Eskil Skjeldal: Fars hage, mors hus 2021 Roman

"Fars hage, mors hus er en kraftfull og spørrende roman der nye historier oppstår og fremtiden ligger åpen. Da Mikael Emanuelsen går oppover kirkegulvet i sin fars begravelse, har han ikke sett foreldrene på sytten år. Utenfor kirken, etter jordpåkastelsen, står han ansikt til ansikt med moren. Hun sier at hun reiser til Spania og at nøkkelen til barndomshjemmet ligger på samme sted som før. Denne sommeren er Mikael som i en døs. Han klarer ikke å arbeide eller delta i familielivet med kona Ragnhild og de tre barna. En barndom han for lengst har lagt bak seg, kommer tilbake til ham: Faren som dyrket fram en eventyrlig hage der det ikke var lov å leke. Moren som holdt huset urokkelig i orden. Men var det slik? Er barndomsminnene til å stole på?"

Dette er en interessant roman om en mann som aldri har funnet seg til rette. Han vokser opp i et stille hjem med mange regler. Faren tilbringer livet i hagen, moren styrer huset. Han føler seg ensom. Etter hvert prøver han seg på rusmidler, og havner på psykiatrisk institusjon. Han bli student, men klarer ikke å forholde seg til de andre studentene og flytter for seg selv. Livet hans er preget av angst og lite selvtillit. En dag besøker han foreldrene og forteller dem at dette er siste gang de ser ham. Fra nå av er de ikke familien hans. Han møter Ragnhild, og de gifter seg og får tre barn. Ragnhild ønsker fra første dag å vite noe om familien hans, men han er taus om barndommen. Han er ingen enkel mann å leve sammen med, da han tilbringe lange perioder i senga uten å tenke på jobb eller familie, utslitt av egne konstruerte tanker om seg selv og omgivelsene. Han klarer ikke å ta avgjørelser, er unnvikende for det meste. Hvorfor gjør det slik, når jeg egentlig vil gjøre det sånn? Han mister taket på seg selv, får raserianfall og knuser inventar. Om barna ser han, betyr ikke noe. Men angeren kommer etterpå.

" Depresjon er raseri vendt innover. Psykose er kneblet raseri. Selvskading er kamuflert raseri. Ødelegging av en dør er konkret raseri. Det må være slik", tenker Mikael.

En dag får han brev fra moren, som forteller at hun bosetter seg i Spania, og han får barndomshjemmet. Han oppsøker huset, og under vandringen fra rom til rom kommer minner fram, minner han ikke visste han hadde.

Dette er en trist og tung roman om en mann som ikke finner balanse i livet. Det er utrolig at Ragnhild holder ut med han. Han fremstår egoistisk, full av løgner og lite sympatisk. (Jeg vet at dette kan være typske trekk for deprimerte mennesker, og får litt vond samvitiighet for mine følelser for ham.)

Hva som har ført til hans depresjon og manglende selvfølelse er usikkert. Jeg tør ikke gå inn i en analyse av dette, men tenker at Mikael allerede som liten har slitt med psyken, med eller uten foreldrens påvirkning. Arv og miljø. Uansett en roman som gir mye ettertanke. 



Cappelen Damm
2021
301 sider
Lånt på biblioteket

Linda Boström Knausgård: Oktoberbarn (Personlig beretning/roman)

Forfatteren, som tidliger var gift med Karl Ove Knausgård, var i tida 2013 og 2017 flere ganger innlagt på psykiatrisk avdeling. Hun fikk uttallige elektrosjokk behandlinger, som hun reagerte sterkt på, både fysisk og psykisk. I denne boka tar hun oppgjør med psykiatrien i Sverige. Hun kaller avdelingen for Fabrikken, og boka starter med at hun ønsker å fortelle om det hun føler som overgrep, men samtidig har hun problemer med å  huske og skille dager fra netter.  Det ble sagt at behandlingen var skånsom, omtrent som  å restarte en datamaskin. Tjue inngrep om dagen! Pasientene ble behandlet som om de var på et samlebånd, og de ble lagt på rekke og rad for  komme tilbake til bevissthet etterpå.

 "Hukommelsestapet ble veid moteffekten av behandlingen Og hva er minner? Hvordan måler man dem? Minner hadde lav status i fabrikken. "

Hun prøver å tenke på barna. Hun klarer ikke  være tilstede for de eldste, for de krever svar på spørsmålene sine. Hennes ustabilitet fører til at barna blir redd henne. Hun har ingen svar og dras inn i et ingenmannsland hvor hun ikke ser muligheter for et ordentlig liv. Hun klarer ikke å sørge, da hun føler seg som en taper. Hun er mer forsteinet. Så kommer skilsmisseen.

Vi følger henne gjennom minner fra barndommen, med en psykisk syk far, en mor som er skuespiller ved Dramaten i Stockholm, og en voldelig bror.  Og gjennom et ekteskap som etter en tid rakner og dør. Det er en beretning skrevet med harme og sinne, og sorg. Vi kjenner igjen deler av samlivet mellom henne og "du", som hun bruker i boka, for Karl Ove har skrevet mye om dette samlivet i sine bøker.

Linda Bostrøm er en stor forfatter, og denne personlige beretningen /romanen er en sterk og gripende fortelling fra en bipolar person som sliter med å mestre dagliglivet, men samtidig klarer å skrive intenst og vakkert om et trsit tema. Hun kan stå på egne ben som forfatter, men bruker fortsatt etternavnet Knausgård, av en eller annen grunn.

Forlaget Oktober
2020
165 sider
Oversatt av Monica Aasprong
Lest som eBokBIb

Marie Haglund Dahl: Da jeg var ingen (Psykologisk roman)

Det handler om Marigull. En vilter, kreativ og glad jente. Hun elsker å danse balett. Hun er en drømmer. Hun tror på eventyrene hun får fortalt, hun tror på det gode og livet. Men en dag slutter hun å danse.

Familien skal flytte til Lambertseter. Hun gleder seg til ny klasse, nye venner.
Men allerede første dagen kjenner hun skam. Hun møter en lærer som hater barn, en lærer uten empati, som ikke ser barna. " De andre elevenes blikk i klasserommet var fylt av fordømmelse. Skadefryden lyste kvalmende i øynene deres, de samme oppsperrende, nysgerrige øynene som etste seg fast i nakken på den vesle jenta. Det gjorde vondt.Forlegenheten sved stramt mot ansiktet, i hele kroppen, uendelig lenge etterpå, og spredde guffen kulde rundt og omlring, dypt inn til bein og marg, ned i tærne og helt ut til fingerspissene. Hun ble frarøvet livets glød."

Hun opplever at virkeligheten er utrygg, hun kan ikke tro på alle gode ventyr lenger. De gode englene rundt den vesle jenta hadde visst det hele tiden. Hun ser seg i speilet, og ser en annen jente der. Hun hører en hviskestemme, som er snill, men også brennende og sviende. Hun skriver en lapp til moren, der det står at hun er mislykket.

Hun vokser opp og studerer. Livet klarer hun ganske bra nå. Men inne i seg har hun en svak boble som kan briste når som helst. Hun møter Tim, og de flytter sammen. Hun fungerer som husmor, gjør alt som er forlangt nav henne. Men en kveld kaller Tim henne for "hore", mens de andre hører på. Verden raser sammen for Marigull, hun brytes opp i biter, mister taket på seg sjøl. Marigull ønsker å bryte ut av det destruktive samboerskapet, men hindres av sosiale forventinger. Hun er rastløs og drømmer om en bachelorgrad, men hun har ambisjoner, vil ta en god eksamen,og i sin søken etter å oppnå dette, mister hun grepet og blir innlagt på psykiatrisk sykehus. "Den andre", med hviskestemmen,  er kommet fram igjen."Hun er blitt sluppet inn, hun er jo her. Hun andre , og meg".
Marigull blir nødt til å sette både livet og drømmene sine på vent i håp om å bli frisk. Men det viser seg å være svært vanskelig å vende tilbake til en normal tilværelse.

Dette er en forferdelig trist fortelling om et barn, en kvinne, som sliter med psykiske problemer og spiseforstyrrelser. Hun slutter å snakke. Kampen mot samfunnets tabuer og fordommer er tøff, men kampen mot egne demoner er verre. Det blir en seig og pinefull kamp som nesten koster henne livet.

Jeg las boke i en jafs, klarte ikke å slutte. Mens jeg gråt inne i meg.  En vond historie, som mange kjenner seg igjen i. I en verden der mange sliter med psykiske vansker. En roman som på mange måter kjennes nødvendig å lese. Forfatteren skriver av egen erfaring, noe som gjør teksten ekstra gripende og troverdig. Tøffe saker.


Forlagshuset Pubica
2019
180 sider
Lest som eBokBib

Gøril Emilie Hellen: Portnerboligen (Roman)

"Ti år gamle Svanhild synes hun bor på verdens tryggeste sted: i portnerboligen ved byens sykehus, der faren Johan har post som portner. Hun forguder den nesten ti år eldre broren Einar, selv om de voksne sier at Einars fantasi har løpt løpsk".

Dette er en roman bygd på fofatterens historie om morens oppvekst i Portnerboligen ved Trondheim sykehus, nå St.Olav hospital. Hennes bror var erklært sinnsyk da han var 20 år, og familien opplevde at han fikk datidas behandlingsmetoder, som i ettertid er omdiskutert og delvis forlatt. 

Fortellere i boka er Svanhild, som bor sammen med far, mor og den ti år eldre broren Einar,  Johan, Svanhilds far og Stig, pleier ved Østmarka. Gjennom disse tre opplever vi forandringene som skjer hos Einar, fra han er en aktiv, idrettsglad gutt, med viltre påfunn, til han etter hvert faller utenfor det sosiale, og blir pasient ved en psykiatrisk avdeling. Einar kjenner sjøl at han ikke fungerer, han har mye hodepine etter at han ble skadet i hodet og måtte sy mange sting. Da han blir utskrevet fra militæret etter kort tid, skriver han seg sjøl inn på Østmarka psykiatriske sykehus, der han mener de vil hjelpe han til å bli frisk. Da han raskt oppdager at det bare er "gale folk" der, vil han skrives ut igjen, noe han oppdager ikke er så enkelt. 

Behandlingene han får er insulinsjokk og elektrosjokk, som bryter han helt ned. På sykehuset ser pleieren Stig mennesket bak den usikre, syke gutten, og reagerer på behandlingsmetodene. Han ser at Einar ikke blir bedre, heller det motsatte.
Foreldrens fortvilelse er stor, men de er hjelpeløse. Moren er en stillfarende kvinne, som lager Einars favorittmat når han er hjemme på helgebesøk, men Einar bebreider henne for at de har skrevet under på behandlingen ved Østmarka.
Svanhild savner broren, men er også litt redd for den ustabile, sterke gutten. Hele familien er sterkt preget av Einars ustabilitet og usikre over hva som skjer på institusjonen, der han er innlagt. Einar har planer for framtida, vil gjene ha familie. Han skriver sjøl under på pairene for å få behandling med lobotomi, som han håper gjør han frisk.

En trist familiehistorie, og en sterk historie om de grusomme behandlingsmetodene som ble brukt helt fram til 1976. Insulinsjokk er en brutal behandling med store konsekvenser for etterskader. (Viser til den lille boka "Du skal vitne", skrevet av min søster Tone Rise Viken, som opplevde bruddskader i ryggen etter slik behandling ved spiseforstyrrelse).
Lobotomi, som den portugisiske legen Antonio Egaz Moniz presenterte som et nytt vidunderinngrep, og fikk Nobelprisen for i 1949, førte til at svært mange mennesker ble skadet eller helt ødelagt. I Norge ble minst 2500 mennesker  lobotomert i denne perioden. Først da det på midten av 50-tallet kom antipsykotiske medikamenter, ble bruken av lobotomi redusert. 

Cappelen Damm
2019
291 sider
Bokmål
Leseeksemplar

Unica Zürn: Sjasminmannen (Roman)

Unica Zürn hører heime som avant-garde-artist. " Som kunstnar var ho langt framme innan automatisk skrift og -teikning, og skaparen av ei underleg, fantasmagorisk biletverd av menneskeliknande skapningar og dyr i blekk. Som romanforfattar skildrar ho erfaringar som ligg svært nære opptil hennar eige liv, som diktar vigde ho seg anagramma: ord og strofer sett saman av bokstavane i ein annan setning, gjerne henta frå ei avisreportasje, eit anna dikt eller ei anna skriftleg kjelde."

I denne romanen, som kom ut i 1971, møter vi ei kvinne som er kunstnar, men ho slit med psykiske vanskar. Ho opplever som lita jente at ho ser ein lam mann sitte i hagen, og ho kallar han sjasminmannen. Denne mannen vert venen hennar og ho kan tala med han. Mange år seinare, i Paris, møter ho ein verkeleg sjasminmann, men han er ikkje lam. Ho er lukkelg over at visjonen er blitt til verkelegheit, men møtet vert for stekt for henne, ho mister grepet på vekelegheita. Plutseleg reiser ho attende til Berlin. Ho førebu ein stor fest, og driv manisk omkring i byen og ønskjer folk til lukke med fødselsdagen. Ho søv ikkje, ho treng ikkje næring, ho ser syner. Vi er med ho i tvangsmessige handlingar og desperasjon, men også i det å vere fri og kunne utfolda seg kreativt. Ho kjenner at ho kan underhalde seg sjølv, også om ho miste vitet. "Dei vakraste, utrolegaste idear byjar blomstre, som sjasminen."
Da ho havnar på Wittenau, ein psykiatrisk institusjon, er ho klar over at ho er på eit galehus, og veit at alle kvinnene der er sinnsjuke.
"Når ho sjølv - i lang tid - har følt at ho har vore hypnotisert av den namngjete sjasminmannen eller hans verkelege, levande avbilde, betyr det at ho har vore galen lenge?" Seinare, på ein ny klinikk, der ein skal fordjupe seg i noko . meditere for å finne årsaka til eit problem, tenkjer ho:
"Er det ikkje mykje lettare for henne å ende livet sitt på ein psykiatrisk klinikk?"
Forfattaren har nok brukt romanpersonen "ho" som eit bilete på seg sjølv og sin situasjon. Ho opplevde overgrep som lita jente og oppvekst i Tysklands nazi-regime på godt og ondt.. Ho miste eigenviljen og sjølvkontrollen. Berre gjennom kunsten vart ho fri. Da partnaren gjennom mange år, kunstnaren Hans Bellmer, fekk slag og vart lam, og difor ikkje kunne ta vare på henne, tok ho sitt eige liv i 1970, 54 år gamal. 

  

.

Eg vart så fascinert av Unica Zürn da eg las om henne, at eg måtte låne denne boka. Ei gripande lita bok som eg er glad for å få med meg.  Og eit lite kjennskap til teiknaren Unica Zürn fekk eg også med. Eg har teke med disse to teikningane av henne. Gode eksempler på surrealismen og automatteikning. Meir om forfattaren og det vanskeleg livet hennar Her

Samlaget
2019
132 sider
Oversett av Runa Kvalsund
Omslag, flott laga og svært passande til boka, av Johanne Hjorthol
Nynorsk
Lånt på biblioteket

Drea Karlsen: Psykehus (En personlig beretning)

Drea Karlsen (f. 1989) kommer fra Frøya i Trøndelag. Hun har vært innlagt i psykisk helsevern flere ganger på grunn av selvmordsforsøk og depresjoner.

Deas første møte med psykiatrisk sykehus var i 2013, etter et selvmordsforsøk.Hun hadde tatt tabletter, men våknet med sterke smerter, og moren tok affære og hun ble lagt inn.  Hun sliter mellom ønske om å bli bedre, komme seg opp av den dype depresjonen, og tanker om å dø. Etter en tid blir hun utskrevet, men neste vår er det nye depresjoner på gang. Slik fortsetter det i tre år. 

Hun får diagnosen bipolar, og får elektrosjokkbehandlinger og ulike medikamenter. I de verste tilfellene blir hun lagt i reimer og lagt på skjermet avdeling. Da ønsker hun ikke å bli reddet, ønsket om å dø er sterkest. Vi skjønner at dette er et svært alvorlig tilfelle av sykdommen. Hun sliter mellom å prøve å tenke positivt og tenke på alt hun har oppnådd i livet. (Hun var skoleflink, har vært på toppen som blogger, startet eget firma som fotograf, og vist stort pågangsmot.) Dette fører til sjølforakt og nye depresjoner.

Dette er en sterk og personlig beskrivelse av hvordan det er å leve med en psykisk lidelse. En lidelse med store oppturer og vonde nedturer.  Hun har tatt med utdrag av journalene fra sykehuset i boka. Dette for å gi et nyansert bilde, da alt eller er usensurert og hennes egen oppfatning.
 En viktig bok som kanskje kan være til hjelp for pårørende til mennesker med bipolar lidelse, og til støtte for de som har sykdommen. En sykdom som dessverre ser ut til å bli mer vanlig enn før.

artemisiasverden har skrevet svært omfattende og bra om boka. Les dette også.

Spartacus

2018

159 sider

Bokmål

Lest som eBokBib

Anne Helene Guddal: Nøkkerosene (Roman)

I denne boka har Guddal skrevet om psykiske lidelser. Det er ikke et lett tema og skrive om, en stor utfordring for en som kjenner vanskene på livet. Det er kanskje derfor Guddal ikke velger å trekke fram de psykiske utfordringene til jeg-personen i boka, til tross for at de likevel er overalt i livet hennes.

Jeg-personen har hatt et opphold på en psykiatrisk institusjon, og er nettopp kommet hjem. Hun skal flytte ut av leiligheten og hjem til sin mor. Nå kommer tilbakeføringstida mot "normalt" liv. Men dette viser seg å ikke være enkelt.da utfordringene står i kø.  Foreldrene ønsker å støtte henne, hun ønsker å få støtte, men i praksis fungerer det ikke. Hun har mange tanker og refleksjoner over livet. Livet som omslutter henne nå, men også til hendelser i barndommen, over rasismen i Tatt av vinden, over liljeføtter hos småbarn i Japan, over skjell, steiner og snirklete sneglehus. Og hun er opptatt av Dostojevskij kjellermenneske. 

Tittelen på boka viser til en hendelse da jeg-personen ble advart av moren om å ikke svømme ut til de vakre nøkkerosene, da de vil trekke svømmeren ned til bunnen En hendelse som for alltid ble sittende i henne. 
Hun reflekterer over ensomheten og det å være fri:

"Nå er bare ensomheten igjen, og den kan ikke lenger omgjøres til noe annet, ei heller et filosofisk prosjekt; den ugjennomtrengelige, grenseløst tålmodige ensomheten." 

"Praktiske mennesker er som oftest selvstendige. Selvstendige mennesker er frie . Men jeg er usikker på om frie mennesker nødvendigvis har mindre angst"

Guddal skriver med et direkte språk, men med mange undertoner. Jeg-personens frykt for endringer, men samtidig med viljen til å komme videre, er godt beskrevet. Her er små essays fra hverdag før og etter sammenbruddet satt sammen til en fortelling, som er både gripende, trist og vakker. Ikke lett å lese slike romaner, da de krever mye innsikt og ettertanke.

Kolon forlag
2018
96 sider
Bokmål
Lest som eBokBib

Marianne Mjaaland: Tvang og tvil ( Yrkesbiografi. En innsideberetning fra norsk psykiatri)

Det er ikke lett å skrive en kort omtale av en så interessant og omfattende bok. Jeg har valgt et lite utvalg av det jeg festet meg mest ved.

Boka starter med disse ordene: "Alt i denne boka er sant, i betydningen: Dette har skjedd. Hendelsene har skjedd,  og de har skjedd slik jeg har beskrevet dem." Men total anonymisering er nødvendig, slik at forfatteren har dekonstruert karakterene og situasjonene før hun har rekonstruert dem.Hun sier at garantier for at feil kan skje i behandlingen, at umenneskelighet kan skje, finnes bare hos politikerne. Garantier kan lovfestes, i virkelighetens verden er det et ansvar som må forvaltes hele tiden. Samfunnet og de som behandler  må la hvert enkelt menneske i pasientgruppa bli vårt medmenneske. Dette er bakgrunnen for boka. "Hvis tvang er psykiatriens praksis, er tvil psykiatriens samvittighet. I dette spenningsfeltet lever psykiatriens sjel." 

Boka er full av pasienthistorier, scener fra møter med leger og terapitimer. Mjaaland reflekterer over sitt møte med psykiatrien og utviklingen de siste åra. Og hun går tilbake til psykiatriens historiske røtter i Norge. Hun beskriver sin første elektrosjokkbehandling, det første sjølmordet til en av hennes pasienter, bruken av tvang. Hun mener at mye av det som skjer er bygd på for dårlig grunnlag. Hun møtte en verden med kirurgens blikk, og så de klare forskjellene.
(Mjaaland har nemlig ti års erfaring innenfor kirurgi, der hun også har en doktorgrad. Her var et system der det er prioriteringer, mål, klare diagnoser og retningslinjer for behandling av pasientene. Men etter noen tøffe år med karrierejag og med fem barn, sluttet hun som lege og jobbet med andre oppgaver noen år. Så ble det psykiatrien, da hun hadde et behov for å hjelpe folk.)

Hun mener det er lite struktur og system i psykiatrien. Det er like lite vitenskapelig belegg for de ulike psykiatriske metoder og teorier som det er for homeopati, sier hun. Hun ønsker at psykiatrien ville stå for at de vet for lite om psyken og behandlingen av den. Hun angriper også medisinbruken, da hun stiller spørsmål om kravene til medisiner i psykiatrien har mindre stringente krav enn innen somatiske lidelser, og med flere bivirkninger. Hun viser til vitenskapsjournalisten Robert Whitaker, som blant anna påpeker at moderne psykiatriske medisiner er som gift for hjernen. Hjernen blir så endret at det tar mange år før dette kan reverseres, om det i det hele tatt kan. Her nevner hun blant anna ritalin, som blir brukt på barn med diagnosen ADHD. Hun påminner oss om at legekunstens far, Hippkrates`første bud er å aldri påføre pasienter skade.

Forfatteren har utdannelse først og fremst innenfor kognitiv adferdsterapi og psykodymanisk gruppeterapi. Dette er oppfølgere av Freuds teorier. Hun mener at det bør unngås å retraumatisere pasientene, det å rippe opp i gamle sår og tømme verkebyllen., noe jeg har stor tillit til.

Moderne psykiatri består av en opptrappingsplan der flest mulig pasienter skal behandles poliklinisk, færrest mulig i sengeavdelinger.  Dette koster samfunnet mellom 20 - 30 milliarder kroner. Det eneste sikre er flere diagnoser, flere behandlere og flere som blir behandlet.
Forfatteren sier derfor til slutt:" Alvorlige psykiske lidelser skal vi anstrenge oss for å fange opp så tidlig som mulig. Men til "lavterskeltilbud" strømmer en rekke mennesker som ikke har eller aldri vil utvikle en psykisk lidelse. Livskriser gir ikke schizofeni eller andre psykolidelser. De medfører vanligvis heller ikke kroniske angstlidelser eller depresjoner. Av krise følger ikke nødvendigvis personlig katastrofe. Kriser kan like gjerne medføre personlig vekst. Forestillingen om at man trenger profesjonell hjelp hver gang livet butter, er i seg selv hjelpeløshet."

Boka er svært interessant, og har skapt debatt i etterkant. Dette er en svært ærlig og utleverende bok, om alle som arbeider innenfor dette vanskelige feltet. Mjaaland er ikke redd for å utlevere de som jobber innenfor psykiatrien, men også helsemyndighetene. Men hun er også svært ærlig overfor seg sjøl og sine egne dilemmaer innenfor et vanskelig yrkesområde. Og også ærlig om sin psykiske lidelse som hun har hatt fra hun var barn. Boka er særlig gripende, da vi møter en hel del pasienter, fra de mest alvorlig syke til dagpasientene som trenger hjelp fra profesjonelle. En betydningfull bok, etter min mening.

Kagge forlag
2017
350 sider
Bokmål
Lest someBokBib