søndag 20. juni 2021

Tone E. Soleim: Svartrasta syng om natta (Barnebok)


Dette et en ungdomsroman som handler om to jenter som nettopp er ferdig med ungdomsskolen. Den første vi møter er Edith. Hun sliter med pubertetsvansker, hun hater alt og alle. Hun finner seg ikke til rette hjemme eller på skolen. Hun har et mørke inni seg som fører til eksplosjoner . Best er det å gjemme seg inne i hetta på genseren. Foreldrene er skilt, og hun bor sammen med pappa og søsteren Eirin. Nå skal hun begynne på videregående skole.
 Og der møter hun Martha. Ei ny jente, som ikke kjenner Edith fra før. Hun kjenner ikke til ryktene som har versert på ungdomsskolen. Martha er ei åpen og empatisk jente, glad i Beatles. Men bor sammen med mamma og broren Oskar. Hun har mistet faren sin i ei bilulykke, der hun overlevde, og hun sliter med panikkangst og et stort sakn etter faren. 

De to jentene finner hverandre, og trass i Ediths mange tilbaketrekninger og skepsis, holder Martha på vennskapet. Det vokser fram sterke følelser, som fører til at Edith tør å krype ut av skallet, og jentene oppdager at de er mer enn venner, de er forelsket i hverandre. 

En fin fortelling om ungdom som har mye å tenke på, som sliter med sterke føleser både i sorg og glede. Det handler om svakhet og styrke, og hvor viktig det er å tørre å vise følelser. Tittel på boka passer inn i Marthas store glød for Beatles: 
«Eg tenkjer på regn i pappkrus og svarttrastar som syng om nettene. "

En bok som jeg tror vil passe fint fra trettenårsalderen og oppover.

 
Samlaget
2021
261 sider
Nynorsk
Lånt på biblioteket

onsdag 16. juni 2021

Lene Ask: O bli hos meg (Tegneserie, intervju av misjonærbarn)


 Lene Ask har intervjuet et knippe tidligere misjonærbarn om deres oppvekst. Denne dokumentaren, i tegneserieform, slår ekstra hardt, da det er barnas stemmer som kommer fram. Sterke stemmer fra en barndom styrt av misjonærorganisajonene. Som et av barne sier: "De burde ikke kalle oss misjonærbarn, for vi var veldig lite sammen med misjonærene, foreldrene våre. Vi er født inn i organisasjonen, vi ble oppfostret i organisasjonen. Organisasjonen bestemte alt. Hvor vi bodde og hva vi gjorde. Både på skolen og i fritiden."

Boka inneholder historiske fakta om Norsk misjonshistorie , der den første misjonærorganisasjonen ble stiftet i 1842. Det ble en folkebevegelse i Norge. I 1940 fantes det 4500 misjonsforeninger over hele landet, og 112 500 medlemmer var registrert.

Misjonærbarna ble sendt lange veier på inetrnatskoler, og møtte foreldrene ofte bare et par ganger i året. I noen tilfelle ble det flere år før de traff foreldrene igjen. Mange ble sendt hjem til Norge for å gå på skoler, og bodde delvis i fosterhjem eller på internat. I ettertid visser det seg at flere av barna ble utsatt for overgrep på noen av institusjonene. For mange førte dette til store psykiske problemer, og mange fikk vansker med å knytte seg til andre mennesker senere i livet.  



Først på 2000-tallet ble det tatt tak i denne saka, som er en skamplett. I 2009 ble det sendt ut spørreskjema til misjonærbarna om hvordan de hadde opplevd oppveksten og tida uten foreldrene.  23 % av de som svarte oppga at de hadde opplevd ulik grad av omsorgssvikt og krenkende opplevelser.  

Sjøl om misjonærorganisasjonene nå har erkjent et moralsk ansvar for situasjonen for disse barna, vedkjenner de seg ikke et rettslig erstatningsansvar.

En gripende bok. Tegneserierutene som følger fortellingene til de som blir intervjuet er i svart-hvitt. Rutene som skildrer den offisielle misjonshistorien, er i farger. Dette er nok gjennomtenkt, da gapet mellom organisasjonenes lykke-fortellinger og barnas relle liv er stort.


NO Comprendo Press
2021
Tekst og tegninger av Lene Ask
LÅnt på biblioteket

tirsdag 15. juni 2021

Zora Neale Hurston: Blikket var vendt mot Gud. (Roman )


 Zora Neale Hurston ga ut romanen om en kvinnes selvbevisste utvikling gjennom tre ekteskap i 1937. Hun døde i 1960, begravet i en ukjent grav, og få husket henne. Først da forfatteren Alice Walker skrev Purpurfargen i 1973, kom romanen og navnet hennes fram igjen. Hun trakk Hurston fram igjen fra glemselen, og senere er boka blitt obligatorisk i den videregående skolen i USA. 

Den vakre hovedpersonen Janie vokser opp hos sin bestemor, som er etterkommer etter slaver i sørstatene. Bestemoren arbeider hos en hvit familie, og lille Janie leker med de hvite barna, og aner ikke at hun er noe annet enn dem. Ikke før hun ser et foto av alle samla. "Å, næmen. Jeg er farga!"

Hun har drømmer om et lykkelig liv, men havner i et fornuftsekteskap som bestemoren arrangerer. Hun blir dårlig behandlet, og stikker av med en kar som lover henne bedre tider. Ekteskapet fører til gode materielle levevilkår, men det er mye slit og lite kjærlighet.

"Årene ribbet Janies ansikt for all motstand. Innimellom trodde hun den hadde  sjelen hennes." 

Da mannen endelig dør, står frierne i flokk. Janie møter så Tea Cake, en munter mann med stor utstråling, og blir forelsket i denne eventyreren. Her er mye humor og glede. De får et godt og likeverdig samliv, til naturkreftene forandrer alt. 

Det begynner med at Janie vender tilbake til hjembyen, etter lang tids fravær. Hun forteller sin historie til venninnen Phoeby. 

"Slik var det Phoeby, akkerat slik som jeg har fortalt det. Og dermed er jeg hjemme igjen, og jeg er glad for å væra her. Jeg har vært til himmelranden og tebake og nå kan jeg sitta her i huset mitt og bruke tida på å sammenligne. Huset ærrke så tomt som alt det som var før Te Cake kom. Det er fullt av tanker, spesielt soverommet. Jeg veit at alle dem pratmakera der ute spikkelere fælt på hva jeg har fortalt deg at dem tyner tarma sine til gitarstrenger av bare nysgjerrighet. Bare fortell dem alt samma, Phoeby, det er helt greit". 

En helt utrolig bok, full av sorg og glede, formidlet på en ekte og varm måte. Språket er spesielt. Forfatteren vrir på ortografi, grammatikk og syntaks og finner nye stavemåter. Her er varianter av afro-amerikansk-engelsk. Ikke lett å oversette, men Aase Gjerdrum har valgt et folkelig, ukonvensjonelt språk, uten at det er tilnærmet en spesiell dialekt. Dette fungerer godt, syns jeg.

Boka er en av tre bøker som gis ut i 2021 som et ledd i Oversette mesterverk, og jeg anbefaler så absolutt å lese denne. 


Cappelen Damm
2021
224 sider
Oversatt av Aase Gjerdrum
Lånt på biblioteket

mandag 14. juni 2021

Lisa Jewell: Usynlig jente (Krim)


Forlaget sier:  "Du ser henne ikke, men hun ser deg.I mørket, fra en forlatt byggeplass der katter jakter og rever hyler, sitter en jente og følger med …Da Saffyre Maddox var 10 år skjedde det noe forferdelig. Siden har hun båret på smerten. Mannen som hun trodde skulle lege sårene hennes gjorde aldri det, og når gjemmer hun seg – usynlig i skyggene – og oppdager hemmeligheter om folk.

Owen Pick er også usynlig. Han har aldri hatt kjæreste. Han har aldri hatt en venn. Ingen ser ham. Ingen bryr seg. Men da Saffyre forsvinner sporløst fra nabotomten, ser plutselig alle ham. De anklager ham og holder ham ansvarlig for Saffyres forsvinning.En altoppslukende fortelling, full av overraskelser, familiehemmeligheter og bedrag."

Dette er en noe annerledes krim, da det i første omgang er en studie i menneskers psyke.  Saffyre, den unge jenta med en sterk, ubehagelig opplevelse fra barndommen, som lever et dobbeltliv.  Den unge Josh, sterkt avhengig av sin mor, men samtidig utforskende og eventyrlysten. Far til Josh, Roan, barne- og ungdomspsykologen, som behandlet Saffyre i tre år, som også lever dobbeltliv. Og ikke minst Owen, ungdomsskolelæreren, misfortsått og stakkarslig. En mann en føler sterk medynk med, men blir glad i.

Romanen bygges sakte opp i en atmosfære av spenning og uhygge, og leseren lever med karakterene etter hvert som handlingen går framover. Det er ikke en hesblesende krim, men en til dels stille historie med en mørk undertone som fanger deg. 

Absolutt lesbar krim fra Jewell!



Cppelen Damm
2021
381 sider
Oversatt av Anita Garmannslund
Lånt på biblioteket

søndag 13. juni 2021

Hege Duckert: Norsk kvinnehistorie på 200 sider (Sakprosa, historie)


Fra forlaget: " Kvinners liv har endret seg i en revolusjonerende fart de siste 150 årene. I Norsk kvinnehistorie på 200 sider trekker journalist og forfatter Hege Duckert fram både kjente og ukjente kvinner som har utgjort en forskjell. Mange av dem har verken fått statuer eller andre minnesmerker, men avtrykkene er historiske. Duckert setter kvinnene i sentrum og beskriver norsk kvinnehistorie slik den aldri har vært fortalt før."

Hege Duckert har tatt for seg begivenheter, skikkelser og debatter fra de siste 150 årene av vår historie,  Hun har valgt denne perioden fordi den samvarer med utviklingen av demokratiet fram til i dag.  Noen hun trekker fram er kjente fra historien, andre er gått i glemmeboken. En av de hun trekker fram er Aasta Hansteen, som var den førtse kvinne som sto opp og holdt foredrag. Dette var på 1870-tallet.
«Kvinners tilværelse er uttrykt ved 'ikke'», skrev hun. «Du må ikke tale, ikke skrive, ikke arbeide, ikke spasere, ikke drikke, ikke være en person.» Men hun ble møtt med hån og skjellsord, ofte gikk det på utseendet hennes; kortvokst sint og stygg. Da Camilla Collett ga henne råd om å først og fremst være kvinne, svarte hun at furier er også kvinner. 

Tjenestejenter hadde kost og losji, men tjente minimalt. Jentene i industrien fikk litt mer lønn, men arbeidet var ofte farlig. Noen ble bordellpiker og såkalla åttedagerspiker, med fare for smittsomme sykdommer og annen elendighet.

Stemmerett for kvinner og bilen kom omlag samtidig. Nå fikk også landsbygda sin første kvinnelige lege, Gudrun Kolderup. Katti Anker Møller var en sterk kvinne som talte for prevensjon for kvinner og legalisert abort, noe som var forbudt. Dette var i 1913. Sigrid Undset var sterk motstander av Katti Anker Møllers budskap. 

Utviklinga for kvinners rettigheter i arbeidslivet gikk fram og tilbake. I 1927 gikk LO inn for at gifte kvinner ikke skulle ansettelse. Hensynet til mannlige forsørgere ble prioritert.

Kvinners kropp var ikke egnet for idrett, så da Songa Henie var ivrig i mange slags idretter, ble hun kalt "guttungen". Vi leser om 68-erne som vil ha frigjøring innenfor kultur, politikk og i hjemmet, og tida fram mot likestillingsloven som ble vedtatt i 1978.

Det er umulig å lage en kort omtale av en så innholdsrik bok, så her er bare korte smakebiter. Jeg vil anbefale både kvinner og menn å lese bok!

Det har vært små skritt framover, noen ganger skritt tilbake, men historien viser at kvinnene har vært med på å skape det likeverdet vi har i Norge i dag. Men som Duckert sier, kan vi ikke legge bort Aasta Hanseens ikke-liste enda, da vi nylig har opplevd me-too og reservasjonsrett i abortsaken.

Her har forfatteren laget en liste over milepæler i norsk kvinnehistorie:

  • 1854: Camilla Collett utgir første del av Amtmandens døtre anonymt
  • 1863: Ugifte kvinner over 25 år blir myndige
  • 1879: Henrik Ibsen utgir skuespillet Et dukkehjem
  • 1889: Jenter får for første gang være med i barnetoget på Karl Johan 17. mai
  • 1897: Underdanighetskravet tas ut av vielsesritualet
  • 1913: Allmenn stemmerett for norske borgere, uavhengig av kjønn
  • 1967: P-pillen kommer for salg i Norge
  • 1972: Kvinneaktivister stiller ulovlig til start i Holmenkollstafetten
  • 1978: Loven om selvbestemt abort og likestillingsloven blir vedtatt
  • 1981: Gro Harlem Brundtland blir første kvinnelige statsminister
  • 1993: Rosemarie Köhn blir Nordens første kvinnelige biskop

Boka har mange illustrasjoner som er med på å gjøre den til en flott og inspirerende historiebok.



Kagge forlag
2021
203 sider
Leseeksemplar fra Kagge forlag 

fredag 11. juni 2021

Myriam Bjerkli: Engelens fall (Krim)



 Fra forlagetVibeke Olden har aldri vært redd for mørket. Ikke før nå. Det var for et halvt år siden de underlige tingene begynte å skje. De tause telefonene fra ukjent nummer. Bilen, som det stadig er noe i veien med. Parfymen, som bare ble borte. Vibeke frykter at hun er i ferd med å bli like gal som moren sin. Eller er det virkelig noe som truer henne?17 år gamle Angela fra Sandefjord er alene i verden. Hun lever som stripper og prostituert, men er sakte i ferd med å reise seg. Så en dag blir hun borte.

Politiførstebetjent Håkon Haakonsen mottar meldingen om at Angela er savnet. Han tar den på alvor fra første stund. I jakten på Angela og på hva som har skjedd med henne, skal han bli stilt overfor en umenneskelighet han ikke trodde var mulig.

En historie med mange tøffe ingredienser. Angela var en intelligent jente, med drømmer om å skrive. Hva kan ligge bak at hun valgte å begynne som prostituert som ung jente. Hvorfor tok hennes venninne en overdose, og hvorfor forsvant enda en ung jente fra samme omgangskrets. Her ligger mye snusk og uhumskheter bak. Håkon Haakonsen tar saken på alvor og gir seg ikke før han klarer å samle trådene. Han fremstår som en mann av hel ved, seriøs, dyktig. Men med svært liten sjøltillit på det personlige planet.

Vibeke Olden mistet sin mor tidlig, hun slet med psykiske problemer. Vibeke jobber i barnevernet, og mange personer har grunner til å mislike en del av vedtakene som blir gjort. Hun tenker at det nok er en av disse som prøver å skremme henne. Hun vil ikke plage politiet med dette. Men hun syns at ektemannen, som er svært mye borte hjemmefra, kunne tatt henne på alvor. 

Boka er bygd opp av korte kapitler, noe jeg liker. Spenningen er der hele tiden, og uhyggen likeså. Jeg bestemte meg for å lese i etapper denne gangen, ikke sluke boka uten stopp. Det var egentlig helt greit, for da fikk jeg fordøye hendelsene, og gledet meg til fortsettelsen. Jeg liker bøkene til Myriam Bjerkli godt. Syns hun tar samfunnsproblemer på alvor, der medmenneskelige relasjoner som ikke fungerer som forventet, blir behandlet seriøst.  Kanskje ikke like hesblesende spenning i denne som i de forgående kriminalbøkene hennes, men en type krim jeg likte veldig godt. Her finner vi vanskelige familieforhold, overgrep, prostitusjon, rusmisbruk, sorg og hevntanker. Denne er litt dempet ned, men inneholder likevel det meste en god krimbok skal inneholde. Godt levert!

Strawberry Publishing
2021
299 sider
Kjøpt med forfatterens hilsen

tirsdag 8. juni 2021

Astrid Sverresdotter Dypvik: Det mørke Tyskland (Sakprosa)


En skremmende bok om utviklingen av det "brune Tyskland". Forfatteren tar utgangspunkt i mordet på den tyske CDU-politikeren Walter Lübcke 2. juni 2019. Drapsmannen Stephan Ernst var aktiv i det nynazistiske miljøet i Kassel, der grupper med navn som «Combat 18» og «Kampftruppe Adolf Hitler» opererte. Lübcke, som var leder for regionaladministrasjonen i byen, forsvarte i 2015 sin partifelle Angela Merkels liberale flyktningpolitikk. Det ble hans bane.

Høyreekstrem vold skjer i størst grad i øst, men er ofte styrt av vestlige ledere. Dypvik går tilbake til Preussen på 1800-tallet for å forklare hvorfor folk på ytre høyre-sida er opptatt av det autoritære og det militante. Hun viser også til at det som skjer i Tyskland ligner på bevegelser som støtter Donald Trump i USA og på autoritære ledere i Polen og Ungarn. Det de har til felles er raseriet mot samfunnet, spesielt på elitene. De er redd for å miste jobbene sine, de er fremmedfiendtlige, de elsker konspirasjons-teorier, og de er fiender av det tyske kulturlivet.

Partiet AfDs, som står ytterst til høyre, har endret Tyskland. Dypvik trekker fram eksempler på sterke pådrivere for partiet, blant anna Marc Jongen, kulturpolitisk talsmann for partiet , som hyller den høyreekstreme og rasistiske gruppen Pegida. Partiet har den erkekonservative undergruppen Der Flügel, der politikeren Björn Höcke er leder. Her er islamhatet stort.

"Noe av det som er mest skremmende er at mye at det som ble sett på som ekstremistisk for noen år siden er blitt stuereint. Kampen mot muslimer er økende, og antisemittismen lever i beste velgående innen store deler av de høyreekstreme bevegelsene. Den jødiske forsamlingen i Dresden sender ikke lenger ut brev med synlige jødiske symboler til sine medlemmer – av frykt for at naboer skal få vite at de er jøder.

Jürgen Elsässer, eier og grunnlegger av det høyreekstreme og antisemittiske magasinet Compact, var på 1980-tallet medlem av en kommunistisk gruppering i Stuttgart i det daværende Vest-Tyskland. Når Dybvik spør hvordan han havnet på ytre høyresida, svarer han at det ikke er han, men samfunnet som har endret seg."
Sitat fra Dagbladets omtale.

Men boka handler ikke bare om Tyskland. Den setter fokus på en farlig utvikling vi også ser her i Norge. Demokratiet er ikke noe vi kan ta for gitt lenger, og derfor er boka så viktig i forhold til å øke kunnskap om det som skjer i Tyskland og store deler av Europa for tida.

Det er ikke enkelt å omtale en så innholdsrik bok, så dette ble en liten smakebit på ei vktig bok!


Samlaget
2021
213 sider
Lånt på biblioteket

mandag 7. juni 2021

Annie Ernaux: Far - En kvinne (To personlige beretninger)


 Dette er to fortellinger i en bok. Annie Ernaux skrev fortellingen om sin far i 1982/83, etter at faren døde. Hun var da akkurat ferdig med lærerutdanningen, noe hun hadde slitt for å få gjennomført. Mye på grunn av faren, som var en mann av får ord, uutdannet og hardtarbeidende sliter. Han hadde vokst opp under fattge kår, noe han skammet seg over. 

Da moren døde noen år senere, skrev hun fortellingen om henne, i 1986/87. Moren vokste også opp i arbeiderklassen, men var en utadvendt kvinne. Hun arbeider hardt for at Annie skulle få det samme som andre barn, noe hun selv ikke hadde fått. Moren fikk Altzheimer de siste leveåra, og den forvandlingen som Annie opplevde at moren gjennomgikk, fikk henne til å prøve å gjenskape kvinnen hennes mor hadde vært.

Det er to nydelige portrett vi leser. Ikke bare gode og vakre, her er alle personlige karakteristikker av foreldrene med, gode, som dårlige. Og som det oppvakte barnet Annie er, ser hun hvordan foreldrenes kamp for å oppnå aksept og tilhørighet i et lite samfunn krever mye av dem.   

Ernaux har en mesterlig evne til å fortelle, med få ord og stor presishet. Hun skriver om egen skriveprosess mens hun skriver en fortelling. Her er mye samfunnshistorie fra tida etter 1.verdenskrig i Frankrike. Klassekamp og slit i hverdagen, og håpet om at datteren skal oppnå noe bedre. Annie Ernaux blir den første som oppnår høyere utdanning i familien. Men her stilles også spørsmålet om velstand og status betyr større lykke.(?)

En bok jeg koste meg med, med mange tanker tilbake til egne foreldres liv og levned, omlag 20 år senere. Mye er sammenlignbart når det gjelder samfunnsutvikling og mellommenneskelige forhold. En bok jeg skulle ønske mange fikk lese. 

Gyldendal
2021
138 sider
Oversatt av Sissel Lie (Far)
Henninge Margrethe Solberg (En kvinne)
Lånt på biblioteket

lørdag 5. juni 2021

Kristina Ohlsson: Syke sjeler (Krim)


 

"Først settes et tre i brann. Så åpnes portene til helvete.

Lukas forsvinner et par dager før han er ferdig med videregående. Tre uker senere blir han funnet bevisstløs med store skader. Ingen vet hva som har hendt ham. Ikke engang han selv. Han husker ingenting. Det eneste han og alle andre vet, er at ytterligere to personer er forsvunnet på samme måte, men Lukas er den eneste som er kommet tilbake.
Ti år senere vender Lukas tilbake til foreldrenes hus i hjembygda plaget av uvissheten om hvem som en gang ødela livet hans. På den andre siden av gaten bor en far som aldri fikk vite hva som skjedde med datteren Fanny. Han tror at Lukas har svaret.
Samtidig flytter Anna og David inn i den gamle prestegården. Her skal de begynne sitt nye liv. Men huset vekker en sterk uro i Anna. Når hun senere finner et jernkors gravd ned i hagen, forstår hun at noen vil dem vondt. Veldig vondt. Anna prøver vettskremt å redde både seg selv og David, men er det allerede for sent?"

Her er nok tråder å nøste i! Vi følger Lucas, som sliter med hukommelsestap, men også en sterk lengsel etter å kjenne sannheten om hva som skjedde for ti år siden. Gunnar, som mistet datteren Fanny, kjemper også om å finne svar. Og når Lucas plutselig er kommet tilbake, åpnes alle minnesluser seg, og han kontakter overbetjent Erika Nilsson, som var ansvarlig da forsvinningssakene var under etterforskning. 
I prestegården sliter Anna og David med å komme seg til rette med oppussingsarbeidet, da det til stadighet skjer uforutsette saker. En gammel historie om en mann kalt Brenneren, kommer for dagen. Han skal ha myrdet flere personer som aldri ble funnet. Og nå kommer gamle hemmeligheter for dagen, noe som øker spenningen. Det skjer noe hele tiden, og en føler seg ikke trygg på hva som skjer. Spenningen opprettholdes gjennom hele boka, som er en skikkelig thriller av rette sort.  Og når du tror du vet noe, blir du overrasket på nytt. Her er ingenting som det skal. Anbefales hvis du liker thrillere der løsningen ikke er opplagt.

Gyldendal
2021
362 sider
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Lånt på biblioteket




  

fredag 4. juni 2021

Aasne Linnestå: Dagny (Roman)



"Dagny har penger på bok, et eget hus og egen hage, hun har to hunder og en katt og en liten boksamling. Og hun har Temuri. Likevel er ikke livet enkelt. Dagny er en roman om omskiftelige livskrefter, om hvem vi er og gjerne vil være. Det er en humoristisk, mørk og absurd fortelling om å våge å leve, midt i tiden, og om å finne sine veier ut av det som iblant lukker seg, og som truer med å stenge alt. "

Dagny er alene. Javel har hun katten og hundene, men ektemannen Temuri er borte og sønnen Albert er ute i verden og gir lite eller ingen meldinger til moren hvor han befinner seg. Bare naboen er der, som en påminning om at livet går videre. Hun elsker å jobbe i barnehagen, men det er pandemi, og mange er permitterte. Dagny håper at hun kan komme tilbake til det trivelieg arbeidet med barna. 

Dette er en fin fortelling om hvordan livet forandres når en blir alene, og om hvordan nettopp de som er alene lider under en pandemi. Det blir god tid til minnene om det som var, tiden da sønnen var liten og etter hvert vokste opp, tiden sammen med Temuri, med sine sære vaner medbragt fra et land langt borte. Men kunsten er å leve med minnene, ikke for dem. For en dag må en slippe taket og gå videre. Det er dette Aasne Linnestå så fint formidler i denne romanen. 


Gyldendal
2021
244 sider
Lånt på biblioteket