lørdag 27. februar 2021

Oppsummering februar 2021

Februar startet med isende kulde, blå himmel og sol, dag etter dag. Trass i en vanskelig tid, klarte jeg å komme meg ut i det vakre været hver dag.  Nå mot slutten av måneden har mildværet tatt over, og det har vært isete og glatt, men vårlig! Nå føler jeg at det har vært nok vinter, men vet at det kan komme både snø og kulde enda. Bøkene har vært gode å ha i februar, som alltid. Og nå har vi kommet godt  med bokbloggerprisen! Skal bli fint å gjenlese og lese et par bøker jeg ikke hadde på min nomineringsliste. (Oppdaget at jeg hadde lest for lite ungdomsbøker dette året.).  

 Norske bøker

Ingebjørg Berg Dahl: Rasende binne 2020 (Roman)

Torborg Nerdreaas: De varme hendene 1952 (Roman - Bokhyllelesing februar)

Jan-Erik Vik: En grav å gå til 2020 (Krim)

Tove Nilsen: Den eneste broren 2020 (Roman)

Lars Mytting: Hekneveven 2020 (Roman)

Alf Walgermo: Bibelens kvinner 2020 (Sakprosa)

Svein Nyhus: Steder å tisse. 2021 (Billedbok for små barn)

Ingar Johnsrud: Gudmoren 2020 (Krim) 


Utenlandske bøker:

Romy Hausmann: Elskede barn 2021 (Svensk krim)

Alex Schulman: Overleverne 2021 (Tysk roman)

Åsa Linderborg: Året med tretten måneder 2020 (Svensk sakprosa. Dagbok )

Johanna Mo: Nattsangeren 2020 (Svensk krim)

Monica Fagerholm: Hvem drepte Bambi? 2021 (Svensk roman)


Andre kulturelle aktiviteter:  

Alt for lite av slike, mest på grunn av koronaen.

Mn glad for at jeg fikk med meg Peer Gynt med Riksteateret. i Oppdal kulturhus. Utsatt forestilling. Baasmo Christiansen som Peer Gynt. En stor opplevelse. 

Fortsetter å se TV-serier nå og da. Har akkurat avsluttet 1.sesong av Daughter from another mother" på Netflix, og begynt å på "High Seas" på samme kanal.  Ser "Lykkvika" på Viaplay, og "Fortell meg hvem eg er" på NRK . Gleder meg til 2.sesong av Exit, som kommer første uka i mars. 

Og så har jeg fulgt  VM i skiskyting, der barnebarnet til en god venninne tok medalje etter medalje. (Sturla Holm Lægreid.) Hyler litt ekstra når det er kjentfolk.



fredag 26. februar 2021

Monika Fagerholm: Hvem drepte bambi? (Roman)



"Nå skal vi begynne på et nytt kapittel. Og en vakker dag er det blitt så mange nye kapitler at ingenting av dette har hendt.
Villabyen er en rolig og fasjonabel forstad til Helsingfors. Men fra kjelleren i et av de ærverdige husene dunker en dyp bass. På en fest blir det begått en brutal gruppevoldtekt der. De fire gjerningsmennene, «guttungene», kommer fra stedets øvre sosiale lag. Offeret, Sascha Anckar, gjør det ikke."


Handlingen er lagt til et lite samfunn, der alle kjenner alle. Gusten Grippe, bokas hovedperson og forteller, er sønn av en kjent operasanger, Angela Grippe, som farter mellom de store scenene i Europa. Gusten er plassert hos Annelise og Abbe Häggert, som har sønnen Nathan, mens moren er borte. Familien Häggert er velstående, og har stor luksusvilla, der Nathan styrer livet sitt i kjelleren, med musikk og rus. Gusten har planer om å bli skuespiller. Men så skjer noe som snur alle planer for framtida. I Nathans kjellerleilighet skjer en voldtekt, der Gusten, Nathan og to andre gutter begår grovt overgrep mot Nathans kjæreste, Sacha, som nettopp har slått opp med ham. 

I første omgang blir ikke voldtekten anmeldt, og familiene prøver å dekke over for å unngå riper i lakken. Nathans mor er på vei oppover på klatrestigen, og den berømte operadivaen må ikke forstyrres. Det er andre måter å rydde opp i saka på. Men Gusten klarer ikke å leve med dette, og går til politiet. Under rettssaken forblir Sascha taus, og det ender med at bare Nathan får straff. 

Men Gusten blir aldri kvitt skam og skyld over det som hendte. Han er uten ambisjoner, giddesløs og uten mål. Han har hatt et forhold til en jente, Emmy, men nå har hun forlatt ham. Han holder stadig sammen med venninnen og sex-partneren, Saga-lill.  Når Cosmo, en av ungdomskameratene, vil lage film om hendelsen, med tittelen "Hvem drepte bambi?", rulles historien fram igjen.

En roman med et sterkt innhold. Her møter vi kjærlige mødre, med store drømmer og manglende bakkekontakt. Vi leser om overklassens samhold og makt. Her er svart humor og bitter ironi.  Og til slutt går familier til grunne.

Monika Fagerholm skriver ikke enkelt, da det er stadige innsmett og paranteser, og til tider så mange tilbakeblikk og assosiasjoner, at en leser kan gå vill. Men samtidig er denne måten å skrive på fascinerende og suggererende, og krever aktivt tankearbeid av leseren.  

Fagerholm fikk Nordens litteraturpris for boka i 2020.

Oktober
2021
259 sider
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke
Lånt på biblioteket

onsdag 24. februar 2021

Ingar Johnsrud: Gudmoren (Krim)

 


"Alt hun ønsket seg, var et helt vanlig liv. Alt hun fikk, var hevn. Det henger en mann fra en bjelke i ei koie i nærheten av ei nedlagt gullgruve. Den døde heter Ringo, og det har gått tjuefem år siden datteren hans, Stella, sverget at hun aldri ville se ham igjen. Stella må reise den lange veien hjem for å begrave mannen hun foraktet."

Stella er nettopp løslatt etter et par år bak murene. Hun var dømt for besittelse av narkotika, og vet at hun vil bli krevd for pengene hun satt inne med ved fengslingen. Ingen "kjære mor" innenfor dette miljøet. Nå er hun på vei til begravelsen av sin far, alkoholikeren og bråkmakeren  Ringo, som nettopp har hengte seg i vestlandsbygda Vike. Men han har etterlatt seg en arv, som Stella trenger når hun skal betale narkohaiene gjelda si. 

I Vike møter hun igjen de hun forlot som attenåring, og ikke ønsket å møte igjen. Gudmoren, den rike godseieren Esther Wiike, og sønnen Salomon, som hun svermet sammen i sin ungdom. Presten Gudbrand, lensmannen Leif, og den nye lensmannsbetjenten Tobias.  Venninnen Diana dukker også opp. Et allsidig persongalleri som får betydning for letingen etter farens arv, noe som avslører gamle hemmeligheter. Bygda er tilsynelatende som før, men under overflata lurer overraskelser. 

Jeg klarte ikke helt å bli engasjert i denne historien, sjøl om den ble spennende etter hvert. Forfatteren skriver godt, og språket flyter lett. Men ikke helt min krim, kjenner jeg. 

bjornebok,tinesundal,ibokhylla har lest boka og likte den bedre enn meg.

Aschehoug
2020
337 sider
Lånt på biblioteket

mandag 22. februar 2021

Svein Nyhus: Steder å tisse (Billedbok for barn)

 

Den lille jeg-fortelleren er gutt. Han har sluttet med bleier, han står og tisser. Som pappa. Den gjennomillustrerte boka forteller om hvor han kan tisse, hvem som tisser, dyr og mennesker. Men han lurer også på om fluer, edderkopper og fugler tisser. Og hva med flaggermus og spøkelser? 

Tissingen blir til en liten pause i lek og andre aktiviteter. Hver gang han tisser tenker han. Filosoferer over hverdagen, verden rundt han. 

"En gang tissa jeg på

 snøen.

Snøen var kald.

Men tisset var varmt.

Det ble gult.

Så ble det et hull

ned til bakken.

Der var det svart."





En bok som passer for barn fra treårsalderen. Forfatteren har illustrert boka, i fargene gult og blått. (Tissen og gutten?)  Rike, fine tegninger. En artig liten bok.



Gyldendal
2021
Leseeksemplar fra forlaget

søndag 21. februar 2021

Lars Mytting: Hekneveven (Roman)


Dette er en bok som fortsetter etter  Søsterklokkene (2018), men kan fint leses uavhengig av den. Vi er kommet til begynnelsen av 1900-tallet, og presten Kai Schweigaard nages av historien der søsterklokkene  ble skilt fra hverandre, og to liv gikk tapt.  Den ene klokken forsvant i  Løsnesvatnet, den andre havnet i Dresden i Tyskland, dit den gamle stavkirka i Butangen ble flyttet. Astrid Hekne var Kais store kjærlighet, og da hun døde mistet han livsgnisten. Astrid etterlot seg en gutt, Jehans, mens tvillingbroren døde. Guttenes far var den tyske Gerhard Schønauer. Presten lovet Astrid å ta vare på gutten, og se til at han fikk en  god oppdragelse på Hekne. 

Men  Jehans Hekne ble ikke godtatt av Heknefolka, og vokser opp på en husmannsplass under gården. Han er nå voksen, og er blitt en stri og egenrådig ung mann, som presten ikke har klart å styre. 

Schweigaards store besettelse har vært å finne Hekneveven, en eldgammel billedvev som de to sammenvokste Heknetvillingene lagde på 1600-tallet, i håp om at den skal vise hvordan han kan bøte på sine misgjerninger og føre klokkene sammen igjen.

Jehans er mest opptatt av jakt, og en dag klarer han å felle en stor reinsbukk, men han møter også en ung britisk sportsskytter, som skjøt på samme bukk. Dette møtet fører til endringer i livet til Jehans. 

Hekneveven er en fengende fortelling om Norge i ei tid der nyvinninger skjer og den industrielle utbygginga kommer til bygdene. Men det er stor forskjell i levestandard, og mange sliter på den gamle måten for å få endene til å møtes. 

Mye historie er flettet inn i handlingen, vi leser om skottetoget som vandret gjennom Gudbrandsdalen på 1600, der oberst Sinclair falt ved Kringen, vi møter godseier fra England med eiendommer i Ceylon.  Her møter vi mennesker som blir så autentiske og ekte at du føler med dem i tykt og tynt. En fascinerende fortelling om drømmer, kjærlighet, heftig lidenskap og død. Og gamle segner og myter. Velskrevet som de andre bøkene Mytting har skrevet. Kan bare anbefales. 


Gyldendal
2020
474 sider
Lånt på biblioteket

lørdag 20. februar 2021

Peer Gynt, Rikstateret i Oppdal kulturhus


Jeg bestilte billett til denne forestillingen i høst, og fikk i januar beskjed om at den var avlyst på grunn av korona. Men plutselig var den tilbake, og jeg kjøpte selvfølgelig togbillett til Oppdal, så langt jeg vet ble det eneste stedet i Midt Norge som fikk oppleve det fantastiske skuespillet. 
Jeg har sett Peer Gynt flere ganger, med blant anna Toralf Maurstad som Peer, men denne forestillingen ble en ny og annen opplevelse.

Regissør Ole Anders Tandberg inviterer oss hjem til kjøkkenet til Peer. Her kommer vi tett innpå sinn og tanker hos Peer, fra ungdomstid og ut i godt voksen alder. Peer er spilt av Anders Baasmo, som gjør en fantastisk flott utgave av personen, på godt og ondt. Vi opplever den unge gutten som vokser opp i et hjem med alkohol og svik, han som sjarmerer jentene og lever i sus og dus uten tanke for konsekvenser. Unnalurer og feig, men med store drømmer og levende fantasi. Hele skuespillet handler om kampen om å være seg sjøl, finne sitt innerste jeg.

Dette blir så utrolig godt gjennomført av et skuespillerteam på fem personer. I tillegg til Anders Baasmo som Peer, gir Gisken Armand, Ola G.Furuseth, Jan Sælid, og Thea Lambrechts Vaulen oss fantastiske prestasjoner på scenen. De fire klarer med glans å spille alle rollene i stykket på en glimrende måte. Kostymer er nesten fraværende, scenen er kjøkkenet, og likevel opplever vi Dovregubbens hall, Pyramidene i Egypt, sjøreisen som nesten går galt, møtet med Bøygen og Knappestøperen. Det er her i kjøkkenet at Peer erkjenner at det ikke ble noe stor av ham, det er her han lamslås av innsikten om at livet er over, det kan ikke leves om igjen. Alle tanker han skulle tenkt, alle verk han ikke utførte. Ingen unnslipper døden.

Det ble en gripende og magisk forestilling. Peer ble troverdig og sårbar, slik jeg ikke har opplevd han før. At teksten er komprimert i fornyet språkdrakt gjør skuespillet enda mer dagsaktuelt, uten at Ibsens rim, rytme og vitalitet ble borte. Jeg bøyer meg i støvet for en forrykende stor forestilling som ble en uforglemmelig flott opplevelse i Oppdal kulturhus. 


onsdag 17. februar 2021

Johanna Mo: Nattsangeren (Svensk krim)

 


«Velskrevet bygdekrim fra Öland (...) Johanna Mo interesserer seg for menneskene som bor der, og beskriver dem med presisjon og varme. Hun har også et godt blikk for hverdagens banaliteter og hva store endringer og grusomme hendelser gjør med folk. I stedet for å pøse på med ytre handling, skaper hun spenning gjennom beskrivelser av mennesker, relasjoner og fortielser.» 

Hanna vender tilbake til hjemstedet etter seksten år i Stockholm. Hun rømte fra stedet etter at faren ble dømt for drap, og satt i fengsel. Broren rømte til England, og de har ikke hatt særlig kontakt etterpå. Hanna utdannet seg til politi, og er nå tilsatt som etterforsker på hjemstedet.

Den første saka hun får i fanget er funnet av en tenåring, brutalt drept. Det viser seg at Joel, den drepte, er sønnen til ungdomsvenninnen Rebecka.

I tillegg til oppklaringen av saka, er det Hannas tilnærming til samfunnet, der alle vet at hun er datteren av morderen, som preger historien. Med god hjelp av kollegaen Erik, klarer hun å gå videre. Men det finnes også de som ønsker å få henne fjernet, direkte eller indirekte.

Historien fortelles ut fra Hannas ståsted, men vi får inn i mellom se den fra Joels side. Hans siste timer, hardt skadet og forfulgt, men samtidig får vi innblikk i hans tanker om egen identitet og framtidstanker.

Forfatteren viser stor menneskeinnsikt, og personene er troverdige og ekte. Naturskildringene fra Øland, der handlingen foregår, er gode. Jeg ser at andre lesere også har lagt merke til at vi er på alvaret, det særegne myrlandskapet på øya.. Jeg har hatt stor sans for bøkene til Johan Theorin, nettopp pga hans beksrivelser herifra. Mest fordi de minner meg om landskapet som har omgitt meg i hele mitt voksne liv, myrene på Smøla.

En bok jeg likte godt, men skulle gjerne sett at den var kortet ned noe. Jeg mener at de som klarer å komprimere stoffet skriver vel så bra som de som utbroderer. 

bjornebokartemisiasverdentinesundal. og sikkert flere har lest boka.

Aschehoug
2020
440 sider
Oversatt av Lene Stokseth
Lånt på biblioteket

mandag 15. februar 2021

Jan-Erik Vik: En grav å gå til (Norsk krim)

 

 

"De hadde inngått en pakt om aldri å møtes igjen. Tyve år senere begynner alt å rakne. Vidar reiser motvillig tilbake til sitt gamle hjemsted på Sørlandet. Der treffer han fire venner fra ungdomstiden. De er tvunget til å samarbeide for å skjule en gammel forbrytelse. Nå står de i fare for å miste alt"

Hovedpersonen, Vidar, er en av 5 ungdommer som holdt sammen i skoletida. De bor på Hånes, ved Kristiansand. De er en sammensveiset gjeng, bekymringsløse og glade. Snart er det russetid. Men noe skjer, noe som gjør at de stikker fra hjemstedet så snart de har anledning til det. Avtalen om å ikke møtes har holdt, i tjue år. Nå skal de møtes.

Hovedpersonen, bokas jeg-stemme, har utdannet seg til prest, og er bosatt i Troms. Glenn er elektriker og bor i Stavanger, Den verdensvante Henrik kommer fra Oslo, han er en kjent person innen finans og eiendom. Den eneste jenta i gruppa er Stine, utdannet psykolog. Arne sliter med nerver og drikker mye. Det er dette som bekymrer de andre, for han er blitt noe løsmunnet. Hva kan han avsløre fra fortida?

Det hemmelige møtet mellom de fem blir ikke som forvente, situasjonen forverrer seg, og nå er ingen trygge for hva som kan skje. Det utvikler seg til å bli "høk over høk."

Emil Ribe er politietterforsker, og kjenner Vidar fra studietida i Oslo. Han etterforsker et mord skjedd ved Hånes. Etter hvert fører mange tilfeldige tråder til at Ribe mistenker studiekameraten  for å hemmeligholde viktige spor i saka. 

En krim med mange vendinger. Ikke alt er slik en tror, noe som gir boka spenning. Forfatteren viser stor kunnskap om mennesker i pressa situasjoner, der en til slutt ikke har egenkontroll.  



Vik forlag
2020
265 sider
Lånt på biblioteket

torsdag 11. februar 2021

Torborg Nedreaas: De varme hendene (Roman skrevet mellom 1860 - 1960) Bokhyllelesing februar 2021


Denne romanen ble utgitt i 1952.  Nedreaas hadde da gitt ut tre romaner tidligere, blant annet Av måneskinn gror ingenting, som er en svært god roman jeg har lest og sett på scenen. Jeg visste ingenting om De varme hendene, men utfordringen fra Hedda i bloggen Boktanker i februar var å velge en roman  gitt ut mellom 1860 og 1960, og da falt valget på denne.

Først litt om forfatterens bakgrunn: Torborg Nedreaas ble født i Bergen og var sterkt knyttet til byen og dens dialekt, men hun bodde også mye på Stord og tre år i Hellerup utenfor København i barndommen. Familien hun kom fra, var småborgerlig og sosialt ambisiøs. Derfor gikk hun på private skoler der hun ikke følte seg hjemme. Faren var kontormann, men ble aksjespekulant under den såkalte jobbetiden mot slutten av første verdenskrig. Moren arbeidet som husholderske. Hun var halvt jødisk, oldebarn av en av de første jødene som fikk slå seg ned i Bergen, og Torborg hadde mye kontakt med den store slekten av jøder i Norge og Tyskland, selv om moren og hun selv var kristne og døpt.

Handlingen i De varme hendene er lagt til de første åra etter den andre verdenskrig, samfunnet er i ferd med å komme på fote igjen. Men det er mye usikkerhet i befolkningen i forhold til hvem en kan stole på. Arbeiderpartiet og Norges kommunistiske parti hadde flertall på Stortinget etter krigen. Til tross for sin store innsats i motstandsarbeidet under krigen, fikk ikke  kommunistene noen offisiell anerkjennelse etter krigen. Og da frontene i den kalde krigen etter hvert ble klare, mistet de mange medlemmer. Men samfunnet var preget av en blanding av samhold og frykt for de ideologiske motsetningene mellom partiene. Og ute i verden er Koreakrigen. Amerikanske soldater er kommet til landet for å danne et hjelpepoliti for å støtte Norge i kampen mot kommunisme. 

Hovedpersonen i boka er avismannen Magne Berg. Han er gift med Solveig og har to sønner. Han drikker mye, klarer ikke å gjøre jobben sin, lengter etter kontakt med sønnene, uten å klare å gi dem annet enn usikkerhet. Han lengter etter et menneske med varme hender. For meg virker han som et svakt menneske uten ryggrad.  Han stoler ikke på egne meninger lenger. 

Kvinneportrettene i boka er interessante, slik vi kjenner Nedreaas fra andre bøker.  En av disse er Gusta, en alkoholisert kvinne som har vært på kommunistenes side gjennom krigsåra. Nå står plutselig  nevøen, amerikaneren Dickie i døra. . Han er kommet til Norge for  å befri landet for kommunister. Hun må forsvare sine meninger mot den "lille, vakre gutten, henne tantebarn som hun hadde elsket." Sammen med han er en farget soldat, og her fletter forfatteren også inn litt om rasemotsetninger, ikke bare mot fargede, men også mot jøder.

Romanen er en protest mot NATO og Norges medlemskap der. Nedreaas var sjøl kommunist, og hennes politiske engasjement skinner klart fram i De varme hendene. Romanen ble derfor ikke sett på som et litterært verk av betydning da den kom ut, mer en politisk tendensroman.

Romanen er til tider dyster og mørk. Mistroen mellom menneskene kommer godt fram, hvem er venn, hvem er fiende. Det er ingen lett roman å lese, men interessant å rekapitulere hvordan de første etterkrigsåra påvirket mennesker og samfunn. 


Aschehoug & co
1952
395 sider
Lånt på biblioteket

onsdag 10. februar 2021

Tove Nilsen: Den eneste broren (Roman)




Det er lenge siden jeg las en bok av Tove Nilsen, så da denne kom i år, var det fint å kunne friske opp bekjentskapet med henne. 

Hovedpersonen i boka er Leif Jakobssøn, Tove Nilsens onkel, som døde som 19 åring. Han var den yngste i søskenflokken til moren. Det rare var at det aldri ble snakket om broren, han har vært et mysterium i familien. Tove Nilsen bestemmer seg for å dikte han fram, gjennom denne romanen. Noen fakta opplysninger har hun, men svært lite å bygge på.

Leif vokser opp i Damegården i Trondheim, sammen med mor, mormor og tre søstre, Ester, Kristine og Liv. Faren er på sjøen, og sjelden hjemme. Leif sakner faren, og føler seg ofte ensom, som eneste gutt i familien. Når han er hjemme lærer han sønnen engelske setninger. Men faren skriver aldri brev, så sønnen må skriver brev til seg sjøl, og fantaserer om nye møter mellom de to. 

Nå er han blitt 17 år. Bestevennen Nils har flyttet med familien til Kongsberg, men de to har brevvekslet flittig. Nå sitter Leif og leser brevet fra Nils, der han kan fortelle at kontinentet er i brann. Han forteller om forfølgelse av jødene, og flukt for livet. Leif kjenner at han burde gjøre noe! Det kreves noe av ham, men hva kan han gjøre?

Hva skjedde? Sluttet han seg til en motstandsgruppe, ble han kommunist, som faren? Tove vet ikke hva som skjedde, men gir oss et godt bilde av 1940-tallets Trondheim og oppvekst i hverdag med arbeid og lek, og med krigen truende i bakgrunnen. Her blir vi med ungene i gata, på sykkelturer og inn i Nidarosdomen for å tenke. Og vi leser om ungdomsforelskelser. Fine observasjoner fra hverdager under trange kår.

Det vi vet er at onkelen døde i 1942. Han ble funnet i snøen, med en hanske på en hånd, den andre lå ved siden av kroppen. Lengre borte lå en herrehatt og en ryggsekk. Han var på vei til Sverige. 

En gripende historie, skrevet om en virkelig person, men i en tenkt verden, med et positivt blikk.

mortenkrogvoldtinesundal har også omtalt boka.



Forlaget Oktober
2020
319 sider
Lånt på biblioteket