onsdag 22. november 2017

Cecilie Enger: Pust for meg (Roman)


Dette var virkelig en dramatisk roman, fra en hendelse som mange kan komme bort i. Svært velskrevet, og en bok som gir mange tanker i etterkant. 
Anestesilege Carla Ruud skal besøke sin mor som ligger på et sykehjem i hjembygda. En kollega spør om hun kan ta med en slektning på turen, en ung kunstner som skal sette opp et teaterstykke. Det er vinterføre, og en noe anspent samtale mellom de to kvinnene i bilen. Passasjeren Synne virker svært sjølbevisst og forstår seg på det meste. Hun snakker i ett kjør, spør og graver uten stopp. Carla irriterer seg mer og mer, og angrer på at hun tok henne med som passasjer. Plutselig får bilen sleng,  går rundt og havner i grøfta. Synne blir truffet i halsen av en løs koffert, og strupehodet knuses. Carla makter ikke å redde sin passasjer, og Synne dør. Som lege gør dette sterkt inn på Carla.
I etterkant blir hun avhørt av politiet, og ingenting tyderr på uforsiktighet. Avisene har skrevet mye om den farlige veistrekningen, der flere biler har kjørt ut.
Carla får sterke reaksjoner etter ulykken, en blanding av skyldfølelse og skam, da hun innser at hun ikke likte Synne. Hvordan kan hun leve med det hun har opplevd? Hun tenker mye på Synnes familie. Bør hun kontakte dem? Vil det være til hjelp for dem, eller henne sjøl? Hun får problemer med å se seg sjøl som den hun var, også i jobbsammenheng. 
Carla har voksne barn, og datteren Ingrid har hatt et tett forhold til moren. Men klarer hun nå å være den støtten hun har vært før bilulykken? Ingrid har møtt en mann som kurser i pusteteknikker. dette er noe Carla er opptatt av, som anestesilege, men også med tanke på at Synne døde på grunn av pusteproblemer. Hun har problemer med å tro at dette er en mann for datteren. Men hun har ikke møtt han.

Dette er en dramatisk og sterk historie om hvordan mennesker kan reagerer i en krisesituasjon, og hvordan de ulike fasene i en slik reaksjon forløper. En psykologisk gripende roman om veien fram til å kanskje kunne tilgi seg sjøl etter en tragisk hendelse, der en har hatt ansvaret for en annen person, og mislyktes i å hjelpe. Godt skrevet.

Gyldendal
2017
256 sider
Bokmål
Lest som eBokBib,

tirsdag 21. november 2017

Taran Lysne Bjørnstad: Sommer i Norge (Roman, ungdom)


Dette var en tilfeldig plukket bok fra eBokBib, men du verden hvor glad jeg er for at jeg fant den. En bok skrevet for og om ungdom, en brutal og ærlig bok om en ung jente på flukt.

Forlaget sier om boka :"Det er sommer. Nokokure er 16 år og har akkurat kommet til Norge, etter å ha flyktet fra Eritrea. Vi følger henne i de ulike stadiene av søknadsprosessen som mindreårig asylsøker, og vi følger også menneskene somavgjør hvorvidt hun får bli."

Den starter hjerteskjærende vondt; en jente ligger på gata, med ødelagte klær, plastsandaler og blodige føtter. 
Mange går forbi, noen stopper opp og ser, men vet ikke hvordan de skal forholde seg til situasjonen. En kvinne stopper opp, men etter en liten overveining smyger hun  seg videre. To unge gutter gir henne penger og forsvinner fort. Den tredje, en fotograf,  ser henne som et fantastisk scoop, et motiv han ikke kan slippe. Han "redigerer" henne og fotograferer, men blir stoppet av en farget mann som  ragerer på dette, og dytter fotografen unna, og så kommer sikkerhetsvaktene .
Dette er Nokokures første møte med Norge. Hun har hatt en lang, strabasiøs ferd, først med båt, så gjennom Europa. En mann som har operet som "broren" hennes, har plantet en historie hun må bruke for å få opphold i landet. Men i møte med politiets utlendingenhet og UDI holder hun seg stort sett til sannheten. Faren var dyrlege i landsbyen hun har flyktet fra, men han forsvant plutselig. Bestefaren som hun elsket er død. Da soldater angriper de sivile rømmer hun. 
Ved asylmottaket på Sørlandet er hun ensom, og liker best å gå ute i naturen. En dag går hun seg tilfeldigvis på en hest, en fjording. Han er redd, flykter unna, men hun ser at han er sterkt skadet. Hun er vant til dyr, har et lite esel hjemme. og klarer å nærme seg hesten etter hvert. Møtene mellom den skadde hesten og den ensomme jenta er vakkert beskrevet, en rørende og sterk historie. Men så dukker hestens eier opp. Dette også et spesielt møte. Den ensomme jentas skjebne skal snart avgjøres, men hvem taler hennes sak?

Jeg må innrømme at tårene ikke var langt borte når jeg las denne sterke historien, som kunne vært fra virkeligheten. Tenker på alle barna og ungdommene som er alene, uten å kunne språket i en totalt fremmed kultur. Jeg syns forfatteren har gjort en kjempeoppgave ved å skrive denne boka for ungdom, og jeg håper virkelig at mange, mange leser den.
Boka har en talende forside; kun et stempel avgjør skjebnen til mange mennesker rundt om i verden i dag!

Ashehoug
2017
254 sider
Bokmål
Lest som eBokBib

onsdag 15. november 2017

Zeshan Shakar: Tante Ulrikkes vei (Roman)



Jeg merket meg denne romanen etter at jeg så forfatteren besøkte Lindmo for noen uker siden. Han er norsk med pakistanske foreldre, født i 1982, og vokste opp på Stovner.

Det er to unge gutter vi blir kjent med i romanen. Under et forskningsprosjekt, som varte fra 2001 til 2006, der ungdom på Stovner blir kartlagt over lenger tid, svarer Mo (Mohammed) via mail, og Jamail via kassett og lydfil.

Jamal er fra en fattig heim, faren har forlatt moren og de to barne for en annen kvinne, moren er psykisk ustabil. Han tar seg svart arbeid. Han er ikke skoleflink, dropper ut og Lillebroren er innesluttet og tisser på seg, også etter at han begynner i skolen. Jamal prøver å hjelpe han. Jamal beskriver seg sjøl slik: "Svarting, muslim, fra Stovner." " Jeg liker ikke skriving. Hvert fall ikke skrive dagbok ass. Det er for kæber, mann. Jeg snakker isteden ass. Men ok, ja ass, jeg er Jamaal. Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V, Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid."

Mo er i en familie der foreldre ønsker t han går skole og får en utdannelse. Han er skoleflink, rolig og målrettet. Han beskriver seg sjøl : "Det er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut dit og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet." Han er en ung, målrettet mann som blir sett opp til i sitt eget miljø, men han er både sjeneret og usikker i møte med det norske samfunnet. Han møter Marie, en ung studine, og dette møtet er med på å forme han og framtida.

Dette er en oppvekstroman, annerledes enn jeg har lest før. Her møter vi  innvandrernes reaksjoner på hendelser ute i verden, der muslimer og den vestlige verden kommer i konflikt. Interessant lesning fra et annet ståsted enn det vi vanligvis hører fra. 


De to guttene er så nydelig beskrevet, med sine totalt ulike ståsted.  Det er så overbevisende at en tror på dem, og føler med dem både når det er oppgang og positivitet, eller motgang og problemer.
Men mest blir jeg lei meg og nedstemt, med tanke på at det disse guttene har vært igjennom fortsetter på samme vis. Integreringsprosessen er ikke kommet lenger i storparten av vårt land. Og forholdene for de som bor i bydelene der mange innvandrere blir boende, fungerer dårlig. Dette gjeldeer både de fastboende og nykommerne. Jfr. Tøyen i dag.

Derfor er dette en viktig bok i samfunnsdebatten i dag. En roman jeg absolutt anbefaler, og en forfatter jeg gjerne leser mer av.

Gyldendal
2017
432 sider
Bokmål
Lest som eBokBib




mandag 13. november 2017

Bøker - blogging - og maling

Bøker og lesing er min store hobby, men den andre hobbyen, maling,  er like stor, når jeg slipper den til i en travel hverdag.
Når jeg leser, suger jeg til meg andres kreativitet, noe som gir meg enormt mye. Her får jeg innblikk i verden utenom meg, opplever mennesker av alle kategorier, gode og dårlige, syke og friske. I maleprossessen tar jeg med meg mye av dette, så de to aktivitetene er ikke så ulike, og henger på mange måter sammen.
Denne helga har jeg vært på kurs sammen med 10 andre deltakere, med en svært kreativ maler som kursleder. Peter Esdaile. Han bor i USA, men har utstillinger i Norge nå og da, og da avholder han ofte et kurs også. Jeg har vært på to andre kurs med han, både innenfor akrylmaling, men også kull og pastell, og han gir meg alltid masse inspirasjon.
Jeg kom igang med en tre-fire bilder, så nå må jeg bare skaffe meg litt tid til å fortsette, slik at det blir ferdige resultat.


Kursleder Peter Esdaile demonstrerer 


Litt hjelp fra kursleder er bra

Kan dette bli noe til slutt?

En av damene i full aktivitet

Hva nå?

Kanskje dette kan bli noe en gang?

Eller dette, så videt påbegyn?


Tilfeldigvis blir det to kurs tett på hverandre denne gangen, da jeg og en søster skal til Stockholm for å male akvarell neste helg! Det blir også sikkert bra. Og i mellomtida er det tid for å besøke noen søte små.
(Jeg har et par bøker som ligger på I-phonen som jeg kanskje får tid til å titte inn på, men omtaler blir det lite av i tida framover!)

fredag 10. november 2017

Helga Flatland: En moderne familie (Roman - samtidsanalyse)



Jeg liker bøkene til Helga Flatland svært godt, og har lest alle med stor glede. Var derfor spent på denne. 
Det sterter med en regndag i Roma. Pensjonistekteparet Torill og Sverre tar med familien på ferie i Italia. Sverre skal feire 70-årsdagen sin. Under feiringen annonserer de at de skal skilles. Dette kommer som et sjokk på alle. Skilles nå, når de er blitt gamle sammen? Hvorfor? Den eneste begrunnelsen Sverre kan gi er :"Vi føler begge at det nå er tomt, at vi har hentet ut det vi kunne fra hverandre og dette ekteskapet. Vi ser ikke noen fremtid i hverandre lenger."
De tre voksne barna, Liv, Ellen og Håkon har vansker med å skjønne hva som har ført foreldrene til denne avgjørelsen. Gjennom romanen får vi de tre sin egen versjon av hva som skjer i tida etter den sjokkerende nyheten.
Liv er gift med Olaf og har to barn, Agnar på fjorten år og Hedda, som er barnehagebarn. I tida  etter Italiaturen klarer hun ikke å finne fram til den vanlige hverdagen, eller også ferien, sammen med familien. Hun savner storfamilien, de har jo alltid vært sammen. Hun krangler med Olaf, som mener at hun tar foreldrenes skilsmisse for personlig.Vi har vårt eget liv, du kan ikke fortsette å være så avhengige av dem, sier han. Men Liv har mistet fotfestet, og klarer ikke å hente seg inn.
Ellen er barnløs, hun og samboeren Simen klarer ikke å få barn. Dette preger henne sterkt, og nå tenker hun at hun ikke har noen lenger. Ikke foreldre, ikke barn. Det tette forholdet hun og Liv hadde som barn, er ikke der lenger, noe hun savner nå.
Håkon har alltid vært lillegutten i familien, har bodd hjemme til langt over tyveåene. Han har ikke hatt faste forhold, ønsker å poengetere at han ikke vil ha et monogamt forhold, eller leve etter vanlige normer. Han er den som omgås foreldrene hver for seg på naturlig vis etter at de går fra hverandre.

Flatland har klart å formidle på en svært god måte hvor ulikt søsken opplever og preges av hendelser i oppveksten. Verdier og syn på familie har de fått fra foreldrene, men under ulike forhold. Det blir derfor naturlig at de har ulike reaksjoner. Derfor syns jeg at å legge fortellerstemmen til de tre voksne barna er det riktige, og jeg liker det godt. Her kommer det godt fram hvor ulikt de reagerer, og hvor ulikt de har sett på barndom og oppvekst, noe de ser tilbake på nå. Her ligger det mye søskenpsykologi. Det blir aldri samme oppdragelse til den eldste som den yngste i en søskenflokk, og den midterste får som regel en spesiell posisjon.
Jeg syns Helga Flatland, trass i sin unge alder, har klart å fange inn de ulike særtrekka hos personene i romanen. Mange 70-åringer er spreke og aktive, andre klarer ikke å følge opp en ektefelle lenger. Dette kan i mange tilfeller føre til konsekvenser som skilsmisse. Og dette er kanskje noe vi ser mer av etter hvert som de eldre holder seg "unge" og spreke i høyere alder. Våre besteforeldre ble der, tilsynelatende trygge og stabile. Men tidene endre seg. 
Som gift og mor til tre voksne barn, to jenter og en gutt, og vi er i samme alder som Torill og Sverre, fikk jeg mange assosiasjoner til egen situasjon i denne romanen. Jeg har ingen planer om skilsmisse, men fikk tanker om hvordan de tre søsknene ville reagert, og sansynligvis reagert helt ulikt. Derfor en realistisk og velskrevet roman med et tidsaktuelt tema. Jeg syns denne romanen supplerer de fire andre på en flott måte!  
beathe har også omtalt romanen.
Ashehoug
2017
238 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

onsdag 8. november 2017

Sara Løkvik Husby: Vi sees (ikke) (Roman)


Romanen starter med disse orda."Jeg er Ingeborg. Jeg har egen leilighet, høye kinnben, en jobb jeg tidvis mestrer - og en evne til å aldri være helt fornøyd. Jeg er 32 år- Trettito og middels god."

Ingeborg ser tilbake til da hun var 23 år. Det handler om hvordan kjærlighetssorg kan lamme en helt. Også kjærlighetssorg etter bare et 16 1/2 times "forhold". Ingeborg har møtt en mann hun faller helt for, og hun ser for seg at dette er drømmemannen. Han er som en magnet, varm og med det fineste håret hun har sett, som en løve. Men neste dag er han borte. Tar ikke kontakt. Men da han bor like i nærheten møtes de, både tilfeldig og ikke tilfeldig, og han gjentar hver gang at "vi må møtes", uten at noe skjer. "Hun får ingen punktum, bare komma, komma, komma."

Hun klarer ikke å gjøre noe, blir handlingslammet. Men så  kommer hun over en annonse om at Røde Kors trenger besøksvenner. Hun melder seg på, og møter Tobias, en pensjonert sjømann på 86 år. Han er enkemann, fri for tatoveringer, men har mye livsvisdom. Upolert og ujålete. Tobias blir en god støtte og venn, og gir henne råd på veien: 
"Jeg fikk henne ikke, men jeg lærte noe den vinteren. og det er ikke dårlig bare det. for det er sånn vi vokser, Ingeborg, ved å stadig miste biter, som små relikvier."Hvem som ender opp med å få dine, vet du ikke før det har skjedd. Det er en fin tanke, ta vare på den"
Ingeborg er ukonsentret og gjør feil på jobben, hun flykter til utlandet, fester sammen med venninner. Hun prøver å komme seg t av den mørke fasen som preger alt for mye av dagene hennes. Hun er fylt av tvil, skammer seg over at hun er så svak at hun lot seg såre. Hun tar seg ikke tid til virkelig kjenne etter hva hun føler. Nå mange år etter ser hun mer objektivt på det som skjedde. 


En liten, lettlest roman om et tema de fleste vil kjenne igjen. Må likevel si at den ikke fenget meg særlig mye, sjøl om det ligger mye klokskap her. Vil tro den passer for ungdommer som er midt inne i utprøving på kjærlighetsfronten.

Efrem forlag
2017
128 sider
Bokmål
lest som eBokBib

tirsdag 7. november 2017

Trude Teige: Pasienten (Krim)



Fra forlaget: "En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted."

 Ikke bare en krim, men en psykologisk thriller, med hentydninger til realistiske hendelser på psykiatriske sykehus. Journalisten Kajsa Coren bor i Losvika på Sunnmøre sammen med Kriposetterforsker Karsten og sønnen Jonas. Karsten er pendler til Oslo, og de planlegger å flytte tilbake dit snart.  Men nå har hun oppdaget en kul i brystet, og må igjennom mange undersøkelser som ender i diagnosen kreft. Samtidig får hun beskjed om at jobben i Kanal 4, som hun har permisjon fra, ikke er sikker lenger. Kajsa er urolig, tenker mye på framtida.

Midt oppe i dette får hun en telefon fra en svensktalende mann som ber henne undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, en jente som forsvant i  2002, og aldri ble funnet. Julia-saken kjenner hun til, og nå ønsker den fremmede at hun tar nye intervju for å gå dypere inn i den uoppklarte saka.  Broren til Julia, Allan, ble mistenkt, men ble senere sjekket ut. Moren til Julia er den ambisiøse nevrokirurg og psykiater Marianne Winther. Hun har vært i USA og har erfaring fra ny forskning der de holder på med noe som ble kalt DBS, Dyp hjernestimulering, som kunne erstatte lobotomi, som nå var forbudt. Dette kunne brukes på pasienter med Parkinson og deprimerte.  Sammen med en annen lege, har Marianne Winther opprette en psykiatrisk avdeling på Sunnmøre, der de fortsetter med utprøvingen av dette kirurgiske inngrepet. 


En av pasientene på Dikemark er den virkelige Gunnar Lauritzen, som var på Dikemark fra 1935 til 1993. Han kalte seg sjøl Krøsus. Hvorfor han var på sykehuset var uklart, da han ikke hadde noen diagnose., men han var en mann som ikke klarte å innfinne seg til det hektiske samfunnet, og likte ro og fred. Han var en belest kunstner og eksentriker, som gikk stort sett fritt rundt på sykehusets område. Han hadde en gang møtt Edvard Munch, som ble en stor inspirator for malingen hans. Som jentunge var Julia mye inne på rommet sammen med han med malesakene sine. De to fant tonen. Da han døde var de siste orda hans : "De dreper pasienter her..." 


Dette er en svært gripende og realistisk krim, der Teige har trukket inn alvorlige tema fra psykiatrien.

Personen er troverdige, både de gode og de onde. Her får vi innblikk i utviklingen av medisinske forskning når det gjelder psykokirugi, som er i bruk i Norge i dag. Det handler så absolutt om verdighet og etikk, eller mangel på dette. En velskrevet krim fra Trude Teige!

randiartemisia og tine, og sikkert flere, har skrevet omtale om boka.


Aschehoug
2017
378 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

søndag 5. november 2017

Bokryggpoesi - nattpoesi


Sov men jeg synger
natt uten nåde
nattens synder
nattskygger....

Kazuo Ishiguro: Gå aldri fra meg (Roman, Nobels litteraturpris)


Da Ishiguro fikk Nobelprisen i litteratur, var han et ukjent navn for meg. Jeg bestemte meg for å finne ut litt mer om han, og lånte en tilfeldig bok på biblioteket. Denne ble utgitt i 2005 i England, og er den sjette boka hans.

Det er Kathy som er fortelleren i boka. Hun er nå voksen, og hun ser tilbake på barndom og oppvekst. Hun er omsorgsperson nå, noe hun vet at hun ville bli, før den endelige oppgaven hun er eslet til skal skje. Allerede på de første sidene i boka får jeg mange spørsmål, hva er dette?

Hun vokste opp sammen med Ruth og Tommy, som elever ved Hailsham, en idyllisk kostskole på den engelske landsbygda. Her har de vært siden de var små, men i slutten av tenårene skal de ut for å fullføre en oppgave de er bestemt for. På kostskolen har de hatt det bra, de har lekt sammen som gode venner og er blitt glad i hverandre. De vet at de er spesielle, noe de får bekreftet daglig. Men hva gjør de så spesielle? Det ligger en mørk undertone i beskrivelsen av oppveksten deres.

Allerede tidlig i boka avsløres at barna ikke er "normale" barn. De vet at de aldri kan få barn, og som tenåringer får de lov til å ha seksuell omgang. Når de blir voksne kan de søke om å få leve i et parforhold i en tidsbestemt periode, en utsettelse til det som skal skje. De vet at deres oppgave i verden er å donere organer. Det er mennesker ute i den virkelige verden som er mottakere. Dette lærer de tidlig, og dette godtar de. Gode pedagoger og sterk indoktrinering preger nok Hailsham. Barna vet hva de går til, men en sitter igjen med tanker om hvorfor ingen gjør motstand eller rømmer fra det hele. Det viser hvor lett menneskene blir tafatte og innordner seg etter systemer under sterke ledere og strikte regler. Nifst. 
Kathys historie er fortalt slik at vi får innblikk i det som skjer ut fra hennes subjektive opplevelser. Vi aner hele tiden at noe ikke stemmer. Det blir på en måte skremmende og uhyggelig, også når det bare er hverdagene som beskrives. Rett og slett en dystopisk roman som skremmer. Etter å ha lest og sett The Handmaids tale, som handler om noe helt annet, men har likheter likevel, og etter å ha hørt på debatter i radio om donasjoner, og evt. kjøp og salg av organer, begynner jeg å lure på hvor langt en kan gå for å oppfylle egne ønsker, og hvor langt mennesket kan presse sine etiske genser.
Ikke tvil om at Ishiguro er en spennende forfatter.

Cappelen Damm
2011 
309 sider
Lånt på biblioteket

lørdag 4. november 2017

Mari Tveita Stagrim: Det jeg leter etter finnes ikke her (Roman)



Forlaget sier: "To unge jenter går hvileløst rundt, langs stranda, i skogen, langs fortauskantene. Skyene drar over himmelen, steinene skraper mot huden, i campingvogna ved senteret får man gratis burger for å vise puppene, faren til Sjur legger hendene på jentenes skuldre og sier: Liker dere det? Kvisene banker i huden, svetten ligger i mørke ringer under armene.

Det jeg leter etter, finnes ikke her er en bok om vennskap og tap, et forsøk på å forstå hva som egentlig skjedde da to tenåringsjenter fant hverandre i et brutalt møte med voksenlivet og mistet hverandre i tiden som fulgte. I korte, episodiske glimt glir fortellingen mellom minner og lengsel, såre erfaringer nøstes opp, historier letes frem og settes sammen til en bok om det å minnes noen."

En liten roman, skrevet som korte tekster på hver side, ofte bare en halv side. Det er den voksne kvinnen som minnes da hun møtte en jente som ble hennes beste venninne. De var tretten år og møttes i svømmehallen.
 " Jeg husker deg best i bilder: Badedrakta satt tett over kroppen din, en trettenåring i en voksenkropp, du kunne like godt ha vært en av foreldra som en av oss. Du satt på kanten og hoppa uti, stemmen fra de andre barna sl  vegene, du svømte mot meg."
Venninnen er tøffere og mer sosial enn fortelleren, hun tør være med på det de eldre ungdommene og de voksne utforsker. De to tester ut grenser, i forhold til rus og festliv . Foreldrene deres skiller seg samtidig da jentene er i 7.klasse. 
"Som om de da kunne tillate seg å la følelsene ta overhånd, følge hjertet og begjæret, slippe ansvaret. Som om de hadde vært anga i noe annet enn seg selv gjennom barndommen vår, som om de endelig var fri."
De blir kjent med en eldre gutt og tilbringer mye tid hjemme hos han og den alkoholisert faren hans, Jan. Her er det trygt og bra, men også farlig og grenseløst. Mye skal utprøves, mye kan gå galt. Dette er en sårbar periode, og det er behov for omsorg. Jan blir en slags omsorgsperson, men ikke den rette.

Romanen er en kritikk mot de voksne, som er sjølopptatte og ikke ser ungene holder på med. Noen vil klare seg gjennom en tøff oppvekst, andre faller igjennom. Jentene driver med sjølskading, flere blir voldtatt, ingen overgripere blir dømt.

En tøff liten fortelling om hvordan en ung kvinne minnes gode og såre opplevelser sammen med en venninne som er borte. En venninne hun savner. 
"Det flommer over, et hjerte kan ikke tåle alt. Et tenåringshjerte er hardt på utsida, men helt mykt inni."

En velskrevet og godt formulert.roman. Vel verdt å lese. 

beathe , majahattvang og ellikken har også lest boka, og liker den.

Kolon forlag
2017
96 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket