lørdag 16. februar 2019

Mikael Niemi: Bomb dem! (Ungdomsroman)

"Bomb dem!" av Mikael Niemi

Mikael Niemi har tidligere vunnet Augustprisen for Popmusikk fra Vittula. Dette er hans første ungdomsbok.
Hovedpersonen i denne ungdomsromanen er 16 år og går på videregående. Han deler klassekameratene sine inn i Dritter og Idioter. Drittene får det meste servert på sølvfat her i livet og har foreldre som passer på at alt går bra. Idiotene vet at Drittene alltid kommer til å vinne, men finner seg i det og vil bare være alle til lags. 

Hovedpersonen er fortellestemmen i boka. Det starter med at han dummer seg ut foran hele skolen, da han kjøper roser til sin store forelskelse, og hun bare slipper rosene på golvet og går. Alle ler av han. Han føler at hans sektenårige liv er slutt og hele skolen ser han dø. Hjemme setter han seg fortvilet ned, finner et kladdeark og en penn, og plutselig kommer det ord - et dikt! Han kjenner på ordenes kraft, og det blir flere linjer. Neste dag bestemmer han seg for at alle skal legge merke til han. Han skal ikke huskes som et null. Han tar på seg mamma vaskeforkle, et polysterforkle fra urtiden med et mønster en kan spy av. Styggere enn et migreneanfall. På skolen hagler det med stygge ord og betegnelser på ham, men han holder ut.  På vei ut hører han en jente si:" Sterkt! Du har fått dem i gang. Det funker"..
Dette inspirere han, og flere dikt kommer. Han får uttrykt frustrasjoner og sterke følelser gjennom disse. Han blir mer og mer vågal og fandenivoldsk:
"Bomb dritten. Bomb hjernene. Det runde skal bli et hjerte."  Han våger seg til å henge det på tavla på skolen.


Skoleledelsen reagerer på dikta som en trussel mot skolen, og politiet blir koblet inn. Snart er hele skolen involvert på ulikt vis. "Uskyldig" mobbing og skitkasting blir tøffere, og nå får  hovedpersonen støtte fra Pålle, en av guttene som tar skytsen mot skolen svært seriøst. Pålle lever i et hjem med vold og trusler, og er et mobboffer på skolen. Han har ordnet seg med et rom i en bunkers, der han trekker seg unna. Der har han også farens våpen, som han har stjålet. Mørke krefter sniker seg inn, og spenningen øker.

Niemi har skrevet boka etter at de finske skolemassakrene skjedde, og etter vår grusomme  22. juli-tragedie, og er derfor svært aktuell. Boka er svært engasjerende og spennende. Språket er tøft, rått og direkte. Men her er også humor. Oppdaget at hvert kapittel har egne navn, som Knapittel, Kaputtel, Katippel, Kipattel osv. En artig lek med ord. 

En ungdomsbok jeg absolutt anbefaler, fra 13 år +.

Cappelen Damm
2016
201 sider
Oversatt av Erik Johannes Krogstad
Lest som eBokBib

fredag 15. februar 2019

Sara Stridsberg: Kjærlighetens antarktis (Roman)

Kjærlighetens Antarktis - 
      Sara Stridsberg
    
      Monica Aasprong
Fra forlaget: En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.
I denne romanen er det en død kvinnes stemme vi hører. Hun er blitt brutalt drept, men henger på en måte igjen på jorda etter sin død. Hun opplever livet etter sin død, både den gusomme handlingen å bli drept, men etter hvert også hva som skjer med menneskene hun var nærmest og deres livsløp etterpå.
Kvinnen, som heter Kristine, var prostituert og narkoman. Da hun var lita jente mistet hun lillebroren, som druknet da hun skulle passe på han. Dette setter varige spor. Hun tenker at dop kom fra høyere makter som erstatning fra lillebroren, og ble tidlig avhengig.  Hun har født to barn, en gutt som ble tatt fra henne i treårsalderen, og en datter som hun frivillig overlot til andre ved fødselen. Den dagen en mann tar henne med til skogen, vet hun at hun skal dø. Hun flykter ikke. Hun er allerede dømt, og sier at han kan gjøre hva han vil med henne.
"Han tok fram kniven. Nå er tiden kommet, sa han, med samme myke stemme som de på barnevernskontoret brukte da de skulle tvinge meg til å gi bort barnet mitt, da de til slutt ba meg om nøklene til leiligheten vår ved Sockenplan."

Kristines stemme forteller oss om et menneske som har vært utsatt for mange overgrep. Å bli frattat sønnen er vondt og vanskelig, og da hun blir gravid igjen, vet hun at hun må være sterk og gi fra seg barnet. Hun er ikke sterk nok til å oppgi dop, men sterk nok til å gi slipp på barnet for å gi henne et bedre liv. 

Dette er en grusomt sterk roman, som det ikke går an å bli berørt av. Jeg har lest at Sara Stridsberg skrev romanen som en protest mot samtidas krimlitteratur, krimfilmer og krimserier, der det 
 nesten alltid er døde kvinner. Det er ofte kvinner som ikke kommer seg videre, som ikke kan forsvare seg, utsatte på et eller anna vis. En krimindustri som bruker døde kvinner. Og morderen framstilles som hyperintelligent, hyperinterssant, matematisk interessert. Hun sier også at det er en hårfin forskjell mellom nyheter og underholdning.  Seeren/leseren sitter trygt beskyttet i lyset, mens utenfor er alle de utsatte menneskene som befinner seg i mørket. (Viser til Bokmagasinet i Klassekampen 2.2.2019) 

De uhyggelige detaljene i drapsøyeblikket  overgår de verste thrillere. En dyster, intenst mørk roman på mange måter, men likevel en roman med håp. 


Aschehoug
2019
301 sider
Oversatt av Monica Aasåprong
Bokmål
Lånt på biblioteket

torsdag 14. februar 2019

Edvard Hoem: Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren.(Roman)


"Romanen bygger på «Jordmor på jorda» (2008), ein roman som blei skriven på oppdrag frå Den norske jordmorforening. Denne romanen, som har fått tittelen «Jordmor på jorda. Huset under Blåhammaren» (2018), er kraftig revidert og utvida. "

Handlinga er for det meste lagt til første halvdel av 1800-talet, ei tid da det var stor skepsis og direkte motstand mot jordmødre. Det låg mykje ukunne bak og føredomane var mange. Noreg var for 200 år sidan eit fattig land, folk døydde av svolt, og pengar til jordmorløn vart vanskeleg for mange.

Marte Kristine Nesje var tippoldemor til forfattaren, og han har skrive ei historie om ei sterk kvinne med mykje vilje. Ho vil verte jordmor, og går skule hos ein lege i Molde. Men folk godtek ho ikkje, og ho vil reise til Chriatiania for å gå jordmorskolen der. Dette tok ni månadar, og må gå begge vegar. På denne tida er ho gift med barndomsvenen Hans, og har tre barn. Ho møter mange utfordringar på vegen fram til å verte ei akseptert jordmor, men ho står støtt i meir enn femti år.

Den vesle husmannsplassen Blåhammaren er heimen til den store familien. Her følgjer vi
Marta Kristine, i slit og armod, men også i lykke saman med familien sin. Far hennar, Anders, er ein god støtte for henne i alle dagar. Dei liknar kvarandre, sterke og handlekraftige.

Utfordringane var ikkje berre i høve bygdefolket i det distriktet ho arbeidde, men også heime. Hans var ute i krigen mot svenskane før dei gifter seg, og har hatt opplevingar som sitt fast i han. Det ligg til familien å ha dårlege nervar, og Hans slit med sår på sinnet. Dette vert tøft for Marte Kristine og etter kvart dei 11 barna deira. Med dårleg økonomi og ein mann som lett tek opp nye lån, vert lagnaden vanskeleg for familien. Det er ikkje lett å halde fast ved den store kjæleiken når det meste buttar imot.
Som vanleg skriv Edvard Hoem levande og gripande om menneskeskjebnane på 1800-talet. Vi får eit godt innblikk i tilhøva langs Romsdalsfjorden på den tida. Ei vakker slektshistorie, ein vakker roman.


Forlaget Oktober
2018
Nynorsk
Lese på eBokBib 

onsdag 13. februar 2019

Kate Morton: Klokkemakerens datter (Roman)


    • Har hatt denne boka liggende lenge, da så manga andre har vært prioritret. Men nå passet den akkurat inn mellom politisk litteratur og diktlesing.

    • Elodie Winslow er arkivar i et ærverdig firma i London, og skal gifte seg om noen uker. Nå er det funnet uregistrert arkivmateriell, blant anna en slitt skulderveske som inneholder et foto av en ung, vakker kvinne, og Elodie har ansvar for å srkivere denne. Elodie syns det er noe kjent med en av skissene i blokka, en tegning av Birchwood Manor, en herregård i Oxfordshire. Hvem er kvinnen på bildet og hvorfor er huset kjent? Elodie blir nysgjerrig på saken, og bryllupsplanene kommer i anne rekke. 

    • Parallellt følger vi historien om den lidenskapelige og talentfulle maleren Edward Radcliffe, som i 1862 tilbringer en sommer i Birchwood Manor. Denne sommeren blir en kvinne skutt, og en annen kvinne forsvinner sporløst. Etter dette blir godset forlatt, og først mange år senere kommer Edwards søster Lucy til stedet.
 
      • Samtidig, gjennom hele historien, følger vi en stemmen til Birdie, klokkemakerens datter, som døde for lenge siden. Hun har vært tilstede på Birchwood Manor og går igjen som et vennligsinnet gjenferd. Hun gir oss ledetrådene gjennom romanen, der kjærlighet, tragedie og sorg er hovedtema, ispedd vakker kunst, tyverier og leting etter en verdifull smykkestein. 
      •  

      • Som vanlig en romantisk og dramatisk  historie som fenger, slik vi kjenner Kate Morton fra tidligere bøker. Lettlest, spennende og herlig underholdende.

      Vigmostad/Bjørke
      2018
      558 sider
      Oversatt av Elisabeth W. Middelthon
      Bokmål
      leseksemplar

lørdag 9. februar 2019

Liv Marit Weberg: Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge (Ungdomsroman)

Påstander om meg i tilfeldig rekkefølge

Jeg har tidligerer lest to bøker av Weberg, "Det er heldigvis ingen som trenger meg" og "Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til", to romaner jeg likte godt. Og denne kommer i samme kategori.

Weifa er en frittalende og frittenkende tenåring. Som liten ønsket hun et nytt navn, og valgte Weifa. Hun oppdaget etterpå at det var et legemiddelfirma som produserer Paracet, men ble hetende Weifa. Det kunne jo forbindes med smertelindring, og det er jo bra, tenker hun. 
Hun bor i blokk. Venninnene bor i villaer. De mener at hun mangler de egenskapene mennesker trenger å ha for å leve gode liv. De mener at hun må følge noen regler for å bli godtatt. Hun må ta fornuftige valg. En av venninnene sier at "Våre handlinger er alltid med oss." Wilfa tenker at "det er tydelig at vi lever i en lite forgiving verden. Vi lever i en verden som aldri glemmer, og gjør man en feil, er man feil for alltid." Hele boka er egentlig en forsvarstale mot påstandene fra venninnene. De sier hun er tom, hun er er alltid uenig, hun er ikke demokratisk anlagt, hun er genseløs og mye mer. 
De sier at hun ikke er snill. "Dette er en veldig usakelig påstand, for hva er snillhet. Definer snill, please. Ikke sant, jeg kommer kanskje ikke i alle bursdager. Jeg lo absolutt av absolutt alle venninnene mine bak ryggen deres og særlig når de gråt, sånn som Annika ofte gjorde når hun ble skuffa, fordi det er dumt og man kan ikke ta det alvorlig. Men jeg lo i hvert fall av alle, hvilket betyr at jeg ikke targetaen spesiell person som mer latterlig enn en annen, og jeg lo også av meg selv, og jva mer kan man egentlig forlange?" 

Weifa observerer verden rundt seg, og ser ulikhetene i samfunnet. På en sarkastisk måte uttrykker hun sin reaksjon på de falske og manipulerende venninnene og foreldrene deres. Hun bruker et språk som passer godt til Weifas vurdering av gjengen,ungdommelig og røft. Om det er venninnene eller Weifa som har den riktige vurderingene i ulike situasjoner, kan nok diskuteres. Men Weifa tør å stå utenfor og ser dobbeltmoralen i det sosiale spillet i ungdomsgjengen.  

Dette er en ungdomsbok med et aktuelt tema. Morsom, frisk og treffende, med mange undertoner.  Weifa er en sterk personlighet som gjennomskuer falskheten i samfunnet. Men hun erkjenner at hun må godta noe av dette hvis hun ønsker å være en del av fellesskapet. Det er livets realitet. 

Aschehoug
2018
140 sider
Bokmål
Les sim eBokBib

fredag 8. februar 2019

Rosa Ventrella: Historien om en anstendig familie (Roman)

Historien om en anstendig familie - 
      Rosa Ventrella
    
      Kristin Gjerpe
   Fra forlaget: "1980-tallet. Somrene i det gamle Bari foregår i smugene mellom hvitmalte murvegger. Ungdommen møtes i de labyrintiske stredene som dufter av opphengt klesvask og putrende tomatsaus. Maria vokser opp sammen med sine to eldre brødre, Giuseppe og Vincenzo. Hun er liten og mørk, med stor munn og smale øyne som gnistrer som nålespisser. Hun er lidenskapelig, trassig og uforskammet, i besittelse av en villskap som skiller henne fra de andre jentene i bydelen. Der hun bor og lever er vold dagligdags; det er vanskelig å unnslippe den. Det eneste faste punkt i barne- og ungdomsårene er Michele, sønn av den mest ulykksalige familien i hele det gamle Bari. Vennskapet mellom Maria og Michele blir stadig sterkere til tross for fiendskapet mellom familiene deres, og til tross for alle slag livet gir. Så utvikler det broderlige vennskapet seg til intens kjærlighet. En kjærlighet som selv om den er umulig, fungerer som en beskyttelse 
 mot resten av verden og mot forfallet som omgir dem."


Interessant å lese flere bøker om oppvekst og miljø i Italia etter krigen. Silvia Avallone har skrevet et par bøker som omhandler oppvekst i etterkrigstida, og særlig er det klasseforskjellene som er tydelige. Og selvfølgelig er bøkene til Elene Ferrante viktige i denne sammenhengen. De har også samme tema. Og nå kom altså Rosa Ventrella med denne, fra Bari.

Hovedpersonen er Maria, som lever sammen med foreldrene og to brødre. Faren er fisker, en stilig mann som ligner Tony Curtis. Men han har et forferdelig sinne i seg. Dette kommer til uttrykk når de minst aner det. Hjemme, ofte, men også plutselig i større forsamlinger. Da truer han familien på livet.  Likevel tilgir moren han,h ver ang. For innimellom er han snill som et lam, heller sårbar, og kjærligheten mellom dem holder seg sterk. Maria er skoleflink. På skolen blir hun plassert sammen med en tykkfallen gutt, Michele, som er sky og vennlig mot henne. Han er mobbofferet i klassen, på grunn av familiære forhold. Ingen skal stikke seg ut på noen måte i det lille miljøet, der alle må kjempe for egen tilværelse. Men Maria og Michele fnner likevel mye sammen i skoleårene, til trass for de voksnes motvilje. Helt til en dag da en tragedie skjer i det lille miljøet, og Maria får beskjed om å aldri møte han mer.

På grunn av sin dyktighet i skolefagene får Maria plass i ungdomsskolen i Sacre Cuero, en privat klosterskole i en bedre bydel. Her er døtrene til advokater, leger og andre i eliten, samt døtre til hvitsnipparbeidere i byen.

Vi befinner oss i en fattig bydel i Bari, der hverdagen for familiene er hardt arbeid og slit. Husmødre er hjemme og tar støyen når det står på, og innfinner seg stort sett til skjebnene sine. Vi leser om barna og de unge, som på mange måter klarer å finne ut av hvordan de skal forholde seg til kjefting, vold, sjikanering og trusler. De som klarer seg gjennom skolen, og kan fortsette til høyere utdannelse, har flere muligheter. Men de er og blir fra den fattige delen av Bari.

En interessant oppvekstroman, et fint supplement til de andre jeg har lest fra Italia. Den ble likevel ikke helt den store opplevelsen. Kanskje på grunn av at jeg nettopp har lest  Elena Ferrantes Frantumaglia, der språket hennes fremdeles klinger i ørene.  (Et forslitt uttrykk: Ikke lett å hoppe etter Wirkola.)

Vigmostad/Bjørke
2019
335 sider
Oversatt av Kristin Gjerpe
Leseeksemplar

 

tirsdag 5. februar 2019

Linn Skåber: Til ungdommen (Monologer, ungdom)

Til ungdommen

I denne boka har Linn Skåber hatt samtaler med ungdom om hvordan de har det. I hverdagen sammen med venner, i forhold til foreldre, i forhold til pubertet, til forelskelse, til positive og negative opplevelser. Hun har vært sammen med ungdommene på kafé, sittet i parker og på bryggekanter sammen med dem og dermed fått med seg hva de har å si om sin egen tid.

 Ut fra disse samtalene, har hun skrevet monologer, som uttrykker noe av det de unge har kommet med. Her er setninger de har uttalt, her er hele historier de har opplevd. Hun bruker humor på en fin måte for å uttrykke følelsene de sitter inne med, både positive og negative.

Noen eksempler fra de korte utsagna:
"Jeg liker han jeg er forelska i best når han har på seg dress og fikler med ermene nederste. Som om noe er for stort for han, og han blir mindre og passer til meg."

"Det er mye makt i å være voksen. Gymlæreren min bruker den hele tiden. Han tror han er bedre enn oss, men han er bare voksen."

 "De voksne sier at man ikke trenger mange venner, det holder med den ene. Er det noen som har nummeret til Ene?" 

"Jeg er så glad jeg holdt ut mobbingen. Da lærte jeg om mine rettigheter som elev. Som menneske."

Og han som har bare treere i alle fag på skolen, men men føler at han har sekser i livet. Herlig!
Historien om hun som ønsker at pappa skal bære henne, er gripende og sår. Hun er så stor at hun er blitt ubærbar. Og siste del i boka, der ungdommen viser hva de drømmer om, er gripende.

De fantastiske flotte og talende illustrasjonene til Lisa Aisato  utfyller tekstene på en nydelig måte. Jeg syns dette er en rørende og vakker bok som tar ungdommen på alvor. Linn Skåber er en dame som spiller på mange strenger, og dette samspillet med Lisa Aisato har virkelig blitt til en bok som både unge og voksne bør lese. Og hvorfor ikke bruke den i skolen, som utgangspunkt for samtaler om hvordan ungdommen har det?



 
Pitch forlag
2018
254 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

mandag 4. februar 2019

Elena Ferrante: Frantumaglia . Tankar, brev og intervju

FRANTUMAGLIA


Denne boka er ei samling brev og tekster som Ferrante har samla over lenger tid. Her er fleire intervju med journalistar frå heile verda, der ho via mail svarar på spørsmål. Her er brev att og fram frå forleggarane hennar.  Alle spør om kvifor ho ønsker å vere anonym, og ho svare at "grunnen er eit litt nevrotisk ønske om å ikkje bli nådd. Å skrive er eit hardt arbeid som rører ved alle punkt i kroppen. Når boka er ferdig, er det som om å ha blitt respektlaust ransaka, og ein ønsker ingenting anna enn å bli heil igjen, gå tilbake til det å vere det mennesket ein vanlegvis er, i det ei gjer, tenker, seier, og i relasjonar. Dessutan er boka offentleg, der finst alt som er å seie, kven bryr seg eigentleg i dag om den som har skrive boka? Det vesentlege er å skrive."

Ho er svært oppteke av kvinners rolle i samfunnet, og minner frå barndom og oppvekst iblanda fantasi og førestillingar, har påverka det hos skriv. Ho fortel om opplevingar med innesperring og angst, skuld og uskuld, og morsbinding. Smerte er eit viktig tema i bøkene hennar. Mor hennar ga ho ei beskriving av "korleis det er å verte martra av motstridande inntrykk som trua med å rive henne i filler".Det var Frantumaglia, eit dialektord. Frantumaglia kunne gjere henne svimmel og gir jernsmak i munnen. Det er særleg i bøkene Kvelande kjærleik og Svikne dager dette er eit sterkt tema, men finst i alle bøkene hennar. 

I 2003 ga Ferrante ut bruddstykke av brev og essays ho hadde skrive, og dette kalla ho Frantumaglia.  Her er det brev og tekster der Ferrante skriv om korleis det er å være forfattar, og kvifor ho ønskjer å vere anonym. Ho skriv om korleis Napoli fungerer som ein "forlengelse av kroppen", og at menneska ho skriv om, gjennom språk og andre uttrykksfomer skildrer byen og fattigdomen der.  Saman med ei rekke brev og intervju som er gjort i ettertid, frå 2003 til 2016, er dette blitt til den boka eg har lese no. 

Ferrante er oppteken av politikk, uten å ha lidenskap for den. "Det er ein evig karusell av folk som vil sjefe, stor og små, vanlegvis middelmådige, ja, eg trur faktisk vi kan seie at den kjedar meg". Og ho har store aversjonar mot politikken til leiarar som Berlusconi, som ho seier er eit  narrespill. Ho undrast over korleis verda kan kopla det å vere ein kjend forretningsmann til det å vere ein dyktig statsmann. Han har brukt det mediet han har monopol på,  TV, som maktapparat og forvandle borgarar til å bli eit entusiatsisk, god truande publikum. (Min kommentar: Jfr Trump i USA!)
Gresk mytoligi har også påverka henne, og karakterane hennar er bygd opp gjennom kjennskap til mytologien. Dido vart ein rollefigur da ho skreiv om Olga i Svikne dagar.

Ferrante kjem fram med at ho har skrive frå ho var lita jente, og ho skriv hele tida, mykje meir enn ho gjev ut. Å skrive er er eit handverk som treng stadig øving. Og å skrive det useielege er oppgåva til litteraturen, seier ho. Det er eit krevande ansvar. "Ei historie begynner når grensene våre, ei etter ei, gir etter". Og vidare: "Det eg alltid har klart for meg, er at det skrivne aldri må miste målet om sanning av syne. Det er behovet for sanning, og ikke noko som liknar sanning, som definerer arbeidet side for side." Om eit avsnitt får falsk tone forkaste ho det. 

På spørsmål om ho har brukt eigne opplevingar i Napolikvartetten, seier ho at eigne erfaringar alltid er med og styrer skriveprosessen hos forfattarar, men ho vil aldri skrive i sjølvbiograftsk retning. Ho seier  at fiksjon er meir ladd enn verkelegheita.  

Dette vart verkeleg interessant lesning, og ga meg eit godt inntrykk av forfattaren bak disse fantastiske gode bøkene. Men eg må også tilstå at eg er nysgjerrig på kven ho verkeleg er. Mange teoriar er lanserte.

 Ferrante sjølv er tilhengar av berre eitt skriftspråk, og  difor ville ho kanskje ikkje likt at bøkene hennar er oversett til nynorsk (Jfr. Kristin Sørsdal i eit intervju med Morgenbladet). Men nettopp det gode språket og den nydelege bruken av nynorsken som oversettaren har brukt, har gjort desse bøkene til ei oppleving å lesa. Takk til både forfattar og oversettar!  

Samlaget
2019
435 sider
Nynorsk
Oversett av Kristin Sørsdahl
Lesarekesmplar

søndag 3. februar 2019

Lcinda Riley: Månesøsteren (Roman) Serien De syv søstre




I den femte boka om de syv søstre er det Tiggy som skal finne tilbake til sine røtter. Hun er en sart og varmhjertet kvinne som elsker dyr. Hun er veganer, og er klarsynt. Vi møter henne i det skotske høylandet, der hun har fått drømmejobben. Hun skal ta seg av dyrene på den store og isolerte eiendommen Kinnaird, som drives av den gåtefulle og sjarmerende Charlie Kinnaird.
På Kinnaird møter hun Chilly, en eldre sigøyner som forteller henne at hun har en sjette sans som er nedarvet fra hennes forfedre.  Han forteller henne at hun må dra til Spania, nærmere bestemt Granada, for å finne røttene sine..I en bydel i Granada lever fremdeles sigøynerene, som ble fordrevet fra ulike steder i landet under borgerkrigen.

Jeg ble ekstra oppgglødd da jeg oppdaget at Tiggy hadde slektninger i Sacromento i Granada. Her var jeg for et par år siden, i forbindelse med tur til historiebyene Malaga, Granada og Cordoba. I Granada vandret vi i sigøynerkvartet Sacromente, ikke langt fra det berømte og fantastisk Alhambra, og så hvordan de hadde husene bygd inn i fjelleveggen. Og der opplevde vi et forrykende sigøynershow inne i en av hulene. Slike ting gjør interessen for romanen enda større.

Mye skjer på veien mellom Scottland og hulene i Granada. Som vanlig krydrer Lucinda Riley romanene med dramatikk, på godt og ondt. Historiske begivenheter flettes sammen med tragiske  menneskeskjebner, kjærlighet, brutalitet og vold. Magikk går hånd i hånd med realisme.

Og hele tiden holder forfatteren oss ajour med Tiggys familiehistorie i et godt grep. Overtro og magikk, kjærlighet og intriger er kjente ingredienser. Men denne gangen ble det likevel lange partier som ble kjedelig, og romanen fenget ikke som de tidligere søsterromanene. Leste at Lucinda Riley har slitt med sykdom dette året, så det er godt gjort å komme med en så omfattende roman. Men kanskje ikke lett å være på topp i en slik situasjon. Uansett,historien om søstrene er spennenede lesning, og jeg gleder meg til å følge den neste på veien mot å finne egen bakgrunn og familie.

Cappelen Damm
2019
653 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Vahl
Lånt på biblioteket

torsdag 31. januar 2019

Oppsummering januar 2019

Januar er over, og det lysner hver dag. Denne måneden har jeg vært en uke på Gran Canaria for å varme meg opp litt,  og har besøkt barn og barnebarn noen dager. Vinteren med snø og litt kulde kom midt i måneden. Kanskje snøen varer en måned til? Ikke hver vinter vi har snø her ute i havgapet.




Så var det lesinga. Det er blitt flere bøker som har gjort inntrykk, på ulike måter. Vakre romaner, sterke politiske vurderinger. Bøkene til Timohy Snyder gjorde et sterkt inntrykk, og jeg leser nyheter på en annen måte etter disse. Dette er virkelig bøker mange bør lese.
Antall bøker lest er blitt noenlunde som andre måneder:

Norske bøker
Trude Marstein: Så mye hadde jeg (Roman) 2018
Rune Christensen: Fanny og mysteriet i den sørgende skogen (Roman) 2017
Susanne Skogstad: Svartstilla (Roman) 2018
Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? (Sakprosa) 2018
Siv Ringdal: På høye hæler i Amerika (Sakprosa) 2018
Gert Nygårdshaug: Zoo Europa(Roman) 2018
Erling Indreeide: Vi er presens (Dikt) 2018
Lars Mytting: Søsterklokkene (Roman) 2018


Utenlandske bøker
Jojo Moyes: Jenta som ble igjen (Britisk roman)
Søren Sveistrup: Kastanjemannen (Dansk krim)
Timothy Snyder: Veien til ufrihet (Amerikansk sakprosa)
Timothy Snyder: Tyranni (Amerikansk sakprosa)
Lucinda Riley: Månesøsteren (Irsk roman)