torsdag 23. mars 2017

Torsdagens gullkorn (3)

Det er viktig  legge planer, men det er enda viktigere å vite hvor en har lagt planen.

Fritt etter Piet Hein

tirsdag 21. mars 2017

Kristin Sørsdal: Mare (Roman)



Bak på boka står desse orda:
"Il mare di mezzo, havet mellom oss og dei, er det ei menneskekorridor eller ei vollgrav? Eit marehav eller eit hav for solkinnsturisme?"

"– Mare betyr hav på italiensk, på norsk har ordet med vonde drømmer å gjøre. Middelhavet, Mellomhavet, havet mellom oss og dem, som for oss er et feriehav, mens det for dem som står på den sørlige bredden og ser over til Europa, er et marehav, et dødshav, et farlig hav, et hav en tar enorm risiko for å passere," sier Sørsdal.


Eg høyrde forfattarens introduksjon til boka i Trondheim, og møtte ei sterkt engasjert kvinne. Eg var allereie halvveges i boka Mare da eg høyrde henne, og om kvelden måtte eg lese ferdig. At Sørsdal er ein eminent oversettar veit vi som har lese Elene Ferrante sine bøker, men ho er også ein svært god forfattar. Ho har skrive fleire bøker, men dette er den første eg les. Boka er ein roman, men med svært dokumentarisk innhald. Det er difor ei svært gripande historie.


Boka handlar om norske Solveig, som svømmer tusenvis av meter, dag etter dag. No er ho komen til ei øy langt sør i Europa, ved siste utpost til Afrika. Her drukna 368 mennesker i 2013. Solveig svømmer ut i same vatnet som dei som drukna. Kva som ligg bak veit vi ikkje klart. Ho vandrar rundt i området og skjønar ikkje kvifor ho ikkje ser flyktningstraumane ho har høyrt så mykje om. No er det berre skipadder på strendene. Ho har med ei rose frå Abdulkadir, kollegaen heime. Den skal ho legge på onkelen si grav, om ho finn ho. 

På andre sida av havet, i Libya,  møter vi ein gut som ønskjer å kome til den norske byen Bodo, der pappa er. Han reiser saman med mor, men ho er svært dårleg. Han ventar på å kome seg over havet. No er endeleg båten der. 
"Dei har ikkje sett havet før. No sit dei oppå det. Det er vått. Dei kan ikkje gå på det. Ei jente skrik. Guten vil at ho skal slutte å skrike. Han veit at havet ikkje likar det. Havet må ikkje høyre at dei er redde. Han legg hendene som koppar over øyra."

Det er så hjarteskjærande vondt, og det er verkeleg! Dette er ikkje oppdikta, mange flyktningar er ute i sjøen kvar dag, no i denne timen. Og ikkje alle kjem fram. Og dei som kjem over, kva møter dei på andre sida? Eg klarte ikkje å halde tårane unna når eg las denne boka. 

Eg vil anbefale Kristin Sørsdal si bok på det varmaste. Eg vil også gi honnør til omslaget, som er svært godt .

Samlaget
2017
186 sider
Nynorsk
Lesareksemplar

mandag 20. mars 2017

Cilla & Rolf Børjlind: Sov du vesle spire


Jeg har tidligere lest Svart daggry av Cilla og Rolf Børjlind, en krim som var drivende full av spenning. 

Dette er, som de forrige bøkene, en skikkelig samfunnskrim, grusom og spennende. Aktuelt som søren, med flyktningebarn og ovegrep, grove overgrep. Her handler det om kroppsdelstyveri, og drap.

Den hjemløse og delvis rusavhengige Muriel finner en gråtende lita jente på gata. Jenta er fra Nigeria og heter Folami. Muriel tar henne med til en hytte hun ofte låner av en god venn. Men det viser seg at de har mange fiender, og må tilbake til byen, der de søker etter hjelp fra Tom Stilton, som Muriel kjenner fra før. Stilton har nemlig sjøl vært i gatemiljøet en periode. Men nå er han nettopp engasjert av kriminalførstebetjent Mette Olsãter i en drapssak der en liten gutt er blitt funnet drept på brutalt vis. 

Tom Stilton arbeider sammen med etterforsker Olivia Rønning, og da hun ser et smykke som Folami har rundt halsen, kjenner hun dette fra den døde gutten, og skjønner at saka har større omfang enn de trodde. Den fører dem til Bucurestis kloakk, på jakt etter en brutal og rå liga som driver med organsalg.

Midt i all elendigheten finner vi små innslag av varme og kjærlighet, som da gatejenta Muriel synger godnattsang til den vesle flyktningejenta; Sov du vesle spire. Men stort sett er det en skremmende og neglebitende historie vi får lagt fram. Og den er godt skrevet av ekteparet Bjørlind. De er direkte på sak og legger ikke mye imellom når de presenterer dramaet. 
Da jeg begynte å lese, skjønte jeg ikke helt innledningen til boka, men den fikk en finurlig og bra oppreisning som var helt på sin plass. Bra! Kan bare si at slik krim leser jeg mer av.

Regner med at denne boka blir TV-serie også, som Springflo. (Skulle gjerne sett den).

Gyldendal
2017
431 sider
Oversatt av Kjell Jørgen Holbye
Bokmål

søndag 19. mars 2017

Nora Aschim: Unngå øyekontakt (Dikt)



Jeg leser alltid litt av de unge debutantene hvert år, og nå fant jeg denne på eBokBib. En trasig historie om en ung jente som går med sjølmordstanker. Det triste er at sjølmord er blant de hyppigste dødsårsakene blant ungdom og unge mennesker. Og mange går med tanker om sjølmord. Problemene blir så store at de unge ikke klarer å hanskes med dem. Det kan være kjærlighetsbrudd, familiekonflikter, stryk på eksamen, følelse av å bli utestengt. Som regel handler det om sårbarhet og det å føle seg alene om tankene og følelsene.
I denne diktsamlinga er det en ung jente som vil ønske oss velkommen inn i livet sitt, de siste dagene hun har igjen:

Willkommen
bienvenue
welcome
til makabaret
Velkommen til 
de siste dagene

Hun vet ikke helt hvem hun er, har ikke funnet seg sjøl:

Det står en dame, ei jente
i speilet
som kanskje er meg
vi treffes nå og da
hilser, nikker
har lite å snakke om

Hun har ønsker, noe som burde være et håp for henne. Men har hun allerede gitt opp?

Vil forelske meg
få mann og barn
kjøpe hus
stelle plantene i hagen
puste med magen
leve lenge

Og hun ser det som lever rundt seg :

solstrålen, bølgene
den lille roen
myggen flyr forbi
uten å sette seg

Men så er nedturene der, tungsinnet:

Trenger kongens garde
til å dra meg opp
av senga
trenger kongen
for å få på meg strømpebuksa

Og behovet for nærhet:

Grusen skraper opp
ansiktet idet
noen dytter meg
over ende
de aner ikke
hvor lenge det er
siden jeg har hatt
kroppskontakt.

Dette kan ikke bli anna en trist og vondt. Sårt og vondt å lese. Men forfatteren har klart å få følelsene ned på papiret, noe mange burde gjøre. Det å skrive ut følelser er terapi i seg sjøl. 

Det er en 18-åring som skriver, og det vanskelig å ikke tenke at hun har vært innom tunge tanker sjøl. Og naturligvis har hun det. For dette tror jeg er noe de fleste ungdommer har vært inne på, men heldigvis ikke i så stor grad at de planlegger sjølmord. Det er ikke lett å være ung, det har vel de fleste av oss kunne bekrefte. Ikke bare i dag, men også da jeg var ung.


beathe har også lest og likt boka.


Flamme forlag
2017
135 sider
Bokmål

lørdag 18. mars 2017

Om Ferrante, havet og grensa



Denne uka var jeg på biblioteket i Trondheim og hørte Kristin Sørsdal, oversetter av alle Ferrante-bøkene. Foredraget hadde tittelen" Om Ferrante, havet og grensa."
Mange hadde nok forventet mer om Elene Ferrante, men Sørsdal snakket i hovedsak om oversettelse av en ny bok av Alessandro Leogrande, Grensa, og om sin egen bok Mare. Begge kom ut i februar. Temaet havet og grensa var rettet mot flyktningestrømmen over havet mot Italia. Sørsdal hadde kommet nær inn på dette gjennom sine reiser til og fra Italia og andre europeiske land. Hun har krysset grenser både i språk og mellom land. Hennes møte med mennesker på flukt førte til boka Mare, som jeg akkurat har lest. Den handler om middelhavsstrendene som har blitt noe anna enn feriestrender for solhungrige nordmenn med Elena Ferrante-bøkene i bagasjen. Hun følte derfor behovert for å formidle noe om dette i boka Mare. (Jeg skriver omtale av den senere).

Samtidig trakk hun fram boka  Leograndes bok, som handler om migrsajon mellom hav og murer. Med andre ord om de vanvittige måtene ulike land forvalter grensene sine på. Hun las litt fra begge bøkene. Svært interessant oh svært aktuelt.

Til slutt ble det anledning til å stille spørsmål om Ferrantes bøker. Den første boka tii Ferrante kommer ut på norsk i 2018. Den andre er kommet nettopp nå, "Svikne dagar". Napoli-serien er skrevet etter disse to. Svikne dagar er kanskje den beste av bøkene hennes! Viser til min omtale Om boka her

fredag 17. mars 2017

Filmopplevelser - omtale av to filmer

Her er et lite innblikk i de to neste filmene jeg så i helga:
           Sameblod

Ved Kosmorama filmfestival i Trondheim i mars fikk filmen «Sameblod» Publikumsprisen, og det var vel fortjent. Sørsame Lene Cecilia Sparrok fra Namsskogan spiller hovedrollen i filmen, som er regissert av Amanda Kernell.
Sameblod er en oppvekstskildring, og  Lene Cecilia Sparroks uttrykksfulle og stødige tilstedeværelse, levner ingen tvil om at denne filmen er om Elle Marja, og hennes ønske om ta sin skjebne i egne hender. Og vel er det mange sterke skildringer av den nordiske samepolitikkens grusomheter her, hvor spesielt et besøk på internatskolen fra rasebiologiske forskere er minneverdig – en scene som blir dobbelt ubehagelig, nettopp fordi dette er vår historie også. Men det som er så bra med denne er at det endelig er satt fokus på sør-samenes historie. Jeg ble sterkt grepet av handlingen, og av den gode skuespillerprestasjonen fra hovedrolleinnehaveren. 

Sameblod er en svensk film fra 2016. Manus og regi er av Amanda Kernell. Filmen hadde premiere på Den 73. filmfestivalen i Venezia, der den vant Europa Cinemas Label for Beste europeiske film og kritikerprisen Fedeora for Beste debutregissør.

Hidden figures



HIDDEN FIGURES er den utrolige- og ufortalte historien om Katherine Johnson (Taraji P. Henson), Dorothy Vaughn (Octavia Spencer) og Mary Jackson (Janelle Monáe).


Tre briljante kvinner som jobbet i NASA, og som var hjernene bak en av de største bragder i historien: oppskytingen av romfartøyet som fikk astronaut John Glenn som første amerikaner i bane rundt jorden. Det var en fantastisk prestasjon som fikk tilbake nasjonens tillit, snudde "the Space Race" mot Sovjetunionen, og sjokkerte en hel verden. Den visjonære trioen trosset alle kjønns- og rasefordommer og inspirerte generasjoner til å drømme stort.


En fascinerende historie, som både var homoristisk og dypt alvorlig. Det stemmer visst ikke at de tre damene jobbet i NASA samtdig, men                                                    det blir en bagatell i forhold til historien. Rene eventyret fra                                                                    virkeligheten. Og helt ukjent for meg.



onsdag 15. mars 2017

Sigrid Undset: Sigurd og hans tapre venner (Barnebok)


Sigrid Undset flyktet fra sitt hjem på Lillehammer da krigen brøt ut i 1940. Hun hadde skrevet så mye om nazismen, at hun visste det ville bli farlig å være i Norge. Hun dro via Sverige til Russland, Sibir og så til Amerika. Her møtte hun Eleonora Roosevelt, som foreslo at hun skulle skrive en bok for amerikanske barn, slik at de lærte om land langt borte.

Boka handler om Sigurd Jonsson og vennene hans, Ivar og Helge Arnesson, som bor i Telemark. Dette er fra middeladeren, ca år 1255.  Sigurd og Ivar er i elleveårsalderen, Helge er sju. De leker at de er Vilmund Vidutan, en ridder fra en middelaldersk ridderroman, og leken kan til tider bli vill og brutal. Ved gården bor Sira Eirik, som de har stor respekt for, men også stor tiltro til.
(Sagaen om Vilmun Vidutan er med i boka.)

En dag blir leken alvorligere enn ventet, da guttene har terget grisene for lenge, og den gamle rånen angriper Helge. Sigurd og Ivar går til angrep på grisen, som faller død om. Sira Eirik kommer løpende og brøler til dem. Guttene blir livredde og flykter opp i skogen og mot fjellet, der de vet at de kan søke ly på en sæter. Forfrosne og våte legger de seg der. Utpå natta skjer dramatiske saker, da en hardt skadet mann faller inn til dem. Guttene må ta ansvar, og hendelsen fører til at det blir slutt på ridderleker. En ny fase i livet deres kommer, der Sira Erik blir en viktig person for dem.

En spennende barnebok, med mye handling. Men det er også en bok rik på naturskildringer og historisk innhold. Med andre ord en mangfoldig bok, som jeg er sikker på at mange barn fikk glede av da den kom ut i USA, og senere når den bl gitt ut i Norge.

"Sigurd an his brave companions ", utgitt på engelsk  i New York 1943
Oversatt til norsk og utgitt hos Aschehoug 1955
Oversatt av Signe Undset Thomas

tirsdag 14. mars 2017

Filmopplevelser - kort omtale av tre filmer

Har vært hos en av mine døtre i Trondheim, og da det er sjelden jeg kommer meg på kino, prøver jeg å få med meg en film når jeg er der. Denne gangen ble det fem. 

Lørdag så jeg disse filmene. Her noen klipp fra omtaler og min mening:

JACKIE




JACKIE er et portrett av et av de viktigste og mest tragiske øyeblikkene i amerikansk historie, sett gjennom øynene til førstedamen, den ikoniske Jacqueline Kennedy. Vi følger henne gjennom den første uken etter drapet på hennes mann.
Jacqueline Kennedy (Spilt av Natalie Portman) var bare 34 år da hennes mann ble valgt til USAs president. Elegant, ung og stilig ble hun beundret og sett opp til av mange. Hennes smak i klær, innredning og kunst ble umiddelbart mote. Hun hadde en sterk sans for det moderne i alt hun bar: enkle linjer, rette silhuetter, enkle, vågale farger. 
22. november 1963 på en kampanjetur til Dallas, ble John F. Kennedy myrdet. Jackies ikoniske rosa drakt er dusjet i mannens blod. Hennes verden - inkludert hennes tro - er fullstendig knust. Traumatisert av lammende sorg må hun i løpet av en uke trøste sine to små barn, flytte ut av hjemmet hun møysommelig har restaurert og planlegge sin manns begravelse. Jackie innser at de neste sju dagene vil avgjøre hvordan historien vil definere hennes manns arv - og hvordan hun selv vil bli husket. Jackie er et kompromissløst portrett av en ikonisk og mystisk kvinne, men også en film om tro, historie, mytologi og tap.

Jeg glemmer aldri mordet på John F.Kennedy, og alle bildene av Jackie og barna i ettertid. Filmen var derfor også en påminnelse om egen ungdomstid og idealene vi hadde da. Kennedy sto for noe stort og viktig i verden, og jeg beundret han stort. (Senere blir bildet nyansert, men likevel, han er en av de store presidentene.) En bra film, syns jeg.







BARNDOM


Margaret Olin er en fin filmskaper, og jeg liker det hun lager. Ekte varer.  I denne filmen har hun i ett år fulgt barna i Aurora Steinerbarnehage på Nesodden. 
Her ser vi trygge barn som får tid og rom til å utfolde seg gjennom fri lek. Det er nettopp dette filmen handler om: Viktigheten av at barn får leke. Leken er barnets viktigste måte å møte verden på. Det er gjennom lek de utvikler seg. Voksenstyrt tid er også nødvendig innimellom, men det er barnets egne initiativ som må støttes. Filmen følger først og fremst seksårsklubben i barnehagen, og vi ser gjennom året utviklingen av disse barna fram mot siste dag i barnehagen. Nå er det skolen neste. Da er det viktig å vite at  barn som har lekt fritt har fått et godt grunnlag for intellektuell utvikling i tida framover. Og fri lek bør fortsatt bli en del av hverdagen.
En varm, rørende og direkte film. Anbefales for alle som har med barn å gjøre.


Så gikk turen direkte inn i neste kinosal, der jeg så MANCHESTER BY THE SEA


Kenneth Lonergans bejublede "Manchester by the Sea" og Casey Affleck fikk Oscar-statuetten for sin fantastiske innsats i hovedrollen i år. Vel fortjent,

Joe Chandler (Affleck) mister broren sin brått, og må vende tilbake til den lille hjembyen Manchester i Massachusetts. Der får han vite at han mot sin vilje er oppnevnt til verge for brorens tenåringssønn. Han må også ta et oppgjør med egne demoner fra fortiden, ikke minst den grufulle hendelsen som rammet ham og hans tidligere kone, Randi (Michelle Williams), noen år i forkant.

En gripende film, med gode skuespillerprestasjoner. Vanskelige og tøffe skjebner fører til ulike reaksjoner hos de som opplever det, og det er gjennom å synliggjøre disse at filmen har sin styrke. Sår, varm, sterk og brutal film. 

Omtale av de to siste filmene jeg så. kommer senere.

mandag 13. mars 2017

Elin Åsbakk Lind: Punktum midt i en vakker setning



Elin Åsbakk Lind har skrevet en vakker og underfundig roman inspirert av nordnorsk miljø og natur. Det handler om Mattias, som etter et samlivsbrudd rømmer ut til sin eldre "gammeltante" Maria, som bor på ei øy utenfor Bodø, Landegod. Han har ikke vært der siden han var liten, men helt spontant setter han seg på båten og drar. Han må vekk fra byen for å klarne tankene. Han blir godt tatt imot, og snart finner han tilbake til mye av det fine fra barndomstida, da han ofte tilbrakte somrene her ute. Da levde også onkel Johan, Marias mann. Han var ikke like nær som tanta Maria. Han forsto seg ikke på dette barnet som kom på besøk fra fastlandet i helger og ferier. Han var alvorlig, men hadde likevel noe rolig og vennlig over øynene, husker Mattias. Men han har tatt livet av seg, noe som har vært tungt for Maria. Det er noe uoppgjort mellom de to, noe som gjør at Maria ser han hver dag, han slipper ikke taket.

Etter hvert som historien går videre, blir det like mye Marias liv og tanker vi hører om. Mattias og Maria har begge opplevd tap, savn og forskjellen mellom det å være ensom og å være alene. Maria har opplevd kjærlighet sammen med Johan, som bar på en mørkhet og tunghet, men likevel var der for henne. Og hun har opplevd en annen kjærlighet, som var heftigere, brennende, men ikke kunne bli varig. Hun sier at hun har vært heldig, hun har opplevd en kjærlighet så sterk at hun måtte dra. Den andre så sterk at hun måtte bli.

Dette er en vakker historie om to liv, om et møte som fører til at hun åpner opp og bryter tausheten som har vært en byrde. For han åpner det seg en erkjennelse av hvem han vil bli. Det som har skjedd tidligere med tante Maria kommer fram gjennom stille forståelse mellom de to, den unge mannen og den aldrende kvinnen. Her ligger så mye fint. Likte boka veldig godt, en spennende liten historie som handler om mennesker og følelser, og om natur og hav. Totalt uten klisjeer, nøkternt og vart.


Quintano forlag

2016

127 sider

Bokmål

Lest som eBokBib 


søndag 12. mars 2017

Gunhild Haugnes: Kvinnen ved jordas kant (Roman)

Forlaget sier om boka:
Frøydis Eiriksdatter er en av vikingtidens mest markante kvinneskikkelser. Hun lever et barskt liv mellom steile fjell og veldige breer innerst i en grønlandsk fjord. Frøydis dyrker Frøya, Tor, Odin og de andre norrøne gudene. Hun må gifte seg med den litt veike storbonden Torvard, men det er andre menn som får blodet hennes til å bruse - og hennes barn har ulike fedre. Frøydis hegner om sin frihet, følger sine lyster og er like stri som sin far, Eirik Raude. Hun følger i sin halvbror Leiv Eirikssons fotspor og leder to eventyrlige seilaser til Vinland. Kjærlig, kvinnekamp og mektig historie. Dette er en fortelling som sitter lenge i.

Hva vet vi egentlig om vikingetida? Vi vet at nordboerne var drevet av oppdagelselyst, utferdstrang og kanskje en drøm om et bedre liv? Vi vet også at ferder mot ukjent land førte til oppdagelsen av Grønland og senere Vinland. Dette kan vi lese om i Eirik Raudes saga og Grønlendingesagaen. Det finnes rester etter vikingene både på Gønland og på New Foundland.

 Det var ikke uvanlig at folk flyttet mellom Norge, Island og Grønland, hele båtlaster med kvinner, menn, treller og dyr. Ofte på grunn av de ble utvist etter ufred og drap. Eirik Raudes far kom fra Norge til Island. Her ble Eirik, som allerede fra ungdomstida var en stridbar mann, dømt til å holde seg borte fra landet i tre år, etter en kamp der han drap flere menn. Alt dette er bakteppet for denne spennende romanen. 

Det er Frøydis vi følger, fra hun er lita jente til hun dør i en svært høy alder i 1080. I sagaen er hun fremstilt som full av ondskap, men også heltemodig. I denne romanen ser vi ei sterk jente som må kjempe for sin rett. Hun er frilledatter, men har farens sterke gener. Hun finner også stor glede i å veve tepper, noe hun mestrer svært godt.  

Vi leser om hvordan kvinnnene hadde det i hverdagen, om fiendeskap og gode vennskap. Om kampen for å få sin rett i et mannssterkt miljø. Det er slik vi har lest andre historieromaner før, ikke minst i Vera Henriksen og Ragnhild Magerøy sine romaner fra vikingetid og middelalder.

Jeg liker å lese historiske romaner, om slitet og avmakten både kvinner og menn opplevde, men også om glede og hverdagsaktiviteter.  Da det var lenge siden sist jeg leste noe fra Norgeshistoria, var dette en fin leseopplevelse. Jeg likte den rødhårete, stri og sterke Frøydis. 

juritzen forlag
2017
317 sider
Bokmål
Lese-eksemplar