Lars Saabye Christensen: Sluk (Roman) Bokhyllelesing oktober 2017

I Bokhyllelesing i oktober skulle vi lese en bok med kort tittel. Jeg valgte denne boka fra bokhylla, i den tro at jeg ikke hadde lest den. Men fant snart ut at jeg både hadde lest og blogget om den!  Men greit å lese den en gang til, da det ikke er en enkel bok. Så her er blogginnlegget mitt, en gang til! 

Boka er delt i to, med en epilog som trekker historiene sammen.
Første del foregår på Nesodden i 1969, den sommeren menneskene landet på månen.15 år gamle Chris Funder tilbringer sommeren med sin mor. Faren, som er arkitekt, har brukket foten og kan ikke være med. Chris, som blir kalt Funder, har en høyrefot som stikker ut i rett vinkel, og får derfor navnet Chaplin kastet etter seg.  Funder ønsker å skrive dikt om månen. Men han kommer ikke lenger enn til tittelen. Funder finner ikke ut av livet sitt denne sommeren. Han er forelsket i Heidi, men det blir ikke noe av det planlagt kysset.  Han møter en gutt fra en ulykkelig familie som bor i en brakke, men svikter han. Han er i opposisjon til sin oppofrende og snille, men forsiktige, mor. Sommeren ender med en dramatisk hendelse som avslutter første del av romanen.

Den neste delen i boka er som en egen roman. Her er det totalt sceneskifte. Vi møter Frank Farelli i den lille småbyen Karmack. Han får jobb som mellommann, en som skal bringe budskap om ulykker og død til familiene. Dem blir det mange av i byen. Her er det krimaktige og dystre elementer, og Frank roter seg inn i hendelser som gjør at han sjøl blir rammet.

I siste del, epilogen, møter vi igjen Funder. Han er blitt en voksen forfatter, har mistet sin far, og er på vei hjem til Norge, der hans mor ligger for døden. Han har hatt et mentalt sammenbrudd etter at romanen han er i ferd med å skrive forsvinner, da pc-en kollapser. Han har ingen back-up. Han tar tilbake sin gamle Remington Portable og forsøker å gjenskape romanen. Men han mislykkes, rammes av angst, som ikke slipper taket, og flykter til USA. Han havner på Sheppard P, en institusjon for psykisk syke. Etter en tid skrives han ut, og her møtes de to delene av boka, da han kolliderer med Frank Farelli.

Første del er en typisk Saabye Christensen-fortelling, den andre var, etter min mening, svært ulik han. Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle mene om boka underveis, men når trådene ble nøstet opp fant jeg helheten. Og resultatet er en bok som du ikke slipper så lett. Den er en realistisk roman, med mye alvor. Men den er også svært poetisk og sår.

Cappelen Damm, 2012.

Kristofer Uppdal: Isbergskalden (Dikt). Bokhyllelesing mai.

Eg har lagt inn dikt av Kristofer Uppdal på bloggen min før, og vel å presentera fleire no, i høve bokhyllelesing-2017 i mai.

Uppdal er poet og romanforfattar, født i 1887 i Beitstad i Nord-Trøndelag. Han kom tidleg ut i kroppsarbeid, da skolegang var det mindre av. Frå 1910 vart han forfattar på heiltid.  Uppdal hadde ein ulukkeleg oppvekst. Lite med skolegang vart det, men han arbeidde som rallar, medan han skreiv dikt. Så flytte han til hovudstaden, der han ikkje fann seg til rette i kunstnarkretsane han omgjekkes. Det vart nokre vanskelege år, og han havna på Gaustad asyl. Men han kom seg att, og flytte seinare til Oppdal, der han vart til han døyde i 1961.

Updal vart kalla rallardiktaren, og det største verket hans er nok tibandsverket Dansen gjenom skuggeheimen. Her skriv han om framvoksteren av arbeidarklassa, og det handlar først og framst om rallarane si historie. Han vart også kalla isbergskalden, både på grunn av diktet Isberget, men også på grunn av korleis han framsto. Det er som lyrikar Uppdal er mest kjend. Han diktar om menneskesinnet, om det å vere til. Vi møter menneske i naturen, og individet må lytte til naturlovene. Han er kalla den første lyriske  modernist, og fleire av dikta hans har eit ekspresjonistisk trekk. Uppdal skreiv på nynorsk, men  etter kvart blanda han inn mykje av dialekta si.

Her er eksempel på dikt vi finn i denne samlinga:
Eg kjende stein og hamrar voks
or det lause, blaute
i mi sjel
og breidde seg ut i ryggen,
som fjell-tindar.

Den heite tåke-eimen
har fylt mi sjel.
Sola har,
som ein stor rund blodsjø,
farga eimane.

Det har vore eit drivhus
i mi sjel.
Store bregneskogar, 
som fjell mot blodraud himmel.
Som fast syngjande koral-øyar
steig skogane upp av det varme skoddehav i mi sjel

Kjærasten min
Du har drikk
i kiss´bærlippun´små.
Og stjerneaugo er ei bok
eg tyde må.
Og lik ein storskoh
frisk av vill-dåm, er ditt hår.
og inn i andletsdraga
ser eg vårens gull.

Arbesmann
Når dagjen e slut og de e kveill
han trøytt inn i stugu starve,
og haue de tongt mot brøste feill
me maten han i sæg karve,
de snautt så vidt han sæg vakjinn heill
me klean han tå sæg larve.

Han veillte sæg tongt i sengjen si,
han møyes ikkj me å såvå,
han kvile just ikkj i drømmåm bli,
me muru (mareritt) han tongt fe kåvå,
og vakne igjen te slit og stri,
fer maten so må han gråvå.

Aschehoug
1978

Petter Dass: Nordlands trompet (Diktsyklus). Bokhyllelesing mars 2017

                                                   Tittelbladet fra 1793.

Petter Dass, åndshøvdingen på Alstadhaug,( 1646 - 1707) var prest og dikter. Hans store verk er Nordlands trompet, som er en solid blanding av dikt, naturvitenskap, geografi 0g historie og ikke minst en samtidsfortelling fra den tida han levde og virket i Nordland. 

Petter Dass hadde mye humor og sjølironi. Her for eksempel om sine kokkeferdigheter:

 "I kongelig kiøken jeg aldrig har vært, var aldrig af fremmede mester oplærd."

Han skriver med stor entusiasme en hyllest til befolkningen:

" Vær hilset i Nordlands bebyggede mænd, fra værten i huset til trælende svend, vær hilset i kofteklæd bønder; ja, sandelig, saa vel ud i fiære som field, saa vel den der bruger med fisken paa gjeld, som salter graa-torsken i tønder." 

Nordlands trompet tar for seg hvert fogderi i den langstrakte landsdelen, Helgeland, Salte, Lofoten, Vesterålen, senja og Troms.

Når kosen (kursen)hensettes i beneste nord,

da snarlig oppdages Arctandria stor,

    med sine skybrytende tinder.

Et landskap avdelt uti prostier fem,

foruten Finnmarken, som bakefter dem

    oppfylles med lapper og finner.

Først møter deg Helgelands odder og len,

et stykke for norden litt videre hen

    opprinner deg Salten i sikte

,
så Vesterål, Lofot og Senjen dernest,

og efter dem alle står Tromsø til rest.

    Om dennem min muse du dikte!

Han skriver om lansdskapet, elementene og næringen. Han skriver om fugle- og dyreliv, i sjø og på land. Han tar for seg landbruk og fiskeri, og om mat og mattradisjoner. Han har et eget avsnitt om lappene og finnene, der han tar avstand fra deres trolldomskunster og overtro. 

Petter Dass ser det som omgir han, og han vil dele dette med leseren. Han forteller dem om hvilken plass de har i samfunnet, og at de skal sette pris på det de har, ikke lengte mot noe fremmed. Å misunne andre og lengte til noe annet gagner ingen.

Hele diktet er en lang lovprisning av Guds skaperverk.

Det var fint å lese gjennom Nordlands trompet igjen, da jeg ikke har lest den siden realskolen for lenge siden. Petter Dass er en av våre diktere vi ikke må glemme. 

Gjendiktning av Hans Kristiansen

Illustrert av Hans Gerhard Sørensen

1962

Arne Garborg: Haugtussa (Diktsyklus. Bokhyllelesing januar)

Haugtussa er noe av det vakreste jeg leser. Det er et langt, lyrisk dikt, bygd på danserytmer, salmer og stev. Veslemøy, som også blir kalt Haugtussa, er ei ung jente som ser det andre ikke ser. Hun er ei vakker jente som sysler med det samme som andre unge jenter gjør. Hun bo sammen med mor og en søster. Den andre søstera har flyttet hjemmefra, og døde. Men en natt ser Veslemøy den døde søstera, som gir henne gaven å se syner. Veslemøy er forelsket i Jon, men Bergekongen kjemper om å få henne. Hun kjemper om å komme bort fra trollmaktene, noe som blir en vanskelig kamp. Da Jon svikter henne for en storgardsjente, opplever hun en stor sorg. Veslemøy er en svært følsom jente, med stor fantasi. Nå ser hun til stadighet de underjordiske, tusser, troll og huldra, noe som skremmer henne. På vei hjem fra kirke sammen med mor, finner hun et bein som hun vil skal drive bort de vanskelige syna hun har:

"Der millom greftir sein
og hugtung rek ho.
Der ligg eit morki bein;
det til seg tok ho

Ved barm ved vyrdsam agt
ho vil det live;
det skal den vonde magt
frå henne drive."

Det er vondt å lese om hvordan Veslemøy kjemper for å komme seg unna skrømta ho ser. De må tilkalle presten for å roe henne ned. Men hun blir ikke kvitt det som skremmer henne. 

Garborg har virkelig skrevet en nydelig diktsyklus med mangfold. Og med stor menneskekunnskap. Et av dikta som viser hvordan fanden har laget sine regler er Svarte-katekisma. Den starter med ti krav og seks tillegg som sier hvordan vi mennesket skal oppføre oss. Det går ut på å være bra og god utad, men bak overflata kan du være et svin, banne, lyge og stjele og svike grannen din i stor og smått. Dette er vel slik menneskene er. Den blanke overflata er viktig, og glinser det bra nok blir en godtatt og også opphøyet.

"Han har trui! Han som me! Inn i flokken!"

Etter at hun kommer til hektene etter lang tid med mareritt, klarer hun endelig å kvitte seg med synene. og diktsyklsen slutter med :

"Her ser du visdoms volve stå.

Ho vil deg gjeve djupt å sjå

og store røynsler herde.

Ho er deg gjennom helheims gov:

dr skal du skimte livsens lov

og gjennom rædsle lære

det verk, som vert di ære." 
Haugtussa handler om lengsel og oppvåkning, både følelsesmessig og seksuelt. Og om hvor vanskelig det er å være mer følsom enn andre, og i tillegg være synsk. Hun var tidligere en beundret jente i kameratflokken, men når hun blir for sær, tar de avstand fra henne.

Her er nydelge skildringer av natur, dyr, fugler og mennesker. Kjente sanger vi lærte i barneskolen er her, som f.eks  Småsporven, Det stig av hav eit alveland og Vårdag.

Ane Torp har hatt en gripende og moderne forestilling med Haugtussa, noe jeg gjerne skulle fått med meg.

Anbefaler på det varmeste å lese Arne Garborg sine bøker, og særlig Haugtussa!

Jeg har lest en utgave fra Ashehoug fra 1961. Men har også en nydelig utgave, med illustrasjner av Håkon Bleken. Et praktverk.