tirsdag 19. februar 2019

Nikolaj S. Leskov: Den fortryllende vandringsmann (Roman) Bokhyllelesing februar.


Nikolaj Leskov (1831 - 95) ble ikke innvilget i "det gode selskap"  mens han levde. Han vokste opp på en fattigslig liten gård, med mor fra adelen, og far som lavtstående embedsmann. Han mistet foreldrene tidlig, og måtte brødfø seg sjøl. Dette ga han kunnskaper om folket og respekt for de tradisjonene de hadde. Han var ikke full av ideologier som de andre unge forfatterene. Han skrev likevel bøker og artikler om nihilismen, som bl.a Dostojevskij og Turgenjev var representanter for, men ble boikottet. Etter sin død ble det verdsatt at han var en god forteller, og at han så folket, ikke bare problemene.

Historien om vandringsmannens opplevelser, der han er alt fra barnepike, medisinmann hos tartarene, hesteoppkjøper for hæren og så gå til et kloster for å bli munk, er fortalt med et språk som er tilpasset hendelsene rent og uforfalsket. Han bruker jeg-fortelleren, og hovedpersonene Ivan Fljagin er veiviseren gjennom hele romanen. En en enkel mann av folket, en eventyrere som prøver å slippe unna alt som krever noe av en. Vandringen blir en slags flukt. Han får i en drøm et tegn : Det tegnet skal du merke deg, sa han, at du mangen gang skal være nære på å omkomme, men så går det ikke galt likevel, før den store ulykken kommer over deg, og da skal du huske din mors løfte og gå i kloster." Men drømmen glemmes og han søker alle utveier, som vandringsmann eller pilgrim.

Her fortelles den ene historien verre enn den andre. Den perioden han lever mer eller mindre i fangenskap blant tartarene, forteller han om straffemetoder som å skjære opp fotsålen og legge inn hestetagl, før en syr igjen. Børsteføtter. Ikke mulig å stikke av til fots med slike smerter som dette medfører. Her er kamper der rivalene pisker seg sjøl til døde. Flerkoneri. Brutale drap av misjonærer og tilreisende fra andre deler av landet. Han lengter hele tiden tilbake til hjemlandet, Russland.  Senere forteller han en fantastisk historie om hvordan han døper tartarene til kristendommen, ved å skremme dem med brennende pulver, og klarer å flykte.
Han møter så Grusja, en vakker sigøynerjente. "Hun kysset meg igjen, og atter var det som om en giftig pensel hadde rørt ved munnen, og hele blodet brant i smerte. Ja, jeg kjenter det like inn i hjertet." Flere intrikate forhold må bekjempes, og en dag er hun død. Sorgen fører ham nå i retning klostertilværelsen. Men tiden for "fortredeligheter" er ikke ferdig, for djevelen frister ham med sine pinsler. Nye historier dukker opp, og da han en natt blir innhentet av styggen sjøl, med snute og horn, dreper han utysket, som viser seg å være klosterets ku, som har kommet seg inn.

Dette er rett og slett en skikkelig røverroman. Ivan er den gode fortelleren som krydrer alle historier, og tilhørerne følger opp med spørsmål og utfordringer. Brutale historier suppleres med humor, og det hele blir en spennende eventyrreise. Dette blir på mange måter den russiske Peer Gynt.
Jeg hadde ikke hørt noe om Leskov før jeg fant denne i bokhylla, fra den tida jeg var med i Samlerens bokklubb, men det var et artig møte med av de store russiske fortellerne.

Samlerens bokklubb
Ukjent årstall for utgivelse i Norge
Utgitt første gang  1873
220 sider
Oversatt av Paul L. Nielsen
Illustret med tresnitt av Gerhard Sørensen
Egen bokhylle

mandag 18. februar 2019

Gaël Faye: Lille land (Roman fra Afrika)

Lille land
"Gaël Faye er født i Burundi i 1982 og flyttet til Frankrike da han var 13 år gammel. Han har utdanning innen økonomi og har jobbet med finans i London. Han er en anerkjent rapper i Frankrike, med to plateutgivelser bak seg. Lille land (Petit pays) utkom i 2016 og er hans første roman."

Bokas hovedperson og forteller er Gabriel, som helst vil være Gaby. Vi leser om barndommen i Burundi, sammen med faren, som er fransk, og moren som er fra Rwanda og lillesøsteren Ana. De bor i et diplomatområde, en sikker og trygg barndom. Han er som gutter flest, med lek og fantestreker. Men idyllen brytes da foreldrene blir skilt, og krig og vold bryter ut i Burundi og morens hjemland Rwanda. Hutuer og tutsier, som før har levd side ved side, dreper hverandre, og i Burundi blir en nyutnevnt presidenten myrdet. Moren drar til hjemlandet for å finne familiemedlemmer, men vender tilbake nedbrutt med stygge og ødeleggende minner.

Innimellom grusomme hendelser og vonde opplevelser, hører vi om den vakre blomstringen, de bugnende mangotrærne, den vakre elva og eksotisk musikk. Gaby elsker landet sitt, og forsøker å bevare de gode minnene. Han er en observant gutt, og fortellingene gjennom boka er mangfoldige og beskrivende. Han elsker bøker, og flykter inn i dem når virkeligheten blir for tøff. Hvorfor skal to folkslag som har samme religion, bor i samme land, snakker samme språk og bor i samme områder krige mot hverandre bare fordi de ikke har samme nese?

Gaby og søsteren Ana blir sendt til Frankrike der faren har familie. Da er familien spredd og mange er brutalt drept. Først mange år senere, som voksen mann vender han tilbake. 
"Jeg vingler mellom to bredder, sjela mi har den uvanen. Tusener av kilometer skiller meg fra mitt gamle liv. Det er ikke den fysiske avtstanden som gjør reisen lang, men tida som har gått. Jeg var fra et sted, omgitt av familie, venner, bekjente og varme. Jeg har reist tilbake til det stedet, men de som bebodde det, som ga det liv, kropp og kjøtt, er der ikke mer. Jeg trodde jeg hadde flyktet fra landet mitt. Nå som jeg har vendt tilbake til spoeren etter fortida, forstår at det var barndommen jeg flyktet fra. Og det kjennes mye verre. "

En sterk bok, der Gaby gjennom sine forestillinger og naive spørsmål får fram hva som er noen av grunnene til den etniske krigen og folkmordet.  En som har opplevd dette vil aldri bli den samme. "Folkemord er som en oljekatastrofe, de som ikke drukner, blir tilgriset for resten av livet."




Gyldendal
2018
207 sider
Oversatt av Gøril Eldøen
Lånt på biblioteket

søndag 17. februar 2019

Eivind Larssen: Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre (Roman)


Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre av Eivind Sudmann Larssen (Innbundet)
"Etter dette skal vi bestandig være fra hverandre er en velkomponert og gripende roman om hva store hendelser gjør med små liv. Den handler om forskjellige forsøk på å komme seg til hektene igjen og om hvordan livene våre henger sammen, ofte på uante måter. Kanskje er vi i stand til å se noe annet i våre medmennesker enn vi i utgangspunktet trodde var mulig?"


Det starter i "et lite hus som ligger tett inntil riksveien, et av disse brunmala trehusene man ser i et kort glimt om man kjører forbi." Her møter vi Sigrid, som er fotograf. Hun er kommet på uventet besøk hos sin far, enkemann og eier av huset. Han lager blyglassvinduer, i hovedsak til kirker.  Sigrid har nettopp forlatt Thomas, som har fått en uke på å pakke sakene sine . Hun har oppdaget at han har opprettet en egen e-potsadresse, der hun finner en hemmelig korrespondanse, med intime bilder, sendt og mottatt fra en gift kvnne han tidligere har vært sammen med.
Sigrid har eget studio som fotograf i Oslo. Vi følger Sigrid når hun har sin første fotoutstilling, og  hun oppdager at publikum ser og tolker bildene på en annen måte enn hva hun har tenkt. Hun kjenner at hun må arbeide på en annen måte med bildene sine.

Faren og Sigrid har et godt forhold, og nå har begge tid til å mimre over tider som er gått. Men hun ser at han taper seg hver dag, han stivner til og blir mindre mobil. Om nettene ligger hun og tenker over forholdet til Thomas, som er over. Er det noe som holder henne til Oslo lenger? Hun kan like godt lage et studio i det gamle huset hos faren. "Det er bedre slik. Jeg er mer enn det Thomas ble vant til. Jeg er mer når jeg er alene enn jeg noensinne fikk være sammen med ham." Men etter farens død blir det noe klaustrofobisk over huset, hun klarer ikke å forstå hvordan hun skal klare seg på egen hånd.
 
I resten av boka er det Thomas som forteller. Hans minner fra barndom, der han ofte følte seg alene. Hans møte med ungdomskjæresten når han er i morens begravelse på Lillehammer. Han har ikke holdt kontakt med moren på lenge. Han tenker tilbake på kunstopplevelser i litteraturen, som har påvirket han senere. Han ser at Sigrid og Thea er motstykker. Thea svelger verden, bruker og kaster den. For Sigrid er det omgivelsene som regjerer. Han tenker at "I siste ende er det et valg man foretar. Et spørsmål om perspektiv, Man velger om menneskene omkring deg bor i din verden, eller om du er på besøk i deres."


Interessant og velskrevet roman. Ulike perspektiv på et samlivsbrudd, der barndom og oppvekst påvirker prosessen.

Cappelen Damm
2018
176 sider
Bokmål
Lest som eBokBib


lørdag 16. februar 2019

Mikael Niemi: Bomb dem! (Ungdomsroman)

"Bomb dem!" av Mikael Niemi

Mikael Niemi har tidligere vunnet Augustprisen for Popmusikk fra Vittula. Dette er hans første ungdomsbok.
Hovedpersonen i denne ungdomsromanen er 16 år og går på videregående. Han deler klassekameratene sine inn i Dritter og Idioter. Drittene får det meste servert på sølvfat her i livet og har foreldre som passer på at alt går bra. Idiotene vet at Drittene alltid kommer til å vinne, men finner seg i det og vil bare være alle til lags. 

Hovedpersonen er fortellestemmen i boka. Det starter med at han dummer seg ut foran hele skolen, da han kjøper roser til sin store forelskelse, og hun bare slipper rosene på golvet og går. Alle ler av han. Han føler at hans sektenårige liv er slutt og hele skolen ser han dø. Hjemme setter han seg fortvilet ned, finner et kladdeark og en penn, og plutselig kommer det ord - et dikt! Han kjenner på ordenes kraft, og det blir flere linjer. Neste dag bestemmer han seg for at alle skal legge merke til han. Han skal ikke huskes som et null. Han tar på seg mamma vaskeforkle, et polysterforkle fra urtiden med et mønster en kan spy av. Styggere enn et migreneanfall. På skolen hagler det med stygge ord og betegnelser på ham, men han holder ut.  På vei ut hører han en jente si:" Sterkt! Du har fått dem i gang. Det funker"..
Dette inspirere han, og flere dikt kommer. Han får uttrykt frustrasjoner og sterke følelser gjennom disse. Han blir mer og mer vågal og fandenivoldsk:
"Bomb dritten. Bomb hjernene. Det runde skal bli et hjerte."  Han våger seg til å henge det på tavla på skolen.


Skoleledelsen reagerer på dikta som en trussel mot skolen, og politiet blir koblet inn. Snart er hele skolen involvert på ulikt vis. "Uskyldig" mobbing og skitkasting blir tøffere, og nå får  hovedpersonen støtte fra Pålle, en av guttene som tar skytsen mot skolen svært seriøst. Pålle lever i et hjem med vold og trusler, og er et mobboffer på skolen. Han har ordnet seg med et rom i en bunkers, der han trekker seg unna. Der har han også farens våpen, som han har stjålet. Mørke krefter sniker seg inn, og spenningen øker.

Niemi har skrevet boka etter at de finske skolemassakrene skjedde, og etter vår grusomme  22. juli-tragedie, og er derfor svært aktuell. Boka er svært engasjerende og spennende. Språket er tøft, rått og direkte. Men her er også humor. Oppdaget at hvert kapittel har egne navn, som Knapittel, Kaputtel, Katippel, Kipattel osv. En artig lek med ord. 

En ungdomsbok jeg absolutt anbefaler, fra 13 år +.

Cappelen Damm
2016
201 sider
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Lest som eBokBib

fredag 15. februar 2019

Sara Stridsberg: Kjærlighetens antarktis (Roman)

Kjærlighetens Antarktis - 
      Sara Stridsberg
    
      Monica Aasprong
Fra forlaget: En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.
I denne romanen er det en død kvinnes stemme vi hører. Hun er blitt brutalt drept, men henger på en måte igjen på jorda etter sin død. Hun opplever livet etter sin død, både den gusomme handlingen å bli drept, men etter hvert også hva som skjer med menneskene hun var nærmest og deres livsløp etterpå.
Kvinnen, som heter Kristine, var prostituert og narkoman. Da hun var lita jente mistet hun lillebroren, som druknet da hun skulle passe på han. Dette setter varige spor. Hun tenker at dop kom fra høyere makter som erstatning fra lillebroren, og ble tidlig avhengig.  Hun har født to barn, en gutt som ble tatt fra henne i treårsalderen, og en datter som hun frivillig overlot til andre ved fødselen. Den dagen en mann tar henne med til skogen, vet hun at hun skal dø. Hun flykter ikke. Hun er allerede dømt, og sier at han kan gjøre hva han vil med henne.
"Han tok fram kniven. Nå er tiden kommet, sa han, med samme myke stemme som de på barnevernskontoret brukte da de skulle tvinge meg til å gi bort barnet mitt, da de til slutt ba meg om nøklene til leiligheten vår ved Sockenplan."

Kristines stemme forteller oss om et menneske som har vært utsatt for mange overgrep. Å bli frattat sønnen er vondt og vanskelig, og da hun blir gravid igjen, vet hun at hun må være sterk og gi fra seg barnet. Hun er ikke sterk nok til å oppgi dop, men sterk nok til å gi slipp på barnet for å gi henne et bedre liv. 

Dette er en grusomt sterk roman, som det ikke går an å bli berørt av. Jeg har lest at Sara Stridsberg skrev romanen som en protest mot samtidas krimlitteratur, krimfilmer og krimserier, der det 
 nesten alltid er døde kvinner. Det er ofte kvinner som ikke kommer seg videre, som ikke kan forsvare seg, utsatte på et eller anna vis. En krimindustri som bruker døde kvinner. Og morderen framstilles som hyperintelligent, hyperinterssant, matematisk interessert. Hun sier også at det er en hårfin forskjell mellom nyheter og underholdning.  Seeren/leseren sitter trygt beskyttet i lyset, mens utenfor er alle de utsatte menneskene som befinner seg i mørket. (Viser til Bokmagasinet i Klassekampen 2.2.2019) 

De uhyggelige detaljene i drapsøyeblikket  overgår de verste thrillere. En dyster, intenst mørk roman på mange måter, men likevel en roman med håp. 


Aschehoug
2019
301 sider
Oversatt av Monica Aasåprong
Bokmål
Lånt på biblioteket

torsdag 14. februar 2019

Edvard Hoem: Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren.(Roman)


"Romanen bygger på «Jordmor på jorda» (2008), ein roman som blei skriven på oppdrag frå Den norske jordmorforening. Denne romanen, som har fått tittelen «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» (2018), er kraftig revidert og utvida. "

Handlinga er for det meste lagt til første halvdel av 1800-talet, ei tid da det var stor skepsis og direkte motstand mot jordmødre. Det låg mykje ukunne bak og føredomane var mange. Noreg var for 200 år sidan eit fattig land, folk døydde av svolt, og pengar til jordmorløn vart vanskeleg for mange.

Marte Kristine Nesje var tippoldemor til forfattaren, og han har skrive ei historie om ei sterk kvinne med mykje vilje. Ho vil verte jordmor, og går skule hos ein lege i Molde. Men folk godtek ho ikkje, og ho vil reise til Chriatiania for å gå jordmorskolen der. Dette tok ni månadar, og må gå begge vegar. På denne tida er ho gift med barndomsvenen Hans, og har tre barn. Ho møter mange utfordringar på vegen fram til å verte ei akseptert jordmor, men ho står støtt i meir enn femti år.

Den vesle husmannsplassen Blåhammaren er heimen til den store familien. Her følgjer vi
Marta Kristine, i slit og armod, men også i lykke saman med familien sin. Far hennar, Anders, er ein god støtte for henne i alle dagar. Dei liknar kvarandre, sterke og handlekraftige.

Utfordringane var ikkje berre i høve bygdefolket i det distriktet ho arbeidde, men også heime. Hans var ute i krigen mot svenskane før dei gifter seg, og har hatt opplevingar som sitt fast i han. Det ligg til familien å ha dårlege nervar, og Hans slit med sår på sinnet. Dette vert tøft for Marte Kristine og etter kvart dei 11 barna deira. Med dårleg økonomi og ein mann som lett tek opp nye lån, vert lagnaden vanskeleg for familien. Det er ikkje lett å halde fast ved den store kjæleiken når det meste buttar imot.
Som vanleg skriv Edvard Hoem levande og gripande om menneskeskjebnane på 1800-talet. Vi får eit godt innblikk i tilhøva langs Romsdalsfjorden på den tida. Ei vakker slektshistorie, ein vakker roman.


Forlaget Oktober
2018
Nynorsk
Lese på eBokBib 

onsdag 13. februar 2019

Kate Morton: Klokkemakerens datter (Roman)


    • Har hatt denne boka liggende lenge, da så manga andre har vært prioritret. Men nå passet den akkurat inn mellom politisk litteratur og diktlesing.

    • Elodie Winslow er arkivar i et ærverdig firma i London, og skal gifte seg om noen uker. Nå er det funnet uregistrert arkivmateriell, blant anna en slitt skulderveske som inneholder et foto av en ung, vakker kvinne, og Elodie har ansvar for å srkivere denne. Elodie syns det er noe kjent med en av skissene i blokka, en tegning av Birchwood Manor, en herregård i Oxfordshire. Hvem er kvinnen på bildet og hvorfor er huset kjent? Elodie blir nysgjerrig på saken, og bryllupsplanene kommer i anne rekke. 

    • Parallellt følger vi historien om den lidenskapelige og talentfulle maleren Edward Radcliffe, som i 1862 tilbringer en sommer i Birchwood Manor. Denne sommeren blir en kvinne skutt, og en annen kvinne forsvinner sporløst. Etter dette blir godset forlatt, og først mange år senere kommer Edwards søster Lucy til stedet.
 
      • Samtidig, gjennom hele historien, følger vi en stemmen til Birdie, klokkemakerens datter, som døde for lenge siden. Hun har vært tilstede på Birchwood Manor og går igjen som et vennligsinnet gjenferd. Hun gir oss ledetrådene gjennom romanen, der kjærlighet, tragedie og sorg er hovedtema, ispedd vakker kunst, tyverier og leting etter en verdifull smykkestein. 
      •  

      • Som vanlig en romantisk og dramatisk  historie som fenger, slik vi kjenner Kate Morton fra tidligere bøker. Lettlest, spennende og herlig underholdende.

      Vigmostad/Bjørke
      2018
      558 sider
      Oversatt av Elisabeth W. Middelthon
      Bokmål
      leseksemplar

lørdag 9. februar 2019

Liv Marit Weberg: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge (Ungdomsroman)

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge

Jeg har tidligerer lest to bøker av Weberg, "Det er heldigvis ingen som trenger meg" og "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til", to romaner jeg likte godt. Og denne kommer i samme kategori.

Weifa er en frittalende og frittenkende tenåring. Som liten ønsket hun et nytt navn, og valgte Weifa. Hun oppdaget etterpå at det var et legemiddelfirma som produserer Paracet, men ble hetende Weifa. Det kunne jo forbindes med smertelindring, og det er jo bra, tenker hun. 
Hun bor i blokk. Venninnene bor i villaer. De mener at hun mangler de egenskapene mennesker trenger å ha for å leve gode liv. De mener at hun må følge noen regler for å bli godtatt. Hun må ta fornuftige valg. En av venninnene sier at "Våre handlinger er alltid med oss." Wilfa tenker at "det er tydelig at vi lever i en lite forgiving verden. Vi lever i en verden som aldri glemmer, og gjør man en feil, er man feil for alltid." Hele boka er egentlig en forsvarstale mot påstandene fra venninnene. De sier hun er tom, hun er er alltid uenig, hun er ikke demokratisk anlagt, hun er genseløs og mye mer. 
De sier at hun ikke er snill. "Dette er en veldig usakelig påstand, for hva er snillhet. Definer snill, please. Ikke sant, jeg kommer kanskje ikke i alle bursdager. Jeg lo absolutt av absolutt alle venninnene mine bak ryggen deres og særlig når de gråt, sånn som Annika ofte gjorde når hun ble skuffa, fordi det er dumt og man kan ikke ta det alvorlig. Men jeg lo i hvert fall av alle, hvilket betyr at jeg ikke targetaen spesiell person som mer latterlig enn en annen, og jeg lo også av meg selv, og jva mer kan man egentlig forlange?" 

Weifa observerer verden rundt seg, og ser ulikhetene i samfunnet. På en sarkastisk måte uttrykker hun sin reaksjon på de falske og manipulerende venninnene og foreldrene deres. Hun bruker et språk som passer godt til Weifas vurdering av gjengen,ungdommelig og røft. Om det er venninnene eller Weifa som har den riktige vurderingene i ulike situasjoner, kan nok diskuteres. Men Weifa tør å stå utenfor og ser dobbeltmoralen i det sosiale spillet i ungdomsgjengen.  

Dette er en ungdomsbok med et aktuelt tema. Morsom, frisk og treffende, med mange undertoner.  Weifa er en sterk personlighet som gjennomskuer falskheten i samfunnet. Men hun erkjenner at hun må godta noe av dette hvis hun ønsker å være en del av fellesskapet. Det er livets realitet. 

Aschehoug
2018
140 sider
Bokmål
Les sim eBokBib

fredag 8. februar 2019

Rosa Ventrella: Historien om en anstendig familie (Roman)

Historien om en anstendig familie - 
      Rosa Ventrella
    
      Kristin Gjerpe
   Fra forlaget: "1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den. Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse 
 mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem."


Interessant å lese flere bøker om oppvekst og miljø i Italia etter krigen. Silvia Avallone har skrevet et par bøker som omhandler oppvekst i etterkrigstida, og særlig er det klasseforskjellene som er tydelige. Og selvfølgelig er bøkene til Elene Ferrante viktige i denne sammenhengen. De har også samme tema. Og nå kom altså Rosa Ventrella med denne, fra Bari.

Hovedpersonen er Maria, som lever sammen med foreldrene og to brødre. Faren er fisker, en stilig mann som ligner Tony Curtis. Men han har et forferdelig sinne i seg. Dette kommer til uttrykk når de minst aner det. Hjemme, ofte, men også plutselig i større forsamlinger. Da truer han familien på livet.  Likevel tilgir moren han,h ver ang. For innimellom er han snill som et lam, heller sårbar, og kjærligheten mellom dem holder seg sterk. Maria er skoleflink. På skolen blir hun plassert sammen med en tykkfallen gutt, Michele, som er sky og vennlig mot henne. Han er mobbofferet i klassen, på grunn av familiære forhold. Ingen skal stikke seg ut på noen måte i det lille miljøet, der alle må kjempe for egen tilværelse. Men Maria og Michele fnner likevel mye sammen i skoleårene, til trass for de voksnes motvilje. Helt til en dag da en tragedie skjer i det lille miljøet, og Maria får beskjed om å aldri møte han mer.

På grunn av sin dyktighet i skolefagene får Maria plass i ungdomsskolen i Sacre Cuero, en privat klosterskole i en bedre bydel. Her er døtrene til advokater, leger og andre i eliten, samt døtre til hvitsnipparbeidere i byen.

Vi befinner oss i en fattig bydel i Bari, der hverdagen for familiene er hardt arbeid og slit. Husmødre er hjemme og tar støyen når det står på, og innfinner seg stort sett til skjebnene sine. Vi leser om barna og de unge, som på mange måter klarer å finne ut av hvordan de skal forholde seg til kjefting, vold, sjikanering og trusler. De som klarer seg gjennom skolen, og kan fortsette til høyere utdannelse, har flere muligheter. Men de er og blir fra den fattige delen av Bari.

En interessant oppvekstroman, et fint supplement til de andre jeg har lest fra Italia. Den ble likevel ikke helt den store opplevelsen. Kanskje på grunn av at jeg nettopp har lest  Elena Ferrantes Frantumaglia, der språket hennes fremdeles klinger i ørene.  (Et forslitt uttrykk: Ikke lett å hoppe etter Wirkola.)

Vigmostad/Bjørke
2019
335 sider
Oversatt av Kristin Gjerpe
Leseeksemplar

 

tirsdag 5. februar 2019

Linn Skåber: Til ungdommen (Monologer, ungdom)

Til ungdommen

I denne boka har Linn Skåber hatt samtaler med ungdom om hvordan de har det. I hverdagen sammen med venner, i forhold til foreldre, i forhold til pubertet, til forelskelse, til positive og negative opplevelser. Hun har vært sammen med ungdommene på kafé, sittet i parker og på bryggekanter sammen med dem og dermed fått med seg hva de har å si om sin egen tid.

 Ut fra disse samtalene, har hun skrevet monologer, som uttrykker noe av det de unge har kommet med. Her er setninger de har uttalt, her er hele historier de har opplevd. Hun bruker humor på en fin måte for å uttrykke følelsene de sitter inne med, både positive og negative.

Noen eksempler fra de korte utsagna:
"Jeg liker han jeg er forelska i best når han har på seg dress og fikler med ermene nederste. Som om noe er for stort for han, og han blir mindre og passer til meg."

"Det er mye makt i å være voksen. Gymlæreren min bruker den hele tiden. Han tror han er bedre enn oss, men han er bare voksen."

 "De voksne sier at man ikke trenger mange venner, det holder med den ene. Er det noen som har nummeret til Ene?" 

"Jeg er så glad jeg holdt ut mobbingen. Da lærte jeg om mine rettigheter som elev. Som menneske."

Og han som har bare treere i alle fag på skolen, men men føler at han har sekser i livet. Herlig!
Historien om hun som ønsker at pappa skal bære henne, er gripende og sår. Hun er så stor at hun er blitt ubærbar. Og siste del i boka, der ungdommen viser hva de drømmer om, er gripende.

De fantastiske flotte og talende illustrasjonene til Lisa Aisato  utfyller tekstene på en nydelig måte. Jeg syns dette er en rørende og vakker bok som tar ungdommen på alvor. Linn Skåber er en dame som spiller på mange strenger, og dette samspillet med Lisa Aisato har virkelig blitt til en bok som både unge og voksne bør lese. Og hvorfor ikke bruke den i skolen, som utgangspunkt for samtaler om hvordan ungdommen har det?



 
Pitch forlag
2018
254 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket