Sofia Lundberg: Eiketreet 2020 Svensk roman

 

Fra forlaget: "Eiketreet av suksessforfatter Sofia Lundberg er en gripende roman om savn, skyldfølelse og sterke vennskap - men også om å finne tilbake til seg selv etter et destruktivt forhold. Esther har mistet fotfestet etter en tøff skilsmisse, og helgene uten sønnen Adrian er fryktelig ensomme. Annenhver lørdag går hun tur til et gammelt eiketre som står på en eng ved vannet. En dag møter hun Rut der, en eldre kvinne med en fantastisk evne til å fokusere på det vakre i livet. Rut minnes sin egen ungdomstid, og Esther lar seg fascinere av fortellingene hennes. Det utvikler seg et sterkt og uventet vennskap mellom de to kvinnene. Men det er noe som skurrer. Hvilke hemmeligheter er det Rut skjuler? Jakten på svar fører Esther til Como-sjøen i Italia, og hun forstår fort at Ruts livsskjebne er betydelig mer komplisert enn hun først ga inntrykk av."

For hovedpersonen Ester er det en opprivende og kaotisk tilværelse som venter etter den tøffe skilsmissen. Hun har mistet fotfestet i sitt eget liv. Og verst er helgene når sønnen er hos faren og hans nye samboer. Hun savner han veldig og føler seg ensom. Og hun lurer på om hun tok riktig avgjørelse da hun gikk fra mannen hun hadde elsket så høyt. Møtene med Rut, en eldre kvinne, som hun umiddelbart føler nærhet til, blir noe hun gleder seg til disse helgene. Og etter hvert fører bekjentskapet henne til nye opplevelser og større forståelse for at andre også har opplevd savn og lengsel. En dag er Rut borte, og Ester kjenner at hun må vite mer om kvinnen som betyr så mye for henne.

En nydelig roman som både er trist og humoristisk. Det handler om sorg, vennskap, kjærlighet, skyldfølelse, familiebånd og minner. Stemningsfull og gripende, full av varme og innlevelse, en bok som gjør godt å lese. Feel-good heter det visst.

 

Cappelen Damm
2021
330 sider
Oversatt av Kari Engen
Lånt på biblioteket

Karin Smirnoff: Vi dro opp med mor 2022 Svensk roman

"Karin Smirnoff har skrevet et fantastisk trebindsverk som har solgt mer enn en halv million eksemplarer i Sverige. Første bind, Jeg dro ned til bror, ble i 2018 nominert til August-prisen. Vi har tidligere utgitt det første bindet i serien, nå kommer endelig bind 2 og 3 på norsk. Trilogien om Jana Kippo er svart, rå, voldsom og from. I Vi dro opp med mor må tvillingene Jana og Bror dra til morens hjembygd Kukkojärvi for å begrave henne. De har arvet barndomshjemmet hennes og blir snart klar over at det er mye som er annerledes i bygda. De fleste innbyggerne lever etter strikte religiøse regler, og forbudene er mange."

Dette er fortsettelsen av boka Jeg dro ned til bror. En tøff historie fra den svenske landsbygda. Moderen er død  og Jana Kippo og broren Bror drar nordover for å gravlegge henne der hun er født, et lite sted langt nord mot grensa til Finland.  Bror er alkoholisert, og hun vil prøve å redde han. Men i bygda er en kristen puritansk sekt dominerende, og Bror blir fanget opp der. Han blir avholds i forhold til alkohol, men ruset på sektfellesskapet, som slett ikke er så bra. For her er mye vold, også seksueell vold. Jana ønsker å arbeide, da hun ikke lå forlate tvillingbroren. Hun prøver seg på hotellet, i hjemmetjenesten og skolen, der hun er formingslærer. Hun nekter å gi opp. Jana higer etter kjærlighet, men klarer ikke å gi seg hen. Hun sliter med tanker fra fortida. Hun har en bendelorm i magen som som lever av angst, og angsten lever på den. Minner fra barndommen dukker opp med jevne mellomrom, også via brev som moren har skrevet. Hun går inn i et forhold til Jussi, en mann som gir henne en mellomting mellom seksuell tilfredsstillelse, omtanke og kontroll. Det er tøffe forhold. Trua på djevelen er sterkere enn trua på gud.

Da elevene viser fram det de har laget før jul, blir det oppstyr fra foreldrene. Rektor uttaler:   Jeg tror det handler om pasjon, sa han. Musikk og kunst har en tendens til å gripe tak i utøveren. Det er ikke gud som oppmuntrer til kreative pasjoner. Det er djevelen. 

Dette er den svenske landsbygda på sitt verste. Vi er i et kaldt og hardbarka miljø, i en lurvete utkant, der presten er overgriperen, alkoholen flyter. Et riktig bygdehelvete av første rang. Karin Smirnoff har  rett og slett skapt et fargerikt bilde av inferno og helvete. Ikke noen forlystelse og lese, jeg lurte på om jeg skulle avslutte midtveis. Jeg liker heller ikke at hun ikke bruker stor boktav i navn og stedsnavn, noe som irriterer meg. Dette ser jeg på som jåleri. Ellers skriver hun godt og spennende, og leseren blir trukket inn i handlingen, mer eller mindre mot sin vilje! .

Forlaget Bonnier

2022

351 sider

Oversatt av Monica Aasprong

Lånt på biblioteket

.

Kerstin Ekman: Løpe ulv 2022 (Nominert til Nordisk råds litteraturpris)

 "Ulf Norrstig er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget. Han har vært gift med læreren Inga i nesten fem tiår. De to trenger ikke alltid å snakke så mye, men deler kjærligheten til både bøkene og naturen. Et møte med en ulv, en tidlig morgen i skogen, viser seg å få store konsekvenser, ikke bare for Ulf, men for samtlige innbyggere i den svenske bygda. Ekman gir leseren storslagne naturskildringer, en vakker kjærlighetshistorie og et skarpt blikk på vår tid og hvordan vi behandler naturen rundt oss, i denne korte fortellingen som vil bli stående som et hovedverk i hennes store forfatterskap. "

Ulf har vært skogvokter og jaktleder i mange år. Han har skrevet jaktdagbok siden han første gang var på jakt som ung gutt. I skogkanten har han plassert en gammel campingvogn, der han gjerne sitter med kaffekoppen og ser utover myra. Her kommer rådyr, villsvin og plutselig en dag en ulv. Er dyr som gjør sterkt inntrykk på ham, og han kjenner et slektskap med det mektige dyret, som han navngir som Høgbein.

Det er tid for lisensjakt, det skal felles et visst antall ulv. Men Ulf kjenner at dette ikke er noe for ham lenger. Etter møtet med Høgbein har han bestemt seg for å slutte som jaktleder. Han har drept nok dyr i løpet av årene. Da den første ulven er skutt, og han observerer de oppstemt og hatske holdningene til jaktkameratene,  syns han det er fornedrelse.

"Vi dreper flere dyr med bilene våre enn ulvene gjør, men vi dreper ikke av sult. Det ville er ingenting verdt. Bare hvis en kan skyte det.", sier han.

Ulf er plaget med syldom. Møtet med ulven på myra har gjort noe med ham. Han har vært med på saker som plager ham. Han har vært aktiv med på flathogst, drenere myrer. Store inngrep i nauren. Nå sitter han igjen med samvittighetskvaler.  Kona Inga, som er pensjonert lærer, er støttespilleren i alt, men nå klarer han ikke å formidle hvordan han har det.

Dette er en bok som kommer til å bli sittende i meg lenge.  På en måte en stillferdig og vakker bok,  men med et underliggende budskap som rører leseren. For her er det ikke bare stille fred. Her er mye dramatikk og spenning. Kampen mellom partene, der en opplever at rovdyr dreper og gjør store skader på husdyr, og også på mennesker, og kampen for miljø og bevaring av naturen og de ville dyrene, er brutalt og realistisk beskrevet. 

Kjærligheten til dyr og natur, og kjærligheten mellom to mennesker, er nydelig formidlet.  Ettertenksomheten til Ulf, som kjenner på sykdom og alder, og forholdet til den forståelsefulle, sterke Inga, har forfatteren fått fram på en klok og gripende måte.  En bok jeg håper mange vil lese.

Aschehoug
2022
177 sider
Oversatt av Bodil EngenLånt på biblioteket

Elin Cullhed: Eufori (Om Sylvia Plath)

" Knapt noe ekteskap er så omskrevet som det mellom Sylvia Plath og Ted Hughes. At omstendighetene rundt de to forfatterne er så himmelropende tragisk, har medvirket til det. Utallige biografer, men også romanforfattere og filmmakere, har begjærlig grepet til fortellingen om de unge, vakre, begavede og plagede dikterne. Svenske Elin Cullheds roman «Eufori», som fikk den høythengende Augustprisen, handler om det stormende kjærlighetsforholdets aller siste år. Romanen skildrer på intenst vis Sylvia Plaths indre og ytre kamp fram mot selvmordet en februarnatt i 1963."

 Jeg har lest en del av Sylvia Plath, og latt meg begeistre av hennes dikterkunst. Og lest om det turbulente ekteskapet med Ted Hughes, som endte med sjølmordet i 1963.

To kunstnerer som kjemper om å prestere,  men som bryter hverandre ned.  Et liv med mange opp og nedturer. 

Cullhed går i denne boka inn i hodet på Plath og prøver å skrive en biografi om henne i romans form. Jeg datt av lasset ganske raskt, og klarte ikke å bli engasjert.  Alle detaljene som skal være Plaths ord og handlinger blir for mye en enkel "kioskroman" for meg. Trass i masse ros og godord om denne romanen, avsluttet jeg etter halvlest, og vil heretter konsentrere meg om Sylvia Paths litteratur. Slik fantasi om en dikter ble denne gangen ikke noe som ga meg noe jeg hadde behov for. 

Gyldendal

2022
328 sider
Oversatt av Vibeke Saugestad
Lånt på biblioteket

Karin Smirnoff: Jeg dro ned til bror (Roman)

Fra forlaget:"Jeg dro ned til bror er debuten til svenske Karin Smirnoff. Her er et samtidsdrama fra en ødslig svensk landsbygd. Det handler om livet. Om kjærligheten, volden, det som er vakkert og det som er gått i stykker. Det handler om det aller vanskeligste: tilgivelse. Jana og Bror er tvillinger. Moderen ligger ufør på sykehjemmet etter et slag og faderen er død. Men når Jana drar ned til Bror som er i ferd med å gå under i en kjærlighetssorg som ikke skulle vært, vekkes minnene om livet i skyggen av den truende faderen til livet. Med en uovertruffen humor, ømhet og råskap lar Smirnoff oss oppleve selve livet i sitt helt særegne og betagende språk. Romanen ble nominert til den høythengende August-prisen da den kom ut i Sverige. "

Jana Kippo skal besøke broren, som bor i barndomshjemmet. Han drikker mye, og hun vil prøve å få han på rett kjøl. Hun bestemmer seg for å bli og får seg jobb i hjemmestjenesten. De to har hatt en tøff og brutal oppvekst, med en voldelig overgrepsfar og en mor som gjemte seg i bibellesing. Hun møter igjen John, en mann hun har hatt et forhold til, en mann med en fortid som skremmer henne. Han var gift med Maria, en kvinne som alle menn i bygda falt for og hadde forhold til. Og trass i at Maria er død, er hun en del av livet i bygda, da alle snakker om henne. John, som ikke har utseendet med seg, med harskår og mye kroppshår, er kunstmaler, og bildene hans beskriver liv og hendelser, som Jana er en del av. 

I Janas jobb i hjemmetjenesten møter hun mennesker hun kjente fra barndommen, nå syke og døende. Men mange gir henne historier som får henne til å se og forstå hvorfor ting gikk som det gikk.

Dette er en vikelig fascinerende roman, med en tettpakket handling der vi leser om vold, sex, hat, overgrep og sorg , og om lengsel, kjærlighet og håp.  Hovedpersonen Jana er en sårbar, men tøff kvinne. Hun har sterk vilje, er sta og bestemt, men er også varm og omsorgsfull.  

Forfatteren bruker et spesielt språk som gir romanen særpreg. Her finner en ikke komma, og alle navn er  uten stor boktav, og skrives i ett. Eksempel janakippo, katarinakarlsson. Til tider skapte dette litt vanskeligheter, men jeg likte den spesielle effekten det ga. 

Alt i alt en bok som overrasket meg, en bok jeg sterkt anbefaler å lese. Karin Smirnoff vil jeg så absolutt lese mer av.

Armada forlag
2019
317 sider
Oversatt av Monica Aasprong
Lånt på biblioteket

Karolina Ramqvist: Bjørnekvinnen Roman 2020

 

"En altoppslukende roman som gir et historisk perspektiv på hva det vil si å være kvinne, fra en av Sveriges ledende feminister og forfattere."

En forfatter hører en spektakulær historie som skjedde i 1542 og blir sterkt grepet av det hun får innblikk i. Det er historien om den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque , som legger ut på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Men på reisen skjer noe som fører til at hun blir forvist til en øy, ene og forlatt. Det er vanskelige forhold på øye, deriblant finnes farlige dyr. Hun har en pistol, noen kniver og en bibel.  Sammen med historien om Marguerite finnes et bilde, visstnok et kobberstikk, som viser Marguerite med våpen og to døde bjørner. Dette bildet blir en besettelse for forfatteren, som nå vil skrive om henne. Hun kaller henne bjørnekvinnen.

Forfatteren blir så grepet av Marguerites liv og historie, at hun ser henne for deg både natt og dag. Hun ser klærne hennes, hvordan de ser ut etter kampen med bjørnene, blodig og sønderrevet. Hvordan hun klarte å overleve i en hule. Hun leser hva som er skrevet om henne tidligere. Mange har skrevet om Marguerite de la Rocque, blant annet Marguerite de Navarre, Andre Thevets og Elisabeth Boyer. Når hun nå ønsker å skrive om den spesielle hendelsen, bruker hun disse kildene.  Men dette er ikke nok, hun reiser til Frankrike for å drive litterært detektivarbeid.  Hun tar med sin tenårsdatter på turen. 

Etter hvert som hun setter seg inn i Marguerites liv, blir hennes eget liv en del av historien. Det er kvinneperspektivet som kommer fram, og det blir en fortelling om generasjoner, ensomhet, eksil og det å være kvinne. Og om mannlig vold. 

En velskrevet og dramatisk roman. Sammeblandingen av bjørnekvinnens historie og forfatterens egne tanker og holdninger er gjort på en måte som gjør at leseren vil ha mer og mer. En bok jeg anbefaler! 

Gyldendal

202

336 sider

Oversatt av Andreas Eilert Østby

Lånt på biblioteket

Sara Paborn: Tistelhonning (Roman)

Ebba Lindqvist har vært suksessfull samlivscoach, bestselgende forfatter og populær talkshowvert. Men da hun gjennomgår en offentlig skilsmisse, er det ingen som vil ha rådene hennes lenger. Desperat etter penger går hun i gang med en reportasje om lykken bak langvarige ekteskap. Hun reiser ut av byen for å intervjue Veronica Mörk, en eldre kvinne som tilsynelatende har vært lykkelig gift i over 60 år. Møtet med Veronica går ikke helt som planlagt, for den eldre kvinnen kan ikke glemme sin store kjærlighet. Samtalen åpner døren til et bortgjemt minne, til sommeren 1955 og til en ung og svimlende forelskelse."

Ebba finner i møtet med den aldrende kvinnen igjen sitt eget liv, og etter hvert må hun endre fokus på hva som blir det viktigste i intervjuet med Veronica. 

Dette er en koselig og interessant fortelling om livsvalg og lengsler, tap og nyvunnen kjærlighet . Mye romantikk, og påminning om hva som skal til for å leve et godt liv, trass i at en må gi avkall på noe. Her er både humor og vemod, og tårene spretter av begge deler. Koseroman, noe som passet meg bra nå. 

Gyldendal
2020
346 sider
Oversatt av Bodil Engen
Lånt på biblioteket

Lena Andersson: Datteren (Roman)

"Datteren er Lena Anderssons oppfølger til den kritikerroste romanen Sveas sønn, om sosialdemokraten Ragnar som strever med å finne seg til rette i den moderne tiden. I Datteren møter vi Folkhemmets barnebarn. Ikke minst følger vi Ragnars datter Elsa på vei ut i livet, fra barnets undring over verden til den unge kvinnens konfrontasjon med tidens nye ideer og tenkemåter - mens Folkhemmet, slik faren så det, sakte oppløses og synet på mennesket, samfunnet og tilværelsen utfordres på alle måter."

 

Ragnar er prototypen på svensken i Folkhemmet. Firkantet fornuftig, trofast til de  sosialdemokratiske verdiene. Barns karakter skal formes, og en må våre disiplinert.  Datteren Elsa ser opp til sin far, og deler hans syn på det meste, og drives fram av han i idrett og musikk. Hun spiller gitar og går på ski. Hun vil det fordi faren vil det. Sammen med faren trener hun på ski, og blir en god skiløper med store muligheter. Men da hun får beskjed om å gå ned i vekt for å oppnå bedre resultater, begynner den iherdige og opprørske Elsa å regne kalorier og regulere matinntaket, noe som ender opp i det motsatte. Hun får et sterkt og umettelig behov for å spise seg mett, og hun øker i vekt. Karrieren må legges på is, eller avsluttes. Etter hvert opplever hun  individualitetens tidsalder, og da hun i andre del av boka flytter til USA for å studere lingvistikk, møter hun ulike politiske strømninger blant studentene som gir henne andre synsvinkler enn de hun vokste opp med. Hun slites til dels mellom farens vanlighet og snusfornuft, og de nye idealene om individenes særkrav, som hun opplever i diskusjonene med venninnen fra Berkeley. 

Jeg likte denne romanen godt. Jeg har tidligere opplevd å høre Lena Andersson snakke om boka Sveas sønn på Kapittelfestivalen i Stavanger, noe som var svært interessant. En noe satirisk bok om Sverige i etterkrigstid, og nå denne, som er en humoristisk oppfølger der "folkhemmet" går mot oppløsning. Anbefales,

Gyldendal

2020

272 sider

Oversatt av Gøril  Eldøen

Lånt på biblioteket

Simona Ahrnstedt: Alt eller ingenting (Roman)

Alt eller ingenting av Simona Ahrnstedt er en underholdende roman om moderne kvinner, karriere, lidenskap og kroppspositivisme.

Lexia Vikander elsker jobben sin som tekstforfatter i et reklamebyrå i Stockholm. Likevel føles det som hun ikke passer helt inn. Alle kvinnene i bransjen er supertynne og treningsfikserte, alle unntatt henne. Ofte føler hun seg totalt mislykket, og med selvtilliten i fritt fall, spiser og drikker hun altfor mye.

Vi møter Lexia på en bar, der hun har drukket et par drinker for mye etter en deprimerende uke på jobben. Det er varslet at nye eiere overtar kontoret, og den nye sjefen skal visstnok "rydde opp" , noe som betyr oppsigelser.  Han er dessuten kjent for å være svært hensynsløs.

Men så dukker den flotteste mannen hun har sett opp, og etter enda flere drinker har hun utlevert alle sine problemer til han, og kvelden avsluttes med at Lexia kysser ham, før hun etterpå kaster opp på skoene hans. Skikkelig tabbekveld. 

Neste morgen kommer den nye sjefen, som viser seg å være den kjekke mannen fra baren.  Adam. 

Romanen er mer enn en "dameroman", om sjefen og den ansatte, da Ahrnstedt  tar inn flere viktige tema fra dagens samfunn. Likestilling i arbeidslivet, kroppsfiksering og kroppshets mot kvinner, menns rett til å være sårbare.

Vi møter karakterer som er troverdige. Lexias vanskelige forhold til sin mor, forholdet til bestevennen Siri. Adams forhold til sin stefar og bestevennen Bashir. Alle er levende og virkelige. 

Jeg liker bøkene til Ahrnstedt, som ren underholdning. Lettleste og fulle av lidenskap og sensualitet. Jeg har ikke lest bøkene 50 Shades of Grey, men har lest Simona Ahrnstedt istedet.  Hun er nok Sveriges romandronning. I denne romanen balanserer hun samfunnskritikk med ren underholdning på en elegant måte.  Jeg likte i allefall denne boka akkurat nå, etter en periode med flere seriøse bøker og krim.  

Cappelen Damm

2021

422 sider

Oversatt av Benedicta Windt-Val

Lånt på biblioteket 

Alex Schulman: Overleverne (Roman)

 

"Tre brødre møtes for å spre asken etter sin mor ute ved landstedet der de tilbrakte barndommens somre. Ingen av dem har besøkt stedet på tjue år, og med årene har de glidd fra hverandre. Reisen ut dit gir dem mulighet til å nærme seg hverandre igjen, og til å forstå hva som skjedde den gangen de bare skulle leke, men ingenting ble det samme igjen."

Historien starter med at tre brødre sitter på på en steintrapp, blodige, gråtende, ikledd dress og slips. En urne står lengre borte. De tre er tilbake på torpet, der de ferierte i oppveksten. Ingen har vært her på tjue år. Da urnen skulle spres i sjøen kommer en aggressiv forvirring over de tre, gammelt agg kommer fram, og såre minner fører til et kraftig sammenstøt mellom Nils og Pierre.  Så alvorlig at Benjamin ringer politiet.

Brødrene har vokst opp under traumatiske forhold. Foreldrene har vært svært opptatt med sine gjøremål, og de tre guttene har klart seg sjøl, på ulikt vis. Foreldrenes ulike reaksjon og straffemetoder er som regel ikke samstemte. Dette gjør guttene usikre. De setter ofte guttene opp mot hverandre, og i samme åndedrag glemmer de dem og tyr til sine egne sysler, med vinflaska og røyken. 

Nils er den eldste, han søker seg helst bort fra foreldrene. Når krangelen er på det verste virker han uberørt, men kan i frustrasjon rope ut   " Sinnsyke jævla idioter" . Pierre er spontan og aktiv, Benjamin er den følsomme favoritten til moren, når hun er i godlage, men kan også straffes hardt når hun er i det lune. 

Det er en oppvekst der krig og kjærlighet går hånd i hånd. Forfatteren tar oss med inn i guttenes opplevelse av barndommen, de små hendelsene som kanskje blir avgjørende for brødrene senere i livet. 

En spesiell oppvekstroman som jeg likte godt.

Gyldendal

2020

246 sider

Oversatt av Andreas Eilert Østby

Lånt på biblioteket

Mirja Unge: Jeg går og lever (Svensk roman)

Det er tidlig på nittitallet, Tove er femten år, hun bor på bygda med faren og en søster. Moren har de ikke sett på flere år. Faren er paranoid og kontrollerende. Søsteren er arbeidsledig, tiltaksløs og ligger for det meste og sover. Forholdet mellom søstrene er labert. Preget av overgrep fra tidlig barndom. 
Faren jobber nattskift på pairfabrikken, og oppholder seg i kjelleren når han er hjemme. Kommer han opp blir det alltid bråk:
"Hva faen er det dere driver med, skriker fattern og søstera mi tumler ut og prøver å kneppe buksene. Driver bare på og bor her ser du vel, sier jeg.
Nei det gjør dere ikke, skriker fattern, det er jeg som bor her jeg kan faen meg kaste dere ut når som helst skjønner dere. Det er en jævla kvinneklan mot meg her dere er imot meg alle sammen det er krig, brøler fattern, jeg lever i en jævla krig"

På skolen er ikke forholdene bedre. Der råder totalt anarki og daglige overgrep. Mobbing og seksuell trakassering preger miljøet. Lærerne har ikke mye de skulle ha sagt, de har gitt opp og orker ikke å møte til i. På fritida er det om mulig enda verre. De unge omgås byens verstinger, ruser seg og drkker, og jentene blir voldtatt i fylla, til stadighet. "Det er ikke min kropp lenger det er deres de har vært på den overalt ingen steder fins det punkter og steder som er mine."
Og hjemme er ikke noe hjem:
" Jeg tør ikke gå hjem igjen jeg glemte det at jeg må gå hjem en gang må jeg gå hjem jeg kommer aldri vekk fra ham jeg har ham i meg han sitter i meg jeg bærer ham hele livet kommer jeg til å bære ham stemmen hans og ordene hans bærer jeg og kommer aldri til å slippe."

Jeg kjenner motstridende følelser når jeg leser dette. Romanen er svart som sot. Men samtidig er den så velskrevet og virkelighetsnær i all sin dysterhet at jeg fryder meg. Mirja Unge skriver kreativt og talende. Setningene mangler tegn, noe som var vanskelig å lese i begynnelsen. Men denne måte å skrive på gjør teksten ekstra sterk og bygger opp under det mørke og destruktive innholdet i romanen. 

Jeg ble både nedfor og trist når jeg las om Tove og de andre ungdommene, som bare går og lever, men må bare berømme forfatteren for å ha skrevet en roman som vil sitte i hodet lenge, noe som er et kvalitetstegn!

Forlaget Oktober
2020
195 sider

Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Lest som eBokBIb

Hjalmar Søderberg: Den alvorlige leken (Bokhyllelesing februar 2020)

Jeg har ikke lest noe av Søderberg før, så da jeg fant denne i bokhylla, passet den til Helles utfordring i februar: Les ei bok utgitt mellom 1850 - 1950. Den alvorlige leke" kom ut i Sverige i 1912, og i Norge i 1939. 

Romanen handler om Arvid Stjärnblom, som delvis underviser og delvis jobber i en avis, der han blant anna skriver musikkritikk. Han forelsker seg i vakre Lydia Stiller, men har ingen tanker om giftemål enda, og gir vage signaler til Lydia, slik at hun trekker seg bort. Han har heller ingen økonomi til å stifte ekteskap. Da han senere får høre at hun er forlovet med en eldre mann, gifter han seg med Dagmar, som får medgift fra sin far. Ekteskapet er godt, men rutinemessig og uten den store kjærligheten.  Arvid begynner å vurdere en elskerinne for å få mer fart på livet, da han igjen møter Lydia. Det tlfeldige møtet fører til et forhold, som etter hvert får alvorlige konsekvenser for begge.

En roman fra århundreskiftet, der vi blant anna leser om Dreyfussaka, avisartikkelen J`accuse av Emile Zola, unionsoppløsningen fra Sverige, med egen konge i Norge,  om Titanics undergang og andre aktualiteter fra begynnelsen av 1900-tallet.  Men først og fremst er det en kjærlighetsroman, der to mennesker som har vært atskilt i flere år, velger endelig å gripe muligheten for egen lykke, men som innser at de aldri kan bli fri. Det er for seint. Arvid er bundet av sine plikter, Lydia føler at hun aldri finner det hun søker etter. 

Arvid er ikke en særlig sympatisk mann, tenker jeg. Han handler etter lystprinsippet, og blir for egoistisk. Lydia er heller ikke bare tiltrekkende. Begge handler uten å tenke konsekvenser, blendet ev kjærligheten. De sosiale normene på den tida dette foregår styrer nok forholdet mellom dem, og det var heller ikke vanlig å snakke om følelser eller problemer.  Jeg har lest at Søderberg sjøl hadde en ulykkelig kjærlighetshistorie bak seg, slik at Den alvorlige leken blir en historie sett fra mannens perspektiv, ut fra hans egne erfaringer.

Gyldendal Norsk Forlag
1939
206 sider
Egen bokhylle

Mikael Niemi: Koke bjørn (Krim)

Dette ble en overraskende bok. Jeg har lest Populærmusikk fra Vittula og ungdomsboka Bomb dem av forfatteren tidligere.  Nå ante ikke hva jeg gikk til, da denne boka har en merkelig tittel. Men fra første side skjønte jeg at dette var spesielt, og allerede fra starten av ble jeg glad i språket og fortellermåten.

Handlingen er lagt til 1852, og vi er i er i Kengis, en liten bygd i nordlig Sverige, like ved grensen til Norge. Prosten i bygda finner en liten samegutt i veikanten, tydelig preget av fattigdom og mangel på stell. Han tar gutten med hjem, og der blir han i åra framover. Prosten er den ikke ukjente Lars Levi Læstadius. Gutten blir kalt Jussi. Læstadius har mistet en sønn som liten, og han kjenner at hittegutten blir en erstatning for sønnen. Han lærer gutten å lese og skrive, og å bli glad i planter og naturen. Læstadius sjøl er en habil botaniker, og kjenner naturen i nord ut og inn, og Jussi blir tatt med ut på ekskursjoner for å samle planter.

Som prest og predikant er Læstadius, som kjent, en karismatisk og dynamsik person, og er leder for en stor vekkelse som har grepet om seg. Først og fremst i den samiske befolkningen. Han vil fjerne brennevinet, som har så negative virkninger på folket. "-Finner og svensket bøyer sine knær for brennevinstønnen, de kryper på alle fire siden brennevinet gjør at de ikke kan stå på beina, de gråter til Guds ære med hodene fulle av brennevin."

Dommedagspreknene hans var steke og ubarmhjertige.
"Han drev meningheten lenger og lenger ut, til de balansert på randen av helvetes avgrunn, så de med egne øyne kunne se flammene og svovelsjøene og kjenne det stinkende åndedrettet fra jorden dyp. Først nå, da alt virket fortapt, hev han dypt pusten. Og så slapp han lyset inn. Først bare en strime, så et sverd, til slutt et flammehav, og straks var det om Frelseren selv svevde over alteret i sin tornekrone med blodet strømmende ned langs siden. "

Da en ung tjenestejente blir funnet drept, mistenker den fordrukne og likegyldige lensmannen at det er bjørn som har drept henne, og bygdefolket drar på jakt etter en slagbjørn. Men prosten mener at her er det en annen type drapsmann som står bak, og etterforsker på egen hånd, med god hjelp av Jussi, i rene Sherlock Holmes/Dr.Watsonstil. En dramatisk jakt begynner.

Miljøet er preget av fattigdom, uvitenhet og store kulturkonflikter. Her foregår overgrep, sadisme, undertrykkelse. Niemi skriver slik at du kjenner armoda på kroppen. Dette er en krim med historiske begivenheter som bakgrunn. Vi følger opptakten til Kautokeino-opprøret, der mange ble drept. Her er vakre og poetiske naturskildringer. Jeg klarte ikke å legge boka (Iphonen) fra meg, så det ble en lang dag i kosestolen med fyr på peisen, kun avbrutt av litt matlaging.
  

Andre som har lest boka er kleppanrova og tine
  Oktober forlag
2019
445 sider
Oversatt av Erik Krogstad
Bokmål
Lest som eBokBib

Sara Stridsberg: Kjærlighetens antarktis (Roman)

Fra forlaget: En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes fortsatt, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

I denne romanen er det en død kvinnes stemme vi hører. Hun er blitt brutalt drept, men henger på en måte igjen på jorda etter sin død. Hun opplever livet etter sin død, både den gusomme handlingen å bli drept, men etter hvert også hva som skjer med menneskene hun var nærmest og deres livsløp etterpå.
Kvinnen, som heter Kristine, var prostituert og narkoman. Da hun var lita jente mistet hun lillebroren, som druknet da hun skulle passe på han. Dette setter varige spor. Hun tenker at dop kom fra høyere makter som erstatning fra lillebroren, og ble tidlig avhengig.  Hun har født to barn, en gutt som ble tatt fra henne i treårsalderen, og en datter som hun frivillig overlot til andre ved fødselen. Den dagen en mann tar henne med til skogen, vet hun at hun skal dø. Hun flykter ikke. Hun er allerede dømt, og sier at han kan gjøre hva han vil med henne.
"Han tok fram kniven. Nå er tiden kommet, sa han, med samme myke stemme som de på barnevernskontoret brukte da de skulle tvinge meg til å gi bort barnet mitt, da de til slutt ba meg om nøklene til leiligheten vår ved Sockenplan."

Kristines stemme forteller oss om et menneske som har vært utsatt for mange overgrep. Å bli frattat sønnen er vondt og vanskelig, og da hun blir gravid igjen, vet hun at hun må være sterk og gi fra seg barnet. Hun er ikke sterk nok til å oppgi dop, men sterk nok til å gi slipp på barnet for å gi henne et bedre liv. 

Dette er en grusomt sterk roman, som det ikke går an å bli berørt av. Jeg har lest at Sara Stridsberg skrev romanen som en protest mot samtidas krimlitteratur, krimfilmer og krimserier, der det 
 nesten alltid er døde kvinner. Det er ofte kvinner som ikke kommer seg videre, som ikke kan forsvare seg, utsatte på et eller anna vis. En krimindustri som bruker døde kvinner. Og morderen framstilles som hyperintelligent, hyperinterssant, matematisk interessert. Hun sier også at det er en hårfin forskjell mellom nyheter og underholdning.  Seeren/leseren sitter trygt beskyttet i lyset, mens utenfor er alle de utsatte menneskene som befinner seg i mørket. (Viser til Bokmagasinet i Klassekampen 2.2.2019) 

De uhyggelige detaljene i drapsøyeblikket  overgår de verste thrillere. En dyster, intenst mørk roman på mange måter, men likevel en roman med håp. 


Aschehoug
2019
301 sider
Oversatt av Monica Aasåprong
Bokmål
Lånt på biblioteket

Therese Boman: Aftenland (Roman)

Karolina er professor i kunsthistorie i Stockholm og forsker på hvordan kvinner er representert i kunsten. Hun har vært i i et langt samboerforhold, som hun nettopp har brutt ut av. Hun har flyttet til den gale delen av Stockholm, til en to-roms leilighet. Hun føler seg i utakt med tiden, og  blir mye sittende inne og drikke vin om kveldene.  Nå har hun fått en ny doktorgradsstudent som hun skal veilede, og blir både betatt og litt irritert over han. For han er litt for arrogant med mye selvtllit. Men det ser ut som om han har valgt en svært interresant oppgave, der en må vurdere nye innfalssvinkler innenfor  kunsthistorien. Dette fører til at Karolina trekkes mot studenten, både følelsesmessig og profesjonelt.

Aftenland er en roman om en eksistensiell krise, om kunst, om kjærlighet og begjær, og om ensomhet. Og den stiller spørsmål om forholdene i den akademiske verden, spesielt i forhold mellom  kvinner og menn. (Det er vel ikke store forskjeller mellom Norge og Sverige, tenker jeg. Viser til uttalelser fra Helene Uri, og egne observasjoner via familie ogvenner)

Therese Boman er kanskje Sveriges Vigdis Hjorth. En forfatter som tar opp mellommenneskelige forhold og til dels kontroverseille tema, gjerne med sterkt innslag av egne opplevelser.  Jeg likte boka godt, og vil nok lese mer fra denne forfatteren.

Cappelen Damm

Kommer i 2019

Oversatt av Monica Aasprong

Lest som eBokBib

Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker (Roman)

Jonas Hassen Khemir (f 1978) er en svensk anerkjent forfatter og dramatiker. "Alt jeg ikke husker"er vinner av Augustprisen 2015, og romanen er også nominert til Svenska Dagbladets  literaturpris. 

Det handler om Samuel, en ung mann som nettopp har dødd i en bilulykke. Han var en entusiastisk, rastløs, nysgjerrig mann med mange drømmer.  Etter hans død prøver en forfatter, (som kanskje er Khemiri sjøl?) å finne ut hvem Samuel egentlig var og hva som skjedde i tida før han døde. Han snakker med naboer, familie, venner og ulike folk som hadde kjent han fra barndom til nåtid. Gjennom disse samtalene får vi et innblikk i personen Samuel. Sentrale personer i denne innsirklingen er Samuels mor, hans mormor, vennen Vandad, kjæresten Laide og barndomsvenninen og kunstneren Panteren.

Samuel var statsviter og jobbet i Migrasjonsverket. Faren var afrikaner, men ute av bildet for lenge siden. Forholdet til kjæresten Laide, som er svært samfunnsengasjert,  har vært rotete, og Vandad, den småkriminelle vennen, har mer eller mindre sviktet.
Nå er også den trygge mormoren blitt senil, noe som Samuel reagerer på. Men er disse forholda nok til at han har kjørt inn i treet med vilje?

Intervjuene er korte og det kan virke vanskelig å få med seg hvem som uttaler seg, særlig i begynnelsen av boka. Det veksles mellom fortid og nåtid. Vi blir kjent med et miljø med mennesker som søker etter identitet og strategier for å tilpasse seg. Det er en kjærlighetshistorie og en historie om betydningen av vennskap og tilhørighet. Samuel var en utadvendt type som gjerne spurte fremmede mennesker om hva de mente om tema som kjærlighet og penger. Han ønsket å samle erfaringer. Personene som blir intervjuet har ulike oppfatninger om Samuel, og situasjoner de har vært oppe i. Vi blirderfor  ikke helt kjent med personen Samuel, da det er store motsetninger mellom uttaleelsene om han. Er det tilfeldig, eller er det Samuel som endrer karakter i ulike sammenhenger?  

Alt i alt en bok som holder deg våken og engasjert tvers igjennom. Og her må en konsentrere seg, for den er ikke lettlest. Men den er viktig, da mye av handlingen er lagt til et multikulturelt miljø, både i Stockholm og i Berlin. En svært spesiell bok fra en forfatter vi sikkert vil høre mer fra. Anbefales!

Andre som har lest og blogget om boka er: rosemarie og tine

Gyldendal
2016
322 sider
Oversatt av Andreas E.Østby
Lånt på biblioteket

Johannes Anyuru: De kommer til å drukne i sine mødres tårer (Roman)

Tre ungdommer, to menn og en jente, sterkt påvirket av IS, angriper en bokhandel i Gøteborg. I denne bokhandelen er en kjent kunstner i gang med å fortelle om sine svært kontroversielle karikaturteginger, data som f ungdommene tar gisler og jenta filmer aksjonen. Et blodig drama er i gang, da politiet ankommer. Dette er starten på denne gripende boka. Mens terrorangrepet pågår er vi med i tankene til jenta, som filmer med mobilen. Hun får etter hvert tanker om at dette er feil. "Hør på meg Amin. Jeg tror ikke vi skal være her. Det var ikke hit vi skulle. De skulle ha stukket av. Hva slags oppdrag var det hun trodde at hun har her."

To år senere kommer en person inn til den rettspsykiatriske regionsklinikken i Tundra, en times tid fra Gøteborg. Han skal møte jenta fra terrorangrepet. Han er forfatter, og er bedt om å komme, da jenta har lest bøkene hans, og vil snakke med han. Han ser en gråtende, sammenbitt person. "En morder som hadde utgytt blod i navnet til min religion. En demon som hadde stjålet ansiktet mitt. Hun gråt,lydløst, da hun så på meg."
Hun ønsker at han skal skrive fortellingen hennes. Hun mener at hun har en oppgave som varsler fra fremtiden, en tid med heimevern, borgerkontrakt og interneringsleirer for muslimer og jøder. Men forfatteren kjenner bakgrunnen hennes, med en diagnose på alvorlig shizofreni med psykotiske perioder og hallusinasjoner. 

Det utvikler seg til å bli et merkelig vennskap mellom forfattere og jenta. Han er sjøl innvandrer, og opplever at hennes engstelse for framtida er lik hans. 
"Føler du håp?. Hun sa det uten å se opp. Jeg ble satt ut av spørsmålet, og av ikke umiddelbart å kunne finne et svar i meg selv. Jeg sto et skritt bak henne, murveggen på sykehuset kastet varmen tilbake til ansiktet mitt. Hun sa: Håp for Sverige? For livet ditt med familien her?"
  
 Fortellingen hennes er springende, mange tanker om vanskelig oppvekst i et krigsherjet Syria, flukt fra Belgia til Sverige, møte med Hamad og Amin og deres påvirkning på henne. Glemsel og fantasi, fortid og framtid. 

Tekstene i boka veksler mellom forfatterens og jentas, noe som til tider ble noe vanskelig å få sammenheng i. Men dette er en bagatell i forhold til hvor sterkt budskapet er. For bak all elendighet og pinsler et menneske opplever, er det alltid håp om et bedre liv. Og terror fører ikke til annet enn elendighet, for noen av partene. 
En roman som handler om det som skjer i Sverige, Norge og de fleste land i Europa i dag. Islamfobi og mistillit i en skremselpropaganda som fører til avstand, ikke integregring.  

Forfatteren er svensk-ugander, og vakte stor oppsikt med denne boka da den ble utgitt i 2017.

Press forlag
2018
Oversatt av Håvard Syvertsen
Bokmål
Lest som eBokBib

Sofia Lundberg: Den røde adresseboken (Roman)

"En gripende relasjonsroman som spenner over et helt liv og tar leseren med på en reise til svunne tiders Paris, New York og Stockholm."

Doris er blitt 98 år og bor alene i en leilighet i Stockholm. Hun er blitt skral i det siste, og etter et par uhell, havner hun på sykehus. Hun har ingen familie i nærheten, bare Jenny, som bor i USA. Hun har er datterdatter av Doris sin søster som døde for lenge siden, men Jenny har alltid sett på Doris som sin mormor, og har stor omsorg for henne, til trass for den lange avstanden mellom dem.

Doris har hatt en adressebok siden 1928, hvor navnene til de som har betydd noe for henne står skrevet. Etter hvert som personene dør, setter hun et strek over navnet deres i adresseboka. I de senere år har hun skrevet ned historien om disse menneskene, og hvilken betydning de har hatt for henne. Disse fortellingene, som nærmest er blitt en slags dagbok, har hun samlet i et par bokser i leiligheten sin. Og hun har egentlig skrevet dem med tanke på Jenny.

Historiene er blitt til Doris sin livshistorie, med mange vanskelige og tøffe år, men også et liv der hun møter fascinerende og bra mennesker. Det handler blant anna om hennes store kjærlighet til , som hun aldri har glemt. De ble skilt på grunn av krig og lange avstander med dårlig kommunikasjonsmåter.

Ideen bak boka har forfatteren fra en virkelig historie:
"Som barn var jeg mye sammen med min farmors søster Doris. Hun giftet seg aldri, og da bestemoren min døde – altfor ung – flyttet Doris inn og tok vare på pappa og bestefaren min. Doris var en sånn type som bakte og lagde mat, og hadde alltid en klem på lur. Hun fortalte de mest vidunderlige historier om barndommen og ungdomstiden sin. De siste dagene av livet sitt var hun alene, og da vi kom til leiligheten hennes for å rydde etter hennes død, fant jeg en adressebok i bokhyllen i gangen. Den var full av navn jeg ikke kjente, og majoriteten med en strek gjennom dem og ordet DØD skrevet i skjelvende bokstaver i margen. Da jeg så dette ble jeg så opprørt, og det var så vondt å innse hvor ensom hun måtte ha vært de siste årene i livet sitt. Det var noe jeg aldri helt kunne glemme, og det var det som ga meg ideen til Den røde adresseboken mange år senere."

En gripende reise i tid, fra barndom til alderdom. Koselig og samtidig rørende og vemodig. En bok du slapper av med og leser med glede.

Cappelen Damm
2018
331 sider
Oversatt av Kari Engen
Lånt på biblioteket 

Linda Bostrõm Knausgård: Velkommen til Amerika (Roman)

Boka starter med disse linjene:

 "Nå er det lenge siden jeg sluttet å snakke. Alle har vent seg til det. Moren min, broren min, Faren min er død så jeg vet ikke han ville sagt. Kanskje at det skyldes arv. Arven slår hardt i min slekt. Ubønnhørlig. I rett nedadstigende linje".

Det er elleveårige Ellen som sier dette. Bokas forteller. Moren arbeider i teateret, kveldsarbeid. Tidligere var hun med moren i teateret. Det siste stykket hun så var Velkommen til Amerika. Faren døde etter et lenger sykeleie. Han var alvorlig psykisk syk. Han skapte angst og uro i familien. Hun ønsket at han skulle dø. Ba til Gud om det. Hun tar på seg skylden for at han døde.

" Pappa er død. Sa jeg det? Det er min feil. Jeg ba høyt til Gud om at han skulle dø og så gjorde han det. En morgen lå han stiv i sengen sin. En slik makt hadde altså det jeg sa."

 Hun sang i skolekoret. Moren sier vi er en lys familie. Selv om pappa bare lå i sengen og stirret i veggen. Hvor er lyset?, spurte jeg. Hun har ikke noe forhold til broren. Han låser seg inne på rommet, isolerer seg. Hun lengter etter moren, hendene hennes, omsorgen. Hun ber om at moren skal være lykkelig.

Dette er virkelig en sterk roman om den vesle jenta som må finne løsninger på alt det vonde som omgir henne. Tausheten blir hennes måte. Boka er skrevet poetisk, med en varhet som fikk meg til å lese med tårer i øynene. Hele teksten der Ellen har ordet, er svært følsom og dynamisk. Den lille jentas forklaringer og overbevisning om at dette skal løse seg, er levende og gripende. Jeg syns Linda Bostrõm Knausgård skriver fantastisk bra. Alt jeg har lest av henne er så overbevisende ekte. Ut fra sine egne psykiske vansker vet hun hva hun skriver om, og det klarer hun å formidle.

Andre som har lest boka er rosemarie 

Forlaget oktober
2017
93 sider
Oversatt av Monica Aasprong
Lest som eBokBib

Simona Ahrnstedt: Bare én risiko (Roman)

I dag skal vi bryllup til sønnen vår, så da passer det med en omtale av en kjærlighetsroman.

Bare én risiko er den tredje boken i  Simona Ahrnstedts romanserie fra svensk samtid. Hun har tidlgere skrevet tre historiske romaner. Hun er forfatter, psykolog og blogger. Jeg falt for bøkene hennes, da de er full av romantikk, spenning og dramatikk. Med andre ord akkurat slik en lettlest roman skal være. 

Hovedpersonen er Ambra Vinter, som er journalist i Sveriges største kveldsavis. Knivskarp, selvsikker og idealistisk utad, men på grunn av en turbulent oppvekst noe mer usikker på seg sjøl innerst inne. Nå har hun fått et oppdrag som bringer henne til kulden, snøen og polarmørket i Kiruna. Et sted som vekker plagsomme minner fra fortiden. 

Tom Lexington er tidligere elitesoldat. Etter å ha overlevd stygge saker i forbindelse med dette arbeidet, har han nå isolert seg i huset til en venn, langt mot nord. Han er traumatisert og sviktet, da kvinnen i hans liv har forlatt ham. Han vil nå kjempe for å få henne tilbake. Ambra og Tom, som er absolutte motpoler, møtes helt tilfeldig i vinterlige Norbotten. Dette er en roman med en alvorlig grunnhistorie, som viser to mennesker som har opplevd traurige saker. Begge har fått mén som kan være vanskelig å helbrede. Det er bare én risiko, og den må de ta.

Simona Ahrnstedt skriver, som i de andre romanene sine, spennende og dramatisk. I tillegg er hun en mester til å skrive om følelser og romantikk. Og om sex, uten at det blir for påtrengende. Personene i boka er virkelige og realistiske, og det er lett å bli trukket med i handlingen. Boka ble faktisk ikke for lang, trass i sine over 600 sider. 

Vigmostad/Bjørke
2017
637 sider
Bokmål
Leseeksemplar