Trude Teige: Morfar pustet med havet (Roman)

 

Tidligere skrev Teige Mormor danset i regnet, og nå kom denne om morfar. Det er romaner, men mye av historiene er bygd på virkelige hendelser.

Det er Juni Bjerke som forteller om morfaren. Hun har oppdaget at mormoren forelsket seg i en tysk soldat under krigen, og fikk en datter sammen med han. Dette er Junis mor. Nå vil hun vite mer om morfaren, som alltid sa at visst hun ble redd eller lei seg skulle hun puste med havet. Hvor kom dette fra?

Morfaren, Konrad og broren Sverre ble tidlig foreldreløse, og dro sammen til sjøs. Under krigen ble skipet de var på torpedert og sank i Det indiske hav, men begge overlevde. Sverre ble tatt til fange av japanske styrker, Konrad havnet på Java. Der møtte han sykepeieren Sigrid, som hadde bodd på øya en tid. Men nå var sitasjonen i verden svært utrygg, og alle utlendinger på Java ble internert i fangeleire, kvinner og menn hver for seg. 

Dette er en sterk og dramatisk historie fra harde og brutale hendinger under andre verdenskrig. Japanske fangeleire var svært tøffe, her var lite medmenneskelighet. Nesten 900 nordmenn var i japanske fangeleire, de fleste var misjonærer, forretningsfolk og sjømenn. Mange døde og de som vendte hjem kom til et Norge som ikke ante hva de hadde vært igjennom.

Her er mye krigshistorie, men også sterke og vakre menneskelige skildringer.  Romanen er spennende og river leseren med på en intens måte. Her er kjærlighet og vennskap, sorg og tap. 

Jeg liker bøkene til Trude Teige, og anbefaler både denne og Mormor danset i regnet på det sterkeste.

Aschehoug
2021
345 sider
Lånt på biblioteket

Nora Krug: Heimat. Et tysk familiealbum (Bokhyllelesing mars 2020)

Dette er en flott bok om et hjem, et hjemsted, en familie. Boka er laget nærmest som en tegneserie, rikt illustrert med familiebilder, tegninger, fotograferier fra steder og ting. Alt er med og underbygger teksten. 

Det handler om familien. Å vokse opp med foreldre som igjen var vokst opp i "glemselens tid", er ikke bare enkelt. Famliemedlemmer som levde under krigen var medlemmer i Hitlerjugend, eller deltok i krigen som soldat. Andre tok sterk avstand fra Hitler. Det er lite snakk om hva som skjedde i familien, men jeg-personen, forfatteren, lever i tenårene med skyldfølelse over hva tyskerne gjorde, ikke minst i forhold til jødene. Hun prøver å tenke seg at bestefaren kanskje hadde jødisk opprinnelse, noe hun bevisst bruker når hun reiser utenlands, og skal presentere seg som tysk. Det er mange sterke historier om hva familiemedlemmer opplevde på 30 - 40-tallet. Faren vokste opp i den lille byen Külsheim, som har en jødehistorie allerede fra 1336. Hun har en stort behov for å kjenne sannheten om familemedlemmene som deltok i krigen, spesielt bestefaren Willi, som få vet noe om.

Forfatteren viser sin mors og fars familie på bokas permer. Delvis foto, delvis tegninger.

Tyske ting, hverdagslige saker som hansplast, ringperm, varmeflaske, rugbrød, er også med i boka, som tegn på en utvandrers hjemlengsel. 

                                             Familiebilder fra slekt på både mors og fars side

Talende tegninger er med og forteller hvordan Nora Krug oppfatter sin og foreldrenes barndom.

En bok om oppvekst i Tyskland i årene etter 2.verdenskrig, og hvordan det har påvirket generasjoner .  Nora Krug flyttet til USA som voksen, men kjente på en sterk følelse om å vende tilbake for å finne "hjem", finne sin Heimat. Gjennom reisen tilbake og møtet med mennesker og den tyske kulturen i hjemlandet, ble denne boka til. En virkelig perle av en bok. Gode illustrasjoner og en kreativ måte å fortelle historie på, gjør den helt spesiell.

Spartacus forlag

2019

Håndteksting vedAnja Ratikainen

Stein Arne Nistad: Askefall (Historisk drama)

Dette er tredje boka i en serie fra krigen i Nord-Norge og Tyskland. De to første er Seks dager i april og Den tapte våren, to gripende og velskrevne bøker som gir kunnskaper om hvordan hendelser ble opplevd av mennesker som sto midt oppe i det. 

De faktiske hendelsene under krigen blir beskrevet fra unge mennesker som opplever den på nært hold. Vi er i Kåfjorden, like ved Alta, året er 1942. Elise er sykepleier, og vi møter henne i arbeidet på sykehuset, og i hemmelig arbeid, sammen med faren. I fjorden ligger Tirpitz, det enorme slagskipet med nærmere femten hundre mann ombord. En av dem er Karl, som vi møtte i Seks dager i april. Han har etter hvert innsett at Hitler ikke er det store idealet, han tror på Europa, ikke på et tysk herredømme. Han tror på fred og forsoning. Karl har en kjæreste, Liesel, som har sterk tro på Hitler og hans store ideer. Hun arbeider for den tyske krigsmaskinen i nærheten av Krakow. På Tirpitz møter vi også igjen en nær venn av Karl, Martin. Han er offiser, mest på grunn av at han mangler andre alternativ. 

 Det starter i 1940, der vi leser om hvordan det tyske folket blir elleville av beundring over Hitler og hans taler. Det nyforelskede paret, Liesel og Karl lar seg drive med, trass i advarsler fra Liesels far, som har opplevd krig før. Vi leser forholdene i Alta og omegn, der folket er blitt vant til at tyske soladet lever side ved side. Vi leser om de mange forsøkene på å senke Tirpitz, og det endelige resultatet. Vi leser om de brutale forholdene når russerne tar over Berlin de siste krigsmånedene. Vi leser om hvordan den brente jords taktikk påvirker foket i Finnmark. Og vi leser om den vanskelige tida etter at krigen er slutt. Både Karl, Elise og Liesel må ta umenneskelige valg gjennom de harde krigsåra. Det gjelder både dem og menneskene rundt dem.

Romanen er drivende spennende og dramatisk. Dette er annen måte å lese krigshistorie på, når en opplever det gjennom et troverdig persongalleri, der det blir noe mer enn helter og skurker.  Boka er delt opp i fire deler, der forfatteren starter med å legge inn fakta om krigens gang i hver hoveddel. Dette gir en god oversikt som gjør det enklere å følge med i handlingen. Hver del starter også med en kort refleksjon over hvordan kloden, med sine naturkrefter, reagerer på denne verdensomfattende katastrofen, som andre verdenskrig var. Menneskene ødelegger, mens kloden består.
Jeg anbefaler denne boka så absolutt!

Senorc forlag
2020
303 sider
Leseksemplar fra forlaget/forfatteren 

Eirik Ingebrigtsen: Kvit bok Mørk vinter (Roman)

Isa er ein 14 år gammal gut frå den vesle byen Gjakova i Kosovo. Han bur saman med mora Deborah, stefaren Reza og halvbroren Shkodran. Han er halvt serbisk, da mora vart valdteken i Kososvo-krigen, og resultatet vart ein sønn. Shkodran var da tre år. Reza har aldri godteke barnet heilt, sjølv om han tenkjer på den sebiske kvinna han sjølv valdtok da han var på veg heim, strategisk og målretta. Ein del av krigføringa.

Dei to gutane held no på med vedhogging i fjellskogen bak Cabratiahøgda.  Det er iskald vinter, mykje snø. Dei hjelper dei nede i byen, som frys. Dei er eit arbeidslag på 6-7 personar, og Reza er ein av dei. Arbeidet er hardt, men det hjelper Isa og dei andre til å gløyme kvardagsproblema. 
Reza slit med sterke minner frå den valdelege krigen, nedslaktinga av 371 uskuldige menn over 15 år, som hevn etter at seks serbiske politi vart drepen av ei bombe. Shkodran minner faren på at dei har snakka om dette før. I bønetimene på skolen til og med. "Vi har sett og høyrd lyden av smattande maskingevær og sett video av bestefedrar springa med kalasjnikov over dressjakka, som seier til kameraet at vi blir her til døden, læraren har vist oss det medan vi et lunsj. "  "Og vidare skreiv læraren "Kosovos bein blei farga blodraude" på tavla, medan vi fekk beskjed om å ta opp mattebøkene."

Det er menn og gutar som har sterke krigsminne i hovudet medan dei arbeider i bitande kulde med felling av skog. Dei skal vidare sende stokkane ned fjellsida, slik at den kan kappast opp lenger nede. Dette er farleg abeid, og stokkane kan slå seg på tvers eller falla utanfor den tiltenket løypa. 

Dette er ei dramatisk og dyster forteljing. Krig gjer noko med menneske, og dei vil alltid bere med seg dei vonde opplevingane. Dette kjem godt fram i denne vesle romanen. Den ekstreme kulden og dei tøffe arbeistilhøva for personane i boka, underbyggjer det mørke og triste. Ei uhyggeleg stemning pregar heile romanen. 

Forlaget oktober
2018
122 sider
Nynorsk
Lesareksemplar

Victoria Bø: Jeg vet meg et land (Roman fra krigen)

Jeg vet meg et land er en fiksjonsfortelling fra 1941, med handling lagt til en bygd i Valdres. Den kunne likevel vært en fortelling fra virkeligheten. Forfatteren har brukt tid på research, og fortellingen virker derfor svært realistisk og troverdig. Dette er ikke først og fremst en historie om krigen, men like mye om en ung manns opplevelser og utvikling i en usikker fase i livet. Hovedpersonene er musikeren Eilif Abelsen, en tynn og lungesyk mann fra Oslo. Vi møter han i en mørklagt og sprengkald hovedstad. Han har evne til å se musikken og lydene rundt seg, de blir farger og mønstre. Synestesi. Denne evnen er forbundet med kreativitet og skaperkraft. Han møter en ung kvinne, Astri, som ofte er på samme øvingsrom som han. Blåtonene i stemmen hennes fascinerer han, og han oppdager at han har varme følelser for henne.
Faren er død, og moren har slått seg sammen med en tysker. Eilif ønsker å gjøre noe for fedrelandet, og da han blir tilbydd en organiststilling i Valders drar han dit. Men før han reiser får han med seg en pakke brev fra en gammel venn av sin avdøde far. Disse skal han ta nøye vare på så de ikke kommer på feil hender.

I Valdres er dagene rolige, og han blir glad i den vakre naturen omkranset av fjell. Men her vet alle alt om hverandre, og han finner seg ikke helt til rette med dette. Astri er langt borte, men de brevveksler en periode etter at han kommer fram. Men så blir det slutt. Moren gifter seg med tyskeren, og går inn i NS. Som den følsomme mannen han er, blir han nedfor og sjuk. Men med god hjelp av doktoren, som er nærmste nabo, får han livsviljen tilbake. 

En godt skrevet bok om hvordan en ung mann søker etter kjærligheten og tryggheten. Det handler om en ung mann med stor musikalsk kreativitet.  Og det handler om hvordan krigen påvirker et lite bygdesamfunn. En roman med mange kvaliteter. 


Vigmostad/Bjørke

2019
345 sider
Bokmål
Lest som pdf fra forlaget

Kristin Harmel: Der valmuene vokser (Roman)

Fra bokas bakside:

Når amerikanske Ruby kommer til Paris i 1939 sammen med sin franske ektemann, ser hun for seg at de skal spasere arm i arm langs de store bulevardene. Men krigen lurer i horisonten, og snart inntar nazistene Frankrike.

Charlotte er elleve år når tyskerne kommer til den franske hovedstaden. Etter at jødene har fått ordre om å gå med den gule stjernen, kan ikke Charlotte forestille seg at det kan bli verre, men så begynner massedeportasjonene.

Thomas går inn i British Royal Air Force for å forsvare landet sitt, men da moren dør i et tysk bombeangrep, begynner han å lure på om han kan gjøre noen forskjell. Men når han havner i Paris, oppdager han en ny grunn til å slåss.

Tre mennesker som føres sammen på grunn av invasjonen i Frankrike. Krigen er et faktum. Ruby blir anmodet om å dra til USA, men står ved sin manns side. Den franske motstandsbevegelsen er sterk, men noen ganger går det galt. Litt etter hvert blir jødene fjernet og ders skjebne er uviss. Thomas, som er RAF-flyger, er en av mange piloter som blir hjulpet av franske patrioter når de blir skutt ned og havner i fiendeland. Vi leser om mange triste skjebner, og Harmel klarer å gi alle et ansikt slik at fortellingen er troverdig og sterk. Kjærlighet og håp og troen på at det en dag skal bli fred, knytter dem sammen, 

Historien bygger på en virkelig skjebne, historien til Virginia d Àlbert-Lake. Hun var, som Ruby, amerikaner og giftet seg med en franskmann. Hun hadde også mulighet til å reise til USA, men ønsket å hjelpe der hun var, i Paris. Harmel har lest hennes dagbok, som ble gitt ut etter krigen, og fikk dermed ideen til denne boka. 

Jeg har mange ganger tenkt at nå er det nok bøker fra krigen og Holocaust, men jeg ble like fanget av denne som manga andre historier. Det handler om mennesker, og det kan aldri bli for mye av fengslende historier om sterke mennesker, og om kjærlighet. Absolutt lesverdig bok.

Cappelen Damm
2018
344 sider
Oversatt av Benedicta Windt-Val
Lånt på biblioteket

Alf Skjeseth: Nordens Casablanca (Nordmenn i Stockholm under krigen)

Jeg hadde ekstra god tid i dag etter øyekontroll i byen, og jeg måtte vente på kystekspressen. Så jeg gikk på biblioteket. Der kom jeg over denne boka, som jeg ble sittende å lese, og tok notater fra.. Alf Skjeseth har samlet masse tråder og gjort mye research, noe som er blitt til en en grundig presentasjon av det norske eksilmiljøet i Stockholm under krigen. 

Da okkupasjonen av Norge kom, hadde svenskene avgjort at de skulle være nøytrale. Dette gjorde forholdet mellom de to landa komplisert. Mange mente at Sverige sviktet og var pestbefengt av Tyskland. Det var lite utbredt nazisme der, men uten  tvil hadde Sverige et godt forhold til Tyskland. Flere nøytralitetsbrudd skjedde, ikke minst via jernbane, som fraktet soldater og forsyninger fra Sverige til Norge. Statsminister Per Albin Hansson uttalte direkte at de måtte tenke på seg sjøl.

Til å begynne med flyktet nordmenn over til Sverieg for å kjempe mot fienden derifra. Særlig var det unge menn som ønsket å gjøre motstand mot tyskerne. Senere kom både kvinner og barn. Ca 1200 jøder overlevde ved å flykte til Sverige. Tall viser at det i 1945 var mellom 42- og 43000 norske flyktninger i Sverige. "En skipbrudden flokk som aldri er glad", ble det sagt.

Militære, spioner og politiske flyktninger oppholdt seg i Stockholm. Byen ble blant anna kalt spionbyen, eller Nordens Casablanca. Vi kjenner vel historien til dobbeltagenten Sonja Wigert. Det ble opprette egen statsadministrasjon med over 1000 ansatte, og kjente politikere som Trygve Lie, Willy Brandt, Martin Tranmæl og motstandsfolk som Max Manus og Gunnar Sønsteby oppholdt seg i perioder her.(Sistnevnte kritiserte uforsiktigheten og den mangelfulle forståelsen av sikkerhet i krigstid).

Kunstnere dannet egen kulturkoloni, og vi leser blant mange om Helge Krog, Inger Hagerup, Jens Bjørneboe, Robert Levin og Jacob Weideman. Her var pressekontor og polititropper. 

I 1945 lå det stort press på Sverige fra norsk og alliert side om å gå inn i krigen 

Det sier seg sjøl at boka ble hurtiglest, så jeg er ganske overfladisk i omtalen. Men dette er en virkelig interressant bok som setter på plass en del spekulasjoner om forholdet mellom nabolanda  - to fløyer med ulike oppfatninger og holdninger under krigen. Et fint tilskudd til krigshistorien. 

Spartacus
2018
251 sider
Bokmål
Lest på biblioteket

Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere (Roman)

Utgangspunktet for "Sang for sekstiåtte forrædere" er at i den lille bygda Finsland var det hele sekstiåtte som skrev seg som medlemmer av NS da krigen startet. Dette var en stor prosentandel i ei lita bygd med ca 800 innbyggere. Heivoll, som er født i bygda, undres over hva som kan ligge bak en slik avgjørelse.

Historien er bygd opp rundt den unge gutten Andreas, som er svært talentfull innenfor musikk. Han spiller blant anna orgel. Far til Andreas, Sigvald, er lærer og klokker. Han er en av de som melder seg inn i NS, da handelsmannen Gerhard Andersen verver medlemmer til partiet i begynnelsen av krigen. Han lover kundene gratis kaffe og tobakk hvis de skriver seg inn på lista, som ligger på butikkdisken. Dette frister mange, og da bygdas store menn, slike som lensmannen og ordføreren også står på lista, er det lett å sette navnet sitt på ei liste. Kanskje uten å helt skjønne hva det innebar. Verre blir det da ti menn som står på motstandssida en lille juleaften blir hentet, arrestert og ført bort. Nå skapes splid i bygda. Ingen visste hvor de ble av, og uroen brer seg.

Andreas får tilbud om å spille orgel til gudstjenestene i kirken, noe hele bygda, uansett politisk tilhørighet, beundrer og gleder seg over. Musikken overskygger de vonde kreftene.Etter krigen ble mange av NS-medlemmene dømt til ulike former for straff, og noen slapp unna. Det lille bygdesamfunnet måtte leve videre, noe de stort sett klarte ved hjelp av å unngå å snakke om det som hadde skjedd. Stillhet og fortrengelse fungerte bra. Dette har nok skjedd i andre bygdesamfunn også, og først i senere tid, når det åpnes for å komme til bunns i saker, ikke tie de i hjel, kommer sannheten og detaljene fram.

En interessant bok, som Heivoll skriver på sin særegne og trygge måte. Han har tidligere vist at han går inn i saker med alvorlige hensikter og stor respekt for stoffet han søker. Her handler det om forbrytelse og straff, om skyld, skam, soning og tilgivelse. Det handler om å leve sammen i et lite samfunn. Et viktig tema, men likevel syns jeg ikke dette er Heivoll på sitt beste. Ikke lett å være på høyden hele tiden, med slik enorm skrivekapasitet forfatteren har vist oss.

Tiden Norsk Forlag
2018
Bokmål
Lest som eBokBib

Gaute Heivoll (f. 1978) er oppvokst i Finsland utenfor Kristiansand. Han har studert jus og psykologi og gått på Forfatterstudiet i Bø. Heivoll debuterte med «Liten dansende gutt» i 2002 og har siden utgitt en rekke romaner, noveller, dikt og barnebøker. Han fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Før jeg brenner ned» i 2010, en bok han vant Brageprisen for, og som har blitt utgitt i

Asbjørn Jaklin: Brent jord

Dette er en bok om heltene, ofrene og de skyldige. Det handler om året 1944-1945, om tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Målet var å brenne alle bygninger, ødelegge all infrastuktur, slakte ned all buskap og flytte mennskene. 50 000 ble evakuert, 20 000 nektet ordre og stakk til fjells eller rømte på andre måter. Dette førte til at mange døde, små barn, eldre, voksne kvinner og menn.

Fra baksida på boka: 

Hvordan taklet enkeltpersoner de traumatiske hendelsene i ei tid uten krisepsykiatri? Hva var bakgrunnen for at russerne trakk seg frivillig ut av Øst-Finnmark? Og hvordan kunne den ansvarlige tyske offiseren, generaloberst Lothar Rendulic, gå fri under rettsoppgjøret i Nürnberg? 

Det er dette Asbjørn Jaklin gir svar på. Vi trenger bøker som forteller historien om hvordan befolkningen i Finnmark og Nord-Troms opplevde evakueringen og nedbrenningen av hjemmene sine. Jaklin trekker fram menneskene i denne situasjonen. Mange gjorde heroisk innsats for å hjelpe sine medmennsker. Kampen for å skaffe seg mat og tak over hodet, om alle bekymringene i hverdagen. Jeg har sett en del TV-intervju med mennesker som opplevde familieoppløsning, drap, bombing og elendighet i Finnmark. Barn som ble sendt sørover for å overleve. Jeg har hver gang tenkt at dette har jeg ikke hørt noe om. Hvor var alle disse historiene i etterkrigstida, i historietimene på skolen? Tenker blant anna på alle som ble fraktet som kveg på skip ut av Finnmark. Grusomme historier fra lasteskipene Karl Arp og Adolf Binder. Her var det ingen nåde for de som var innestengt ombord, verken tyskere eller nordmenn.

Det er sterkt å lese om motgangen mange møtte etter krigen. Rikstrygdeverket hadde sine firkanta regler, og flere måtte kjempe for å få sine rettigheter.  "Ikke usedvanlig hard påkjenning" ble ofte brukt  når det ble søkt om trygdestønader etter lang tids plager av angst og mareritt år etter år, som følge av krigsopplevelser i Finnmark.

Boka er delt inn i kapitler, svært oversiktlig. Her er det fotografier av mennesker, av byer og steder før og etter evakuering og nedbrenning. Her er det dokumentasjon om de glemte flyktningene, om Norges Hiroshima. En viktig bok.

solgunn og berit har også lest boka og skrevet gode omtaler.

Gyldendal

2016

393 sider

Bokmål

Ellen Marie Wiseman: Plommetreet

Dette er Ellen Marie Wisemans debutbok. Hun er født og oppvokst i Amerika, men hennes mor vokste opp i nazi-Tyskland. Det er med utgangspunkt i hennes historie Plommetreet er blitt til.
 
Romanen handler om Christine, som arbeider for en rik jødisk familie i den lille byen Hessental. Isaac, sønnen i huset, er alltid i nærheten, og gjennom snakk om musikk, kultur og politikk blir hun kjent med en annen tilværelse enn sin egen. De er forelsket, og drømmer om en framtid sammen. Men så kommer krigen, og de to unge blir brutalt revet bort fra hverandre. Isaac blir sammen med familien sin sendt til konsentrasjonsleir. Christines far blir beordret ut som soldat, og havner i sjette arme, og overgir seg etter hvert til russerne. Christine har et håp om å kunne redde Isaac, og planter en plommestein i hagen som symbol på overlevelse og håp om nytt liv. 

En dag dukker plutselig Isaac opp, i en fangetransport. Han klarer å rømme. og Christine skjuler han på loftet. Men dette blir etter hvert oppdaget, og begge blir tatt til fange og transportert til Dachau. Som vi alle vet, var forholdene i disse leirene vanvittig grusomme, og bare ved et under overlever Christine og blir reddet da de amerikanske styrkene kommer. Isaac er mest sannsynlig drept.

Romanen tar for seg de tyske sivile ikke-nazistenes liv under krigen.Kampen for å overleve under et regime der SS overvåket alt som foregikk i det daglige og ikke minst den vanskelige tida etterpå, da oppgjørets time kom. Mange av de verste krigsforbryterne klarte å slippe unna ved å ikle seg fangedrakter eller sivile klær, og de som overlevde fra leirene ble ofte brukt for å identifisere tidligere vakter og offiserer fra dødsleiene.

Hver gang jeg har lest en bok om de forferdelige tidene og fra de grusomme leirene, tenker jeg at nå er det nok. Jeg visste faktisk ikke at dette også var en slik bok, men denne gagen sett fra en annen synsvinkel. Angrer ikke på at jeg las boka, som er godt skrevet og overbevisende autentisk. Historien er oppdiktet, men forfatteren har brukt bestemoren og morens fortellinger som bakteppe.  En dramatisk og gripende bok om kjærlighet og tapperhet. Og om krigens elendighet, ikke bare for soldatene, men også for alle de sivile.



Juritzen forlag
2015
457 sider
Oversatt av Arve Torkelsen
Bokmål

Alyson Richman: En himmel av brev

Det er alltid med spenning jeg åpner en ny bok av en forfatter som har gitt meg en stor leseopplevelse tidligere, slik som Alyson Richman gjorde med Hele livet på en dag.  Dette er også en roman med krig og kjærlighet som bakteppe. Forfatteren fikk ideen til En himmel av brev da enn venn fortalte en historie om en ung mann som hadde flyktet under krigen, og ble reddet av en ukjent. Det samme skjer i denne boka, da Elodie er på flukt og blir reddet av Angelo. Dermed er de to hovedpersonene presentert, og her skal du får flere opplysninger.
Elodie er vokst opp i Verona, i et hjem fylt av musikk. Hennes far spiller fiolin, hun selv spiller cello, noe hun gjør med overbevisning. Handlingen utspiller seg i 1943, og tyske soldater nærmer seg nå byen. Sammen med venninnen Lena blir hun med i motstandsbevegelsen, der hun bruker sin musiske evne ved å spille hemmelige koder. Gjennom motstandsbevegelsen møter hun Luca, en bokhandler, og de får sterke følelser for hverandre. Men dramatiske hendelser gjør at hun må flykte, først til Venezia, sammen med sin mor, som er født der, og så videre til Portofino. Her bor Angelo. Han er lege og bor alene. I 1935 møtte han, som ung medisinstudent, den vakre Dalia. Etter en stormende forelskelse, giftet de seg. Etter en tid ble han beordret av det fascistiske regimet til å reise til Afrika, da Il Duce ønsket å utvide sitt italiensk rike i Etiopia, og de trengte leger der. Dalia ventet barn, og Angelo skrev daglig brev hjem til henne. Disse tapetserte hun veggen i soverommet med. Men uheldige omstendigheter under fødselen førte til at både hun og barnet døde. Angelo ble knust, men fortsatte som lege, og prøver å redde flest mulig mennesker gjennom sin legegjerning. Åtte år senere redder han Elodie fra en tysk kontrollpost, og hun blir boende hos han.

Dette er en uforglemmelig og vakker bok. Richman skriver lyrisk og stille. Natur, følelser og stemninger er levende beskrevet. Og i de dramatiske partiene er skildringene realistisk og troverdige.
En liten detalj, som er med og gjør historien rørende, er at boka Den lille prinsen har stor betydning. Dette er Lucas bok, og Elodie har den med i sekken når hun flykter. Senere viser det seg at den også finnes i Angelos bibliotek.

Det er fremdeles 1943 da boka slutter, og jeg sitter med tanker om hvordan det gikk videre med Elodie og Angelo!  Ikke minst med tanke på at mange i Richmans bok er virkelige personer. I etterordet viser hun til at mange av personene som vi møter i motstandsbevegelsen i Verona var historiske personer, flere med grusomme skjebner. Det gjør at romanen viser et troverdig bilde av Italia under krigen.

Jeg er svært glad i Italia, og jeg elsker klassisk musikk, gjerne cellosonater. Dette gir romanen et ekstra pluss for meg.


Andre som har skrevet om boka er beathesbokhylle og tinesundal.

Cappelen Damm (Takk for lesereksemplar)
2014
330 sider
Oversatt av Tiril Broch Aakre
Bokmål

Legger ved en liten smak på den vakre musikken som Elodie spilte for "Ulven".