Audur Ava Olafsdottir: Svaner blir ikke skilt 2020 Roman

 

"På nyttårsaften, mens champagnen sprettes, sier Flóki, mannen til Maria gjennom elleve år, at han i virkeligheten er homofil og akter å gå fra henne for å flytte sammen med elskeren sin. Maria, som ikke vet opp-ned på seg selv i sjokket, søker trøst og råd hos Perla i kjelleretasjen, en kortvokst kvinne, terapeut og etter sigende ghostwriter av krimromaner. Og midt i denne krisen dukker Marias biologiske far plutselig opp."

Det blir ikke som ventet på nyttårsaften for Maria. Tvillingene på to år er i seng, middagen, sammen med ektemannens kollega og venn, er over, og hun og mannen Floki spretter champagneflasken ved midnatt. Da sier hennes mann gjennom 11 års ekteskap at han elsker en annen, kollegaen som nettopp gikk. "Tilgi meg, men jeg elsker ham. Du er den siste kvinnen i mitt liv." Dermed flytter han ut.

De nærmeste dagene er uvirkelige. Hun har ikke hatt mistanke om at hennes kjære er homofil. De har levd sammen elleve år, de har søkt om å få adoptere et barn, da det tok tid før tvillingene kom. Maria  møter sin nabo i kjelleren, Perla, ofte nå, en kvinne som deler tiden sin mellom å være forfattar og psykoanalytiker. Perla får nye innspill til bøkene hun skriver via samtalen med Maria.  Og plutselig dukker Marias biologiske far opp, en mann hun ikke har sett siden hun var lita jente. Det blir et kort møte mellom de to, og etter dette møtet må hun innse at hun må tenke framover, som fraskilt. Og hun vet at hun skal stå styrket. Perla er snart ferdig med romanen sin, og avslutter den med : " Jeg synes det er som om jeg er blitt betrodd en verden som ingen annen eier". 

En roman som er både trist, varm og humoristisk.  Jeg likte den godt, slik jeg har likt de andre bøkene til Audur Ava. Lettlest, inndelt i korte kapitler.  En bok jeg gjerne anbefaler!

pax forlag
2022
274 sider
Oversatt av Tone Myklebost
Lånt på bibloteket

Audur Ava Olafsdottir: Dyreliv (Roman)

 "Audur Ava Ólafsdóttir vant Nordisk råds litteraturpris i 2018, og er en av Islands mest kjente og populære forfattere. Dyreliv er hennes femte roman på norsk. Her skriver Ólafsdóttir innsiktsfullt og vakkert om vinterens mørke og om lyset som kommer tilbake om våren."

Dette er en nydelig liten historie om en jordmor i Reykjavik, Domhildur, eller Dyja, som grandtanten kalte henne.  Hun bor i en leilighet hun overtok etter sin grandtante, som også var jordmor. Hun har ikke gjort store endringer i leiligheten, og først nå etter lang tid, finner hun en kasse på loftet, som blant  anna inneholder tre manuskripter. Disse er grandtantens tanker og refleksjoner over livet, fra den nakne nyfødte og veien videre. Det handler om lyset, tilfeldigheter i livet, tanker om menneskets plass i forhold til dyrenes. På mange måter ligger hun framfor sin tid i sine refleksjoner. Hun skrev tidlig artikler om hvor viktig bier og andre insekter er for jordens eksistens, og hun er opptatt av dyrevern og dyrevelferd. 

 

Vi leser om jordmoryrket, og møter fødende og pårørende gjennom historier fra både grandtanten og Dyjas opplevelser.  I 2013 ble det islandske ordet for jordmor, «ljósmódir», stemt fram som det vakreste ordet i det islandske språket. På Island er jordmoren en lysets mor.

Det er snart jul, og et kraftig uvær er i anmarsj. Naturkreftene og de noe uvanlige værvarslene skaper en spesiell atmosfære over hele historien.  En vakker og litt vemodig roman, som rørte meg. 

Beathe har også lest og omtalt boka

Pax forlag 

2021

167 sider

Oversatt av Tone Myklebost

Lånt på biblioteket 

Audur Ava Olfsdottir: Frøken Island

Fra forlaget:
Året er 1963. Island har 177 000 innbyggere og én nobelprisvinner. Bokens heltinne, Hekla, er en ung poet som kommer fra utkantstrøket Dalir. Etter å ha pakket de få eiendelene sine og en skrivemaskin, setter hun kursen mot Reykjavik. Der skal hun bli forfatter. Hun flytter inn i en leilighet sammen med den homofile barndomskameraten Jón John. Vennskapet styrkes av en felles opplevelse av utenforskap. Hekla skaffer seg en dagjobb slik at hun kan skrive om natten, i all hemmelighet. Slik må det bli i et samfunn hvor menn fødes som poeter og kvinner får tilbud om å være frøken Island. Allerede i konfirmasjonsalderen tar menn på seg den uunngåelige rollen som genier. Det spiller ingen rolle om de skriver eller ikke. Kvinner blir kjønnsmodne og får barn, derfor kan de ikke skrive.

Ja, ja, det var ikke noe annerledes på Island enn i Norge på femti - sekstitallet. Om mulig, kanskje verre. Hekla, som har fått navnet sitt etter vulkanen, da faren er svært opptatt av alle slike naturfenomen, har alltid lest mye, og begynte å skrive som jentunge. Hun reiser til Reykjavik, og blir boende sammen med barndomsvennen Jon John, som er fisker. Men han er mobbet av de andre fiskerne, er redd og sjøsyk, og drømmer om å finne en jobb innnefor teateryrket, der han kan sy kostymer.  Hekla møter snart en ung mann som har planer om  bli forfatter. Han og en del andre unge forfatterspirer har et fast tilholdsted på cafe Mokka, der de dyrker sine interesser. Hekla velger å ikke fortelle "dikteren", som hun kaller han, om at hun skriver på en roman. Men etter at de flytter sammen, oppdager han hva hun gjør om nettene, og han ser at det hun skriver er av en annen kaliber enn hans magre forsøk.

Hekla holder kontakten med Jon John, som har hoppet av fra en fiskebåt i Rotterdam, og prøver å finne seg sjøl i utlandet. De to deler et sterkt fellesskap. Også vennskapet med venninnen Isey, som skriver, dagbok i novelleform, er svært viktig for henne i prosessen med å finne veien framover mot en litterær karriere. 

En roman som viser hvor vanskelig det var for ei jente å bli godtatt i et tungt mannsdominert samfunn. Tilbudene om å bli Frøken Island er det mange av, og servitørjobben, der mennene er nærgånde og direkte ufine, er en nødvendig jobb slik at hun kan overleve økonomisk. Jeg syns Olafsdottir har skrevet en roman som tar tida på kornet, og viser hvorfor kampen for likestilling har vært nødvendig. Det gjelder både for kvinner og for homofile. 

pax forlag
2019
216 sider
Bokmål
Oversatt av Tone Myklebost
Leseeksemplar fra forlaget

Audur Ava Olafsdottir: Stiklingen (Roman)

Etter at vi las Arr av Olafsdottir i bokklubben vår i mars, ble vi enige om at ville lese mer av denne forfatteren. Valget falt på Stiklingen fra 2007. Da jeg fikk tak i boka på biblioteket, oppdaget jeg at den var oversatt til dansk. Men etter et par sider var det helt greit, om enn litt uvant. 

Boka handler om Arnljotur Thorir, en mann på 22.  Han har til nå bodd hjemme sammen med faren og den utviklingshemma tvillingbroren. Moren døde i en bilulykke for en stund siden. Han vet ikke hva han vil gjøre med livet sitt. Faren ønsker at han skal ta en utdannelse. Han har et "one-night-stand" forhold bak seg, som førte til at han er far til ei lita jente på 7 måneder. Nå er han på vei til en klosterhave i sydeuropeisk land. (Det kommer aldri fram hvor han egenetlig drar).Dette var et sted hans avdøde mor hadde snakket mye om. Han tar med seg tre stiklinger av en åttebladsrose, som han vil dyrke videre i rosehagen i klosteret,pluss et bilde av datteren.

Han finner seg godt til rette i klosteret, blir kjent med pater Thomas, som samler på filmer på originalspråket. Han tilbringer kveldene med å se på filmene og ta et glass vin. Thomas bliren slags  mentor til Arnljotur, og de tilbringer mange kvelder sammen. Men en dag dukker Anna og den lille datteren, Flora Sol, opp. Anna studere humangenetikk, og trenger alenetid for å fullføre oppgave sin. Hun ber Arnljotur om å ta seg av den lille noen uker. Men etter et par dager ombestemmer hun seg, og ønsker å lese og skrive i leiligheten sammen med Arnljotur.

 En rolig, lyrisk fortelling der vi følger en ung manns forhold til den lille datteren, og hvordan hans perspektiv på verden blir endret. Alt blir mer meningsfylt nå.  Han lærer den lille om rosene, hvordan de lukter. Han tar henne med i klosterkirken og de ser på bildene av Maria og det lille barnet. Her er mange symboler som får en til å tenke på det fullkomne. Rosen er symbol på kjærlighet og renhet. Den lyshårige Flora Sol blir bildet på nettopp dette.

En betagende roman, der alt er vakkert. Vi vet ikke hvordan dette ender, men her kan leseren bruke fantasien sjøl. Iallefall en noe uvanlig leseropplevelse, som jeg slappet godt av med mellom hagearbeid, måltider ute og trivelig påskebesøk. 

Forfatteren fikk to litteraturpriser på Island og ble nominert til Nordisk litteraturpris 2009 for denne romanen. Boka er visst også filmatisert, uten at jeg har klart å finne fram til noe konkret her.

Athene forlag (Danmark)
2009
268 sider
Oversatt til dansk av Erik Skyum-Nielsen
Lånt på biblioteket

Audur Ava Ólafsdóttir: Arr (Roman)

Jonas er en desillusjonert, alvorlig mann som opplever en slags midtlivskrise. Han er skilt fra Gudrun, og etter skilsmissen får han vite at datteren, Gudrun Vatnalilja, ikke var hans. Vi møter han hos tatovøren, er han ønsker å få dekket noen arr ved å tatovere en vannlilje. Han vurderer nå å ta livet av seg, for han tenker at verden ikke vil bli fattigere uten han, verden vil klare seg uten han. Han har ikke gjort noe for å forbedre verden. Nå grubler han litt over hvordan han skal gjøre det. Han låner gevær av naboen Svanur, som er den enste som prater med han. Han sitter med en gammel kladdebok og mimrer over livet sitt. Men finner ut at det er best å reise bort. slik at datteren ikke vil finne han skutt eller hengt.
Han velger derfor å reise til et land i krig. Her kan han komme ut for krigsherjinger og bli drept, så slipper han å gjøre det sjøl.

Han tar inn på et hotell, Silence, der det kun er to gjester i tillegg til han sjøl. Det eneste han har tatt med seg er en drill, som han skulle bruke til å skru opp en krok i taket med. Men søskenparet som driver hotellet oppdager at han kan bruke hendene, og han får etter hvert mange oppdrag med å fikse tette rør, reparere dører som henger og slenger, skru opp løse ledninger med mer.

Etter en tid, der han ser at det trengs hjelp for å bygge opp et krigsherjet samfunn, tenker han mindre og mindre på det planlagte sjølmordet. Noen har bruk for ham.

En varm roman med et dramatisk tema. En alvorlig bok, men samtidig som den har en tristhet, har den håp og glede. Her mangler heller ikke humor. Hvert nytt kapitel har overskrift, hentet fra Jónas Thórbjarnarsons Hvor ender man, fra Nietzche og dikt strofer fra blant anna Leonard Cohen og Paulus.

Pax forlag
2018
208 sider
Oversatt av Tone Myklebost
Lånt på biblioteket

Gyrdir Eilasson: Ved sandelva

Forfatteren Gyrðir Elíasson er født 4.april 1961 i Reykjavik
Han debuterte med diktsamlingen Svarthvit axlabönd i 1983 .Eliasson ble i 2011 tildelt Nordisk Råds litteraturpris for novellesamlingen Blant trærne (Milli trjánna). Han var også nominert i 2002 for Gula húsið. Den danske avisen Politiken beskriver forfatteren som en islandsk Raymond Carver, det vil si forfatter av minimalistisk og konsentrert prosa.
^{Sakset fra Wikipedia.}


"Ved Sandelva" er en liten litterær overraskelse fra Island. Fikk den anbefalt av min søster. Blir så glad når jeg kommer over slike perler. Islandske forfattere har ved flere anledninger fascinert meg.

Her skjer det ikke mye. En elv og en skog og et menneske i to campingvogner, møtet mellom natur og menneske. Mannen er kunstner, bor i en vogn, har atelier i den andre  Her blander han farger og prøver å komme igang med maling, noe som har vært vanskelig lenge.

"På staffeliet er det eit skralt bilte av Sandelva som buktar seg nedetter eit svartgrønt gjel. På dette biletet er ingen tre. Eg sit utover natta. Sumarnatta legg seg varleg innåt glaset utanfor, mjuk og svævande. All grubling om eigen daude og verdas undergang kverv eit bel, tankar som har plaga meg lenge. Enno høyrest spredde lattersalver frå grannane."

 Han mangler inspirasjon. Han bryr seg lite om å bli kjent med naboene, liker stillheten og freden i skogen og ved elva. Alvorstunge tanker preger han. Undertittelen på boka, Pastoralesonate, forteller det meste.

Som sagt, her skjer ikke mye. Men det er denne tomme, ensomheten som fører til at dette blir en spesiell leseopplevelse. Forfatteren  har et direkte og poetiske språk og de mange skildringene av naturen som omgir hovedpersonen er vakre.  En bok jeg gjerne anbefaler.



 


Bokvennen
2013
126 sider

Kristin Marja Baldursdottir: Karitas.Kaos på lerret

"Karitas. Kaos på lerret" er den andre og siste delen av sagaen om Karitas Jónsdóttir. Den første boka, Karitas, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for 2006, og fikk en strålende mottakelse fra norske anmeldere da den kom på norsk i 2012.

I denne romanen er Karitas Jónsdóttir blitt 39 år.  Hun har voksne barn, ektemannen Sigmar er fremdeles mest ute med båtene sine, og dukker opp en sjelden gang. Vi følger henne fra Eyrarbakki ut i verden, til Paris, New York, Roma og tilbake til Island. Dette er en historie om frigjøring og kjærlighet og konflikten mellom båndene til familien og hennes sterke og utferdstrang. Hun har alle muligheter til å fullføre ambisjonene om å bare male, men hun er likevel bunden og fastlåst. Det er lange perioder der hun ikke klarer å male, sjøl om bildene dannes inne i hodet hennes. Men med hjelp av en tidligere beundrer og en god venninne, blir bildene hennes stilt ut, og i USA blir det stor etterspørsel etter kunsten hennes.

Jeg elsker disse bøkene om Karitas. Vi følger henne frem til hun nærmer seg 100 år. En sterk kvinne som vet hva hun vil, men som må gi avkall på et vanlig familieliv for å kunne oppnå det hun ønsker. Og som  hos mange kvinner som må kjempe for å kunne være fri for å kunne utøve sine kunstneriske evner, oppleves ikke dette enkelt og lettvint. Familien, først og fremst hennes eldste søster, motarbeider henne direkte. Bare Sigmar, mannen hun elsker, men ikke kan leve sammen med, støtter henne. Men til slutt, når hun er blitt en gammel dame, forstår de hvilken anerkjent kunstner hun er.


Dette er en sterk roman om en sterk kvinne. En kvinne som likevel må kjempe med tvil om hun tar de rette valg. Her er det spenning og nerve. Forfatteren har god greie på hvordan en kunstner slites mellom sterk avhengighet av kunstnerisk utfoldelse, og de krav som stilles til å være hustru og mor, en "normal" kvinne av sin tid. Her er mange flotte naturbeskrivelser fra Island, som førte til stor nysgjerrighet for landet. Mange nydeligs stemningsbilder gjør romanen enda mer fascinerende. Og de flotte innskutte kapitlene der vi får beskrevet Karitas bilder og bakgrunnen for dem, er like bra i denne boka som i den første. (De inspirerte meg til å forsøke  å komme i gang med å male til høsten.)

Anbefales!

Gyldendal
2013
575 sider
 

Kristin Marja Baldursdottir: Måkelatter

Denne måneden leser vi Måkelatter i bokklubben/lesesirkelen vår. Da jeg akkurat har lest første bok om Karitas av samme forfatter, var jeg spent på denne.
Måkelatter er en merkelig og fascinerende bok med handling fra Island på femtitallet. Handlingen i romanen er lagt i munnen på Agga, elleve år, som forteller om sine observasjoner i en familie som  i hovedsak består av kvinner.
Det er særlig Freyja hun følger, en spennende slektning som plutselig kommer hjem fra Amerika. Hun er blitt ung enke, da mannen døde av slag. En flott ung dame og et spennende tilskudd til familien.
Men Agga syns hun er rar, da hun går lange turer, særlig om natta. Og hun spiser ikke, annet enn de gangene hun blir observert nede i kjelleren hos Kidda, mormors søster, der hun fråtser i godsaker.
Freyja fascinerer alle menn, og her blir det konfrontasjoner og motsetninger. Vi får innblikk i et lite småbysamfunn på Island, der det er folk som sliter for å få endene til å møtes, men også de som har mer enn nok. Her får vi innblikk i forberedelser til høytider og ulike skikker i det lille samfunnet. Men her skjer det også ting som tyder på at alt ikke er så idyllisk og dagligdags som en skulle tro. Det som kanskje gjør boka mest interessant er hovedpersonen Agga, som er en høyst oppegående lita jente, med stor sans for sensasjon og spenning, men også for rettferdighet. Hun finner alle muligheter for å følge med, om det er gjemt bak en dør, eller under bordet eller sofaen. Hun får med seg det meste av det som skjer i og utenfor familien.
Alt i alt en fin beskrivelse av et lite samfunn, en liten, men spesiell familie, og av Island.


Pantagruel forlag
2006
286 sider
 .

Kristin Marja Baldursdottir: Karitas

Karitas er en nydelig islandsk saga fra første halvdel av 1900-tallet. Karitas vokser opp i en stor søskenflokken. Faren døde på havet, og moren, en hardtarbeidende og sterk kvinne, ønsker at barna skal få seg en utdannelse. Karitas er flink til å tegne, og hennes kunstneriske evner blir lagt merke til. Hun får derfor reise til København og gå på kunstskole. Tilbake til landsbygda og fiskermiljøet på Island, møter hun den vakre og uimotståelige fiskeren Sigmar. De blir kjærester og hun får barn. Sigmar er borte på fiske mye av tida, og Karitas sliter mellom behovet for å uttrykke seg via kunsten og pliktene som mor og ansvarlig for hus og.hjem. Dette er et stort gjennomgangstema i romanen.
Jeg liker veldig godt at Karitas kunst blir omtalt i små  innskutte "scener" i boka. Blyantegninger uten tittel først, senere større kunstverk. Nydelige innsmett fylt av natur, miljø, mennesker og drømmesyner.

Forfatteren har gitt leseren et godt innblikk i islandsk miljø og levevilkår på den tida dette omhandler. Her er sterke kvinneskikkelser, kjærlighet, overtro og mye natur. I kapitlet der Audur drar Karitas med opp til den høyeste toppen på Island, er en fryd å lese. Jeg las det to ganger, og gledet meg over naturbeskrivelsen, og over reaksjonene til Karitas etter hvert som de går høyere og høyere. Her ligger det mye psykologi og menneskekunnskap bak.

" Så nådde de toppen, og Karitas spurte skeptisk, for å være helt sikker, om de var på den høyeste fjelltoppen. Audur sa at det kunne hun banne på, de kom ikke nærmere himmelriket i dette landet, det var hun sikker på. Og så ble de stille, nesten forlegne, som om de hadde blitt kastet inn på det hvite marmorgulvet i solas slott og ikke kjente hoffetiketten. De snudde ryggen til hverandre, dreide hodet til venstre mot høyre, snudde seg. Tåken hadde lettet. de så hele landet. Hvite topper, blå topper, harmonien og skjønnheten var fullkommen."

Jeg kjenner alt for lite til Island, så dette var bra. Da det er kommet flere bøker om Karitas må jeg lese dem, for dette ga mersmak. Anbefales!

Gyldendal
2012
464 sider

Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga

Ja dette var en annerledes roman. Det blir nesten feil å skrive min mening om boka på bokmål, da det sterke språket i romanen sitter godt inni meg etterpå. Forfatteren er islending men bosatt i Bergen. Romanen "Svar på brev frå Helga" er en sterk kjærlighetsroman, men også en roman som tar for seg by og land, det moderne samfunnet satt opp mot landsbygda på Island i 1940-åra.

Hovedpersonen er sauebonden Bjarne. Han er blitt forelsket i kona til naboen. Men dette forholdet er dømt til mislykkes, da begge er gift. Men de møtes i uthus og løe, noe som fører til at hun blir gravid. Hun vil flytte bort sammen med Bjarne,men dette blir det store dilemma for han, og han blir heime. Årsaken til at Bjarne ofret sin store kjærlighet var frykten for Rekjavik. I storbyen mister mennesket seg sjøl, sier han. Han vil ikke ha noe tilfeldig lønnet arbeid for amerikanerene. Han vil være der han hører hjemme, midt i naturen, med vekster og dyr rundt seg. Helga skriver et brev til han og ber han komme. Det er svar på dette brevet Bjarne nå skriver, som 90-åring. Et brev som viser lengsler og trofast kjærlighet gjennom et langt liv.

Brevet er ikke bare et kjærlighetsbrev til Helga, men også en hyllest til mennesker som levde i "den gamle tida". Til de som bodde  på avsidesliggende gårder, de som klarte å mestre hverdagen uten tekniske hjelpemidler. Fortellingen om Gisle og Sigrid, som bor langt utenom allfarvei, er sterk. Sigrid dør midt på hardeste vinteren, det er ikke mulig å gravlegge noen nå. Men Gisle viser at her måtte det kløkt og fantasi til. Han henger liket i røykehuset og konserverer kona på denne måten. Det er ikke fritt for at jeg måtte  trekke på smilebåndet da jeg las dette, trass i alvoret bak.

Dette er en roman som blir ekstra troverdig og sterk på grunn av bruken av språket. Birgisson bruker ord og uttrykk som nok er mer islandske enn gammel nynorsk. Jeg leser lett nynorsk, men her måtte jeg ofte konsentrere meg og lese høyt for meg sjøl for å skjønne hva han mente. Og det gjorde godt! En roman som jeg satte pris på å finne fram til. Leser gjerne mer av Birgisson.

Dette sier forfatteren om boka:
– Eg trur skrivinga av Svar på brev frå Helga var eit taust opprør. Sjølv om eg er akademikar, har eg stor respekt for intuisjon og kjensler, og eg hadde byrja å sansa ei skummel utvikling på Island. Folk vende ryggen til det gamle, fattige og nedverdigande livet. Det var nærast med avsky dei såg tilbake, og det var svært farleg. Retorikken vart deretter. Ein kunne snakka om uhemma laissez faire, men byrja nokon å snakka om åndelege og kulturelle verdiar, vart dei straks stempla som tilbake til saueskinnskorne – til jordhola. Eg kallar dette for saueskinnssko­retorikken, og han vart brukt om alt gammalt og som var verdt å hegna om. Eg trur at denne vesle romanen eigentleg er eit opprør mot den utviklinga me hadde på Island på den tida eg skreiv boka, seier Bergsveinn Birgisson.