Det er tidlig på nittitallet, Tove er femten år, hun bor på bygda med faren og en søster. Moren har de ikke sett på flere år. Faren er paranoid og kontrollerende. Søsteren er arbeidsledig, tiltaksløs og ligger for det meste og sover. Forholdet mellom søstrene er labert. Preget av overgrep fra tidlig barndom.
Faren jobber nattskift på pairfabrikken, og oppholder seg i kjelleren når han er hjemme. Kommer han opp blir det alltid bråk:
"Hva faen er det dere driver med, skriker fattern og søstera mi tumler ut og prøver å kneppe buksene. Driver bare på og bor her ser du vel, sier jeg.
Nei det gjør dere ikke, skriker fattern, det er jeg som bor her jeg kan faen meg kaste dere ut når som helst skjønner dere. Det er en jævla kvinneklan mot meg her dere er imot meg alle sammen det er krig, brøler fattern, jeg lever i en jævla krig"
På skolen er ikke forholdene bedre. Der råder totalt anarki og daglige overgrep. Mobbing og seksuell trakassering preger miljøet. Lærerne har ikke mye de skulle ha sagt, de har gitt opp og orker ikke å møte til i. På fritida er det om mulig enda verre. De unge omgås byens verstinger, ruser seg og drkker, og jentene blir voldtatt i fylla, til stadighet. "Det er ikke min kropp lenger det er deres de har vært på den overalt ingen steder fins det punkter og steder som er mine."
Og hjemme er ikke noe hjem:
" Jeg tør ikke gå hjem igjen jeg glemte det at jeg må gå hjem en gang må jeg gå hjem jeg kommer aldri vekk fra ham jeg har ham i meg han sitter i meg jeg bærer ham hele livet kommer jeg til å bære ham stemmen hans og ordene hans bærer jeg og kommer aldri til å slippe."
Jeg kjenner motstridende følelser når jeg leser dette. Romanen er svart som sot. Men samtidig er den så velskrevet og virkelighetsnær i all sin dysterhet at jeg fryder meg. Mirja Unge skriver kreativt og talende. Setningene mangler tegn, noe som var vanskelig å lese i begynnelsen. Men denne måte å skrive på gjør teksten ekstra sterk og bygger opp under det mørke og destruktive innholdet i romanen.
Jeg ble både nedfor og trist når jeg las om Tove og de andre ungdommene, som bare går og lever, men må bare berømme forfatteren for å ha skrevet en roman som vil sitte i hodet lenge, noe som er et kvalitetstegn!
Faren jobber nattskift på pairfabrikken, og oppholder seg i kjelleren når han er hjemme. Kommer han opp blir det alltid bråk:
"Hva faen er det dere driver med, skriker fattern og søstera mi tumler ut og prøver å kneppe buksene. Driver bare på og bor her ser du vel, sier jeg.
Nei det gjør dere ikke, skriker fattern, det er jeg som bor her jeg kan faen meg kaste dere ut når som helst skjønner dere. Det er en jævla kvinneklan mot meg her dere er imot meg alle sammen det er krig, brøler fattern, jeg lever i en jævla krig"
På skolen er ikke forholdene bedre. Der råder totalt anarki og daglige overgrep. Mobbing og seksuell trakassering preger miljøet. Lærerne har ikke mye de skulle ha sagt, de har gitt opp og orker ikke å møte til i. På fritida er det om mulig enda verre. De unge omgås byens verstinger, ruser seg og drkker, og jentene blir voldtatt i fylla, til stadighet. "Det er ikke min kropp lenger det er deres de har vært på den overalt ingen steder fins det punkter og steder som er mine."
Og hjemme er ikke noe hjem:
" Jeg tør ikke gå hjem igjen jeg glemte det at jeg må gå hjem en gang må jeg gå hjem jeg kommer aldri vekk fra ham jeg har ham i meg han sitter i meg jeg bærer ham hele livet kommer jeg til å bære ham stemmen hans og ordene hans bærer jeg og kommer aldri til å slippe."
Jeg kjenner motstridende følelser når jeg leser dette. Romanen er svart som sot. Men samtidig er den så velskrevet og virkelighetsnær i all sin dysterhet at jeg fryder meg. Mirja Unge skriver kreativt og talende. Setningene mangler tegn, noe som var vanskelig å lese i begynnelsen. Men denne måte å skrive på gjør teksten ekstra sterk og bygger opp under det mørke og destruktive innholdet i romanen.
Jeg ble både nedfor og trist når jeg las om Tove og de andre ungdommene, som bare går og lever, men må bare berømme forfatteren for å ha skrevet en roman som vil sitte i hodet lenge, noe som er et kvalitetstegn!
Forlaget Oktober
2020
195 sider
Oversatt av Bjørn Alex Herrman
Lest som eBokBIb
Lest som eBokBIb
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar