistet en bror i drukning. Han ble " det skyldige barnet", og har hatt mange tanker om døden. Han har forelest om livet og døden, der han har forfektet at begravelsen er forsoningens ritual.

Tre mennesker som aldri har gjort opp livet sitt i forhold til hverandre. De er alene på hvert sitt sted, og alle tre står overfor viktige valg i livet.

En sterk og gripende bok som får en til å tenke over hvordan en lever. Letingen etter ritualer som binder dem sammen er sentral. En bok jeg anbefaler andre å lese.

Vigmostad Bjørke
2019
Bokmål
Leseeksemplar

fredag 2. august 2019

Asta Olivia Nordenhof: De enkle og det einsame. Artemisias diktutfordring i juli 2019



























Eg har leita for å finne noko aktuelt til denne utfodringa, og da eg ikkje har vore heime i heile juli, måtte eg gå attende til denne samlinga som eg har omtala tidlegare. Den er skreven av unge Asta Olivia Nordenhof, født i 1988. Ho er utdanna frå Forfatterskolen i Danmark, og vann Montanas Litterturpris i 2013 for diktsamlinga Det nemme og det ensomme.
Ho er samfunnsengasjert, og skriv om vald og sorg.
 
" Faren min døde i 2005, nå skulle jeg miste moren min også. Jeg var ekstremt ulykkelig og gikk rundt med følelsen av fravær og lovløshet. Nå var det ikke lenger noen som kunne korrigere livet mitt, eller bekrefte det." 
Ho skreiv dikt, og ga ut samlinga i Danmark i 2014. Ho er sett på som ein viktig poet i heimlandet. Nordenhof har ei vanskeleg tid bak seg, med ein valdeleg barndom, rusbruk og psykiske vanskar. Ho seier at dikta hennar skal være ein trøst for dem som blir jaga og ei skjennepreken til dei som jagar.
Her er mange sterke dikt, om eg kan kalle det enkeltdikt. For heile boka er eit langt, samanhangande dikt.

Her er tre utdrag frå boka:

"eg hugsar ikkje når eg forsto det
at farfar banka dei alle saman
slik far min hugsa det:
kvar dag vente på valden og så vart det stilt
farmor kunne liggje på kjøkenet
som låg i direkte forelenging av gangen og var like smalt
eller ho kunne liggje i gangen
eklast viss det blødde frå henne, viss ein måtte tørke opp"

"sitje her no, ha vore seksten.
skulle ønskje mensen gjekk vekk
skulle ønskje ein ikkje vart kalla arrogant når ein seier ein ikkje vil ha barn
eg vil ikkje ha barn så fatt det
fleire liv å matre
eg har drepe ein kattunge ein gong
kasta den mot ein vegg fordi den ikkje ville ta imot barnebrystet mitt"

"Då vi sat og venta på at gjestane skulle kome, når nokon rørte seg over grusen i
innkøyrsla
det var ein som fortalde meg at du er død av overdose
det luktar av deodorant og smørjeost når eg tenkjer på at du ikkje finst
det var vennleg av deg at du vekte meg så varsamt om morgonen, det sit framleis i brystet mitt.
så åt vi kinder milk-slices på kjøkenet, slikkja smørjeost av halsen på kvarandre
så bar vi dei tunge ølkassene frå huset ditt til fakta, det var veldig strevsamt"


Det handlar om å vekse opp med vald i familien, om behov for ømheit, om sinne og indignasjon. Det handlar også om å miste foreldre. Nordenhof er innom samfunnet på godt og ondt. Forskjell på ulike samfunnslag. Rett og slett ei sterk samling dikt som må lesast sakte og gjerne ein gong til!

Samlaget
2017
54 sider
Oversatt av 
Anna Kleiva
Nynorsk
Lesareksemplar

torsdag 1. august 2019

Oppsummering juli 2019

Feriemåned, reise og barnebarn på hytta. Da blir det lite bøker, lite blogging. Og godt er det. Kjenner at det faktisk gå an å være uten bøker noen dager. Så bra!

Den store opplevelsen denne måneden var gresk bryllup på Peloppones. Nevø Sjur giftet seg med Roula. Gresk Ortodoksk vielse med gregoriansk sang og fest med Zorbadans og full fres til de lyse timer. 
Har lagt inn flere bilder og referat fra turen under Ferier/reiser.



 I tillegg fikk vi med oss gresk antikk historie rundt omkring både i Athen og på Peloppones, der vi bodde en uke i Epidraurus. Akropolis, Pnyx (Demokratiets vugge), Mykene og Nemea.






Her er leseresultatet fra måneden.

Norske bøker:
Ketil Bjørnstad: Verden som var min. 80-tallet og 90-tallet
Kristin Hauge: Ritualer
Benedicte Meyer Kroneberg: Ikke bli borte
Jan H Landro: Fra Nora til Karl Ove

Utenlandske bøker:
Lisa Jewell: Barndomshjemmet
Sally Rooney: Alle andre
Mave Binchy: Night og Rain and Stars

Annet
Stor kulturopplevelse var teaterframsyningen Electra på amfiscenen i Epidaurus, et av de beste bevarte amfier i Hellas, påbegynt bygging ca 330 f.Kr.
Det var med høytidstemning i hele meg jeg satte meg ned på de gamle steinbenkene i det fantastiske amfiet.


torsdag 11. juli 2019

Benedicte Meyer Kroneberg: Ikke bli borte. (Roman)



Det er en vanlig morgen hos ekteparet Vibeke og Torbjørn, som nettopp har flyttet til London. Datteren Ella er en spesiell og oppvakt jente på tretten, men hun har vært utsatt for mobbing i lengre tid. Flytting har vært et ledd i en omstilling de tror kan hjelpe henne. Sammen med broren Leo skal de gå til skolen, og foreldren skal på jobb, Torbjørn har vært i FNs politistyrke tidligere, men jobber nå i ambassaden, og Vibeke er psykolog. Hun arbeider med mennesker med ulike personlighetsforstyrrelser.
 Det er en regnfull dag, vannet flommer i byen. Det skaper problemer med kollektivtransporten, og vi ser hvordan mennesker reagerer ulikt når vanskene oppstår. 

Utpå dagen får Vibeke en telefon fra skolen, Ella er forsvunnet. Vibeke blir fortvilet, da hun lenge har vært bekymret for datterens utfordrende atferd. Allerede som lite barn var hun tidlig utviklet og åvåken, men også sensistiv og var. Hun gledet seg til å begynne på skolen, men hun ble ensom og utelukket fa gjengen. Dette har fortsatt i samme mønster etter at hun begynte på nye skole. Flere episoder der har ført til innkalling til samtaler med foreldrene. Vibeke ringer til Torbjørn, som ikke reagerer like sterkt som henne. Da au pairen kommer med urovekkende uttalelser, blir ikke Vibekes uro mindre.
Gjennom hele boka ser Vibeke tilbake på livet deres, fra Ella ble født i en vanskeleg fødsel, og senere utviklet seg til å bli en viljesterk og intelligent lita jente, men også en utstøtt og uglesett jente. Hun stiller seg spørsmål om hva som gikk galt. Hva kunne de gjort annerledes? Tanker som mødre ofte har når noe ikke fungerer i familien. 


Jeg har lest flere bøker av Meyer Kroneberg, og helt fra debutomanen hennes har jeg likt det jeg leser. svært godt. Hun skriver realistiske romaner, der nåtidas problemer flettes inn i handlingen. Eksempler er flyktningeproblematikken, miljø og politikk. Og hennes evne til å se mennesket gjør bøkene hennes ekte og jordnære.
Andre som har lest og omtalt boka er tine


Tiden forlag
2019
282 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket