Nora Krug: Heimat. Et tysk familiealbum (Bokhyllelesing mars 2020)

Dette er en flott bok om et hjem, et hjemsted, en familie. Boka er laget nærmest som en tegneserie, rikt illustrert med familiebilder, tegninger, fotograferier fra steder og ting. Alt er med og underbygger teksten. 

Det handler om familien. Å vokse opp med foreldre som igjen var vokst opp i "glemselens tid", er ikke bare enkelt. Famliemedlemmer som levde under krigen var medlemmer i Hitlerjugend, eller deltok i krigen som soldat. Andre tok sterk avstand fra Hitler. Det er lite snakk om hva som skjedde i familien, men jeg-personen, forfatteren, lever i tenårene med skyldfølelse over hva tyskerne gjorde, ikke minst i forhold til jødene. Hun prøver å tenke seg at bestefaren kanskje hadde jødisk opprinnelse, noe hun bevisst bruker når hun reiser utenlands, og skal presentere seg som tysk. Det er mange sterke historier om hva familiemedlemmer opplevde på 30 - 40-tallet. Faren vokste opp i den lille byen Külsheim, som har en jødehistorie allerede fra 1336. Hun har en stort behov for å kjenne sannheten om familemedlemmene som deltok i krigen, spesielt bestefaren Willi, som få vet noe om.

Forfatteren viser sin mors og fars familie på bokas permer. Delvis foto, delvis tegninger.

Tyske ting, hverdagslige saker som hansplast, ringperm, varmeflaske, rugbrød, er også med i boka, som tegn på en utvandrers hjemlengsel. 

                                             Familiebilder fra slekt på både mors og fars side

Talende tegninger er med og forteller hvordan Nora Krug oppfatter sin og foreldrenes barndom.

En bok om oppvekst i Tyskland i årene etter 2.verdenskrig, og hvordan det har påvirket generasjoner .  Nora Krug flyttet til USA som voksen, men kjente på en sterk følelse om å vende tilbake for å finne "hjem", finne sin Heimat. Gjennom reisen tilbake og møtet med mennesker og den tyske kulturen i hjemlandet, ble denne boka til. En virkelig perle av en bok. Gode illustrasjoner og en kreativ måte å fortelle historie på, gjør den helt spesiell.

Spartacus forlag

2019

Håndteksting vedAnja Ratikainen

Dea Trier Mørch: Morgengaven (Roman) Bokhyllelesing i oktober

Dea Trier Mørch (1941-2001) var utdannet som grafiker og medlem av kunstnerkollektivet Røde Mor. Der ble rockemusik, teater og billedkunst brukt i og som politisk agitasjon. Hun vokste opp i et politisk venstreorientert aktivt hjem, noe som har preget henne i diktning og kunst

Jeg har tidligere lest Vinterbarn av henne. Morgengaven har stått i bokhylla lenge, så det var på tide å ta den fram. Passende høstbok i utfordringen Bokhyllelesing, som Boktanker har på sin blogg.

Dea Trier Mørch illustrerer bøkene sine med nydelige trykk hun selv lager. I Morgengaven blir vi kjent med billedkunstneren Signe, som ennyttårsaften møter den gifte Jacob, og faller totalt for ham. Etter en tid med elskov i skjul, skiller han seg, og de to flytter sammen. Som morgengave etter bryllupet ønsker hun seg barn, og det blir det flere av etter hvert.  Nå får kunstutøvelsen konkurranse av hverdagsliv, med klesvask, matlaging, barnestell og til tider dålig økonomi. Likevel klarer hun å sette opp utstillinger.
Hverdagene blir etter hvert så tøffe, og da Signe oppdager at Jacob har en elskerinne, blir hun både sjalu og lettet. Hun ønsker ikke å underkaste seg hustrurollen: hustruen som holddame. Signe føler seg jevnbyrdig og likestilt med Jacob.
Signe tenker på en eldgammel kvinneerfaring: "Hannen vil eller må bedekke. Unndrar kvinnen seg - noe Signe ofte gjør- leter hannen etter en annen. Eller later som -".

Signe arbeider seg fram og opp som kunstner og blir anerkjent. Hun føler ofte at hun må underspille for Jacob. Ektskapet skranter.

Forfatteren vil nettopp få fram hvor problematisk forholdet mellom kunstnerlivet og kjærlighetslivet kan være. Hun hadde egne erfaringer fra nettopp dette. En lettlest bok, med til dels korte setninger, og mange avsnitt. Her er godbiter som du må ta deg tid til å lese. Fine beskrivelser av følelser for barna, om kjærlighet og ømhet, men også om irritasjon og hat.

Cappelen forlag
1086
253 sider
Oversatt avAnnie Riis
Lest fra bokhylla

Knut Hamsun: Victoria. Romanen og filmen. (Bokhyllelesing mai )

I mai har vi lest boka som filmen er bygd på. Her var det mye å ta av! Tenkte først på de gamle klassikeren fra ungdomstida, Øst for Eden av John Steinbeck, Farvel til våpnene av Ernest Hemingway, Katt på hett blikktak av Tennese Williams osv... Men så kom jeg på at det er da laget norske filmer bygd på norske romaner også. Og da var jeg innom bøkene til Tarjei Vesaas, der fleire er filmatisert, men endte opp med Hamsun og Victoria.

Jeg har skrevet om filmen tidligere, da jeg så den på Norgespremieren i 2013, i Bodø.

Da skrev jeg dette:
Victoria, den barnslige og litt lunefulle godseierdatteren, spilt av Iben Akerlie, forelsker seg i møllersønnen Johannes, spilt av Jacob Oftebro.
Johannes  og Victoria leker sammen som små, men klasseforskjellen fører til at de senere bare treffes sporadisk. Etter hvert drar Johannes ut i verden og opparbeider seg anerkjennelse som forfatter. Han omgås en gjeng bohemer som diskuterer kunst og litteratur, og han er høyt beundret i disse kretsene. Men han er likevel ikke akseptert som annet enn møllersønnen i hjembygda. Godseieren drikker mye, gambler og står på falittens rand, han må få inn friske midler. Da er Otto, en intetsigende rik løytnant en aktuell redningsmann, og Victoria presses til å forlove seg og senere gifte seg med han. Hun godtar dette med stor sorg, da kjærligheten til Johannes er størst.
Skuespillet i filmen ble for meg stort sett ekte og riktig.  Iben Akerlie og Jakob Oftebro spiller slik at du tror på kjærligheten deres. De må for all del ikke vise sin kjærlighet utad, men når de møtes ser vi det sitre og bevre mellom dem. De kjemper for å ikke gi etter for begjær og sterke følelser. Og når adskillelse og sorg overtar, ser vi skuffelsen og bitterheten. Særlig er Oftebro glimrende her syns jeg. Iben Akerlie er yndig og sensuell, og spiller ut den naive, unge Victora med overbevisning. 

Miljøet passer godt inn, nydelige bilder av skog og natur er gode kulisser for følesene til Victoria og Johannes. Ikke minst er scenen der de to er små, og Johannes bærer Victoria rundt i skogen, alldeles nydelig.

Så over til boka. Har lest den mange ganger, så dette ble en fin repetisjon i solvarmen ute.

I boka kommer alle de små detaljene fram, de vi må tenke oss i filmen. Allerede i første kapitel leser vi om Johannes sine drømmer om Victoria, de er begge barn enda. Han skal kjøpe en øy, der han skal herske. Og Victoria skal kaste seg i støvet for han og trygle om å få være der, som hans slavinne. Han har allerede sterke følelser for henne da. Senere, etter mange år i studier og lære, er han tilbake. Han skriver dikt til henne, men det vet hun ikke.  "Hun skulle bare vite at det var til henne og ingen annen han hadde skrevet dikt, allesammen, endog det til natten, endog det til myrånden. Hun skulle aldri få vite det." 

Ja dette er virkelig en kjærlighetshistorie som gløder. To unge mennesker som ikke kan få hverandre, og dermed skaper problemer for hverandre. Hamsun skriver nydelig om kærlighet:

" Ja hva er kjærligheten? En vind som susre i rosene, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musikk som får selv oldingers hjerter til  danse. Den var som margeritten som åpner seg på vid vegg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker seg for et åndepust og dør ved berøring."

" O, kjærligheten den er en sommernatt med stjerner på himmelen og duft på jorden. Men hvorfor får den ynglingen til å gå skjulte veier og hvorfor får den oldingen til å stå på tærne i sitt ensomme kammer? Akk, kjærligheten den gjør menneskeheten til en sopphave, en frodig og uforskammet have hvori står hemmelighetsfull og frekk sopp."

Boka avsluttes med brevet Victoria skriver til Johannes når hun ligger på dødsleiet. Et nydelig kjærlighetsbudskap, så lyrisk og vakkert at det er en fryd. Det var en glede å lese denne lille vakre romanen om igjen, og med filmens nydelige bilder i minne har jeg kost meg med Victoria enda en gang. 

Knut Hamsun. Victoria

Utgitt første gang 1898

Denne utgave 2009

102 sider

Egen bokhylle

Jonas Lie: Familien på Gilje (Bokhyllelesing april)

Evigheter siden jeg har lest noe av Jonas Lie, så nå benyttet jeg sjansen når utfordringen i april (Bokhyllelesing hos bokbloggeren boktanker) var å lese en bok om familie.

Handlingen i Familien på Gilje er lagt til en liten fjellbygd i Valdres, hvor Kaptein Jæger og hans kone Ma bor med sine barn. Familien strever med økonomien, noe som ikke er lett når de tilhører embedsmannsstanden og ønkser å holde fasaden. Det er derfor forventet at døtrene blir godt gift. Dette vil øke familiens sosiale prestisje. Den vakre Inger-Johanna, som blir hovedpersonen i romanen, blir sendt til sin tante i hovedstaden. Her blir hun etter hvert imponert av den flotte løytnanten Rønnow, som kan gi henne en trygg framtid, mens følelsene hennes egentlig er hos den frittenkende og nytenkende student Grip. Søsteren Thinka, som er forelsket i en kontorist, noe som ikke er godt nok, blir tvunget til å gifte seg med en gammel enkemann, fogden. Sønnen Jørgen må studere for å bli embedsmann, sjøl om han har helt andre tanker om framtida, og rømmer etter hvert til Amerika. Thea, den yngste søsteren, forblir ugift jomfru. 

Dette er samtidsrealisme sett fra borgerskapets side på 1800-tallet.

Her handler det om kvinneundertrykkelse, tvangsekteskap og de store klasseskillene fra den tid.
Skildringen av livet på gården kan virke koselig og idyllisk, men det er ingen koseroman. Lie har nettopp gjennom denne romanen vist sin styrke som samtidsforfatter med levende miljøskildringer og situasjonsbilder. Han var en som tok oppgjør med kvinneundertrykkelsen og standssamfunnet, og så hvordan kampen for å holde en fasade slet på menneskene som var underkuet dette syke systemet. 

En vakker tegning av Erik Werenskiold, som viser avskjeden mellom Inger Johanna og Grip.

Ola J.Rise: Lasarus Geistus (Dikt) Bokhyllelesing mars

Denne måneden har jeg valgt en liten diktsyklus, som ble utgitt i 1908 i Minneapolis. Den er skrevet av min bestefar, og tilegnet, i broderlighet til alle dem, som virkelig arbeider, savner og søger. Den er skrevet på stivt riksmål, og er en kraftig kritikk over all urettferdighet i verden. Den består av 31 sider med fire dikt og en "konklusjon" til slutt på hver side. Lasarus Geistus er en som ikke har klart seg i samfunnet, han blir funnet hardt skadet ved fossefallet. Drevet bort av alle. Jeg velger å ta med to av disse sidene, den første når Lasarus blir funnet:

Et dusin mil fra by`n, langt borti lunden,
Tæt utpaa anden af en stupbrat fos,
Hvor kræfter hvileløst byr tiden trods,
I fridoms brede vildhet blev han funden.

Naturen hersked som den eied grunden;
Bød hjem for hver, som haardt for livsret saas,
Her unatur blev aldtig spurt tilraads,
Om nu var tid at hele kamdags-vunden.

Ham verden havde hutet bort som hunden.
Han havde skjældt, for kirken priset savnet
Og prækte vondens rænker efter munden
Og listed mammon under kristennavnet.

Han havde slaat en gnist til lys for massen,
Bled tynd og syg og faldt paa fattikkassen.

Og senere:
Om nu i dag du sidder lunt i neget
Og napper de hærskarers gyldne korn,
Som julens fugle nød en dag tilforn -
Saa glem ei dem, fortuna stolt har sveget.

Vi stirrer os forblindet paa vort eget
Og tuter lovsang i de lasers horn...
Vi faar ei øie paa den hvasse torn,
Som stikker broren, udom egostreget.

I denne cirkel har vi staat og preget,
Skrydt verden op - med innadvendte blikke.-
De millioner, som i sult har skreget, 
Dem har vi haanet, for vi tror dem ikke.

Hvad "tror" vi saa? Vor verden er den flækken,
Hvorvidt vi voksed op med pengesækken.

Mine besteforeldre bodde i USA noen år, der han blant anna var redaktør i Minneapolis Tidene. De kom tilbake til Norge i 1909. Han var gardbruker, journalist, bygdehistoriker og skribent, en aktiv samfunnsdebattant og politiker. Jeg har gode minner om det store skrivebordet hans, der han satt og skrev med penn og blekk. Og ga smakebiter av det han skrev til oss ungene.

Ludvig Holberg: Nils Klims reise til underverdenen (Bokhyllelesing februar.)

Bokhyllelesing i februar hadde utfordringen å lese en roman skrevet mellom 1700 - 1850. Mitt valg falt på denne romanen av Ludvig Holberg. (Lurer på om han kan være i slekt med min mann.....)
En utrolig spesiell roman, utgitt i Leipzig i 1741. Den eneste romanen hans. Den handler om Nils Klim, en mann som eksisterte i Danmark, der faren var prest. Han var en fjern slektning av Ludvig.

Handlingen i boka starter med at Nils Klim er uteksaminert fra universitetet i København og reiser hjem til Bergen. Nå begynner han å studere en hule på Fløyen, som et ledd i et naturvitenskapelig prosjekt. Men så faller han ned i hullet, og oppdager "planeten" Nazar. Himmel med sol, måne og stjerner er der, men alt er forminsket. Han møter rare vesener som ligner mennesker, men er like mye trær. Her er mange samfunn, og det beste er Potu, idealstaten. Holberg bruker disse fabelvesenene og samfunnet på planeten Nazar for å illustrere sin misnøye med det virkelige samfunnet han lever i. Her kan han ta opp og sette problemene under debatt, noe han ikke kan gjøre uten å bli sensurert i virkelighetens enevoldstid. 
Han er blitt sammenlignet med forfattere som Tomas More (Utopia) og Jonathan Swift, (Gullivers reiser), som også var samfunnskritikere via fabelen. Reiseromaner med satirisk-moralsk innhold.

Holberg tar for seg pietismen, som rådde i Norden på den tid boka ble skrevet. De geistlige hadde stor makt, og sensur var vanlig. Han angriper skinnhellighet og dobbeltmoral, og han går direkte løs på religionens makt og utøvelse av denne, både i England, Frankrike, Spania og i Vatikanet. Han tar for seg likeverd mellom kjønnene, noe han må være tidlig ute med. Og han angriper også pyntesjuke og dumskap. (Parykkene bl.a )

Han ga ut boka på latin, og i Leipzig i Tyskland for å unngå sensur på grunn av kontroversielt innhold. På denne måten nådde han dessuten en mye større lesekrets. Romanen ble en suksess, og senere oversatt til mange språk.

Dette var en merkelig og spennende opplevelse å lese. Og ikke så lettleselig, da den var skrevet på et gammeldansk språk, som jeg måtte senke lesefarten på. Et eksempel:
"Saasnart Deres Durchlauchtigheder havde sat sig til Taffels, kom en ottegrenet Jomfru ind med ligesaa mange Tallerkener og Fad, saa hele Bordet i et Øieblik var dækket. Strax derpaa kom et andet Træe med otte Flasker fylde med alle slags Most og andre Safter. Dette Træee havde ni grener, og blev derfor anseet som den fortæffeligste Opvarter man kunde ønske sig."

Artig å ha lest denne, da det tidligere bare var skuespillene jeg kjente til.

Albertine Sarrazin: Bruddet (Fransk roman) Bokhyllelesing august 2017

Utfordringen i Bokhyllelesing i august var en bok nr 15 i bokhylla. Etter noe om og men og rydding i bokhyllene havnet jeg på denne lille boka, skrevet av den unge Albertine Sarrazin, fransk-algerier.

En selvbiografisk roman fra en forfatter som døde bare 29 år gammel. Hun levde et hardt liv, var tyv og prostituert, og satt i fengsel i åtte år. Men hun rakk å skrive tre romaner. Denne er en selvbiografisk roman, der hun skriver om en periode i livet der hun begynner å se verdien av et liv uten lovbrudd, sammen med sin store kjærlighet Julien. Tidligere har hun hatt kvinnelige kjærester. Men som i de klassiske tragedier kommer dette i seineste laget.

Romanen starter med at hovedpersonen Anne rømmer fra fengselet, men skader en fot i et fall. Mens hun sitter på bakken og kjenner at det er noe galt, går hun i tankene gjennom hva menneskene rundt henne ville sagt. Legen, fengselspersonalet, kjæresten Cine. Så dukker en reddende person  på motorsykkel opp, og tar henne med. Det er første møtet med Julien. Etter hvert drar de til Paris, og Anne, som har bodd der før, sitter i det lille rommet hos sin nye vertinne Annie, en eks-hore som Julien kjenner og " snuser inn Paris, jeg gjemmer  meg i byens hjerte, jeg er kommet tilbake. Beseiret, skadet, er jeg allikevel her; og dessuten, som vi ofte sa i kasjotten, seierherren er den som rømmer. Jeg kommer tilbake til deg, Paris, med ruinene av meg selv, for å begynne å leve og slåss på ny."

Hun er på rømmen og må spille rollen som niesen til Annie. Livet i Paris er utfordrende, og Julien blir mer og mer fraværende. 

En velskrevet liten roman som det ikke er mulig å glemme med det første. Annes forsøk på å leve i frihet krever samarbeid med andre, men menneskene hun møter har mer enn nok med seg sjøl. For å overleve er hun tilbake til gamle takter, tyveri og prostitusjon. En tøff men samtidig sår undertone ligger der hele tiden. hun elsker Julien, men han har mange jern i ilden.
"Når han forteller meg om venner han skal treffe om kvelde, når han forlater meg als over hode, med et kjærlig smil til adjø. gråter jeg litt inni meg, det er klart, men snart avfinner jeg meg med det  og går tilbake til mitt krypinn..."

Gyldendals Lanternebøker

1979 (Første gang utgitt på fransk i 1965)
180 sider 
Oversatt av Margaret Herberg
Bokmål

Rosie Thomas: Iris og Ruby (Roman) Bokhyllelesing juni 2017

Rosie Thomas har tidligere skrevetmange romaner, blant anna "Sjalet fra Kashmir". Hun skriver overbevisnede om de ulike kulturene vi møter i bøkene hennes.

Iris og Ruby .tar leserne igjen med på en sterkt og solid litterær reise. Det er egentlig to historier vi møter her. På den ene siden har vi Ruby, en egenrådig tenåring som forlater familien i England for å finne bestemoren Iris. På den andre siden møter vi Iris, er en gammel dame på 82 år. Hun har begynt å rote og glemme, men går tilbake til ungdomstiden og minnes et lykkelig og ekostisk liv i Egypt, sammen med sin store kjærlighet Xan Molyneux. Nå lever hun tilbaketrukket i Kairo sammen med en tjener. Iris og Ruby kjenner ikke hveranrdre, men når Ruby begynner å skrive Iris sine memoarer, finner de kjente trekk hos hverandre. Begge er følsomme og sterke kvinner, Ruby oppdager at hun blir mer ansvarfull og bevisst sammen med bestemoren. Den harde byjenta Ruby oppdager at livet kan leves uten drama og tøffhet. I møtet med Ash oppdager hun byen Kairo fra innsiden, ikke slik som turistene gjør.

Boka veksler mellom nåtidas Kairo, som oppleves av Ruby, og Kairo fra tida under og etter siste verdenskrig, da Iris hadde sin storhetstid der. En grundig innføring i storbyen Kairo, fra tidligere tider til nå. Sterke kontraster, et møte med en eventyrlig by, da og nå.

Boka er et eventyr, og er verdt å lese, sætlig hvis du har tenkt deg en tur til Egypt.

Juritzen
2017
511 sider
Oversatt av Ellen Karine Berg
Bokmål'
leseeksemplar

Unni Lindell: Min mor har en saks i ryggen (Bokhyllelesing fjerde runde)

Boka inneholder 19 noveller med varierende lengde, og her finner vi et stort spekter av tema og bakgrunner. Mange handler om middelaldrende mødre og deres godt voksne barn, her er det ulike levekår. Med andre ord hverdagsmennesker. Det er fra nåtid og fortid, i Norge og fra utlandet. Novellene er groteske, utspekulerte, intrikate og fantasifulle. Og det mangler ikke humor her. Typisk Unni Lindell, vil jeg si.

  

Her finner vi nye noveller, men også tidligere utgitte, men i ny drakt. Blant anna dukker Cato Isaksen og Marian Dahle opp i noen av dem. Og det liker jeg godt. 

Det er en stund siden jeg las boka, og nå sitter jeg på hytta og skriver om novellesamlingen. Uten boka. Det blir derfor vanskelig å gå tilbake til hver enkelt novelle, så dette blir en kort omtale. Men det som sitter igjen som et helhetsbilde, er at Unni Lindell, som alltid, er en svært god krimforfatter. Hun bygger opp sakene på en finurlig måte, og med grøss og spenning. Hun er en god menneskekjenner, og klarer å finne de mørkeste sidene i personene hun skriver om. Og sjøl om mye er utspekulert og grusomt grotesk, er det historier fra hverdagen, der en kan kjenne igjen følelser og handlinger. (Men de fleste av oss holder oss i skinnet!) Unni Lindell holder koken!

Ashehoug
2015
Bokmål
19 noveller