Annicken R.Day: Fly sommerfugl (Personlig beretning)

Annicken R. Day fikk idéen til underholdningsromanen Fly, sommerfugl da hun kom til øya Kaua’i på Hawaii for første gang. Etter mange år som næringslivsleder i Norge og USA, blant annet som direktør for bedriftskultur i Tandberg og Cisco, kjente hun plutselig et intenst behov for forandring. Det ble starten på store livsomveltninger.

En inspirasjonsroman for ditt private og profesjonelle livMaya Williams er en ambisiøs og hardtarbeidende businesskvinne bosatt i New York, på full fart opp karrierestigen omkranset av mannssjåvinistiske ledere. Da hun blir sendt til øya Kaua’i på Hawaii for å holde et innlegg på en konferanse, blir hun nødt til å ta et valg som kan sette hele hennes karriere på spill.

Maya innser plutselig at hun ikke klarer å legge fram firmaets budskap til et publikum som består av "mennesker", ikke bare kunder som skal utnyttes, og forteller dem sannheten om hvordan firmaet skjuler viktige saker som kan være avgjørende for investeringene som disse menneskene skal gjøre.  Hun regner med å bli oppsagt for denne avsløringen, men det viser seg at flere er enige med henne.

Maya opplever at det finnes et liv utenfor kontoret, at det kan tenkes på andre måter, at  det chille øylivet får henne til se seg selv i et nytt lys. Hun tar seg en velfortjente ferie på Hawaii, der hun møter mennesker som får stor betydning for henne. Men etter en herlig tid på øya, blir hun tilbydd en lederstilling i firmaet. Skal hun vende tilbake til det travle livet i New York? Vil hun klare å leve etter sin nye livsfilosofi og fremdeles ta vare på firmaets behov? 

Det er en bok som handler om ledelse, selvutvikling, kjærlighet og romantikk. Og ikke minst at ærlighet og medmenneskelighet lønner seg i alle sammenhenger. Det å ta vare på gledene i livet, å se mennesker og natur rundt seg, er viktig, også innenfor tøff business.

En viktig bok, ikke minst for travle ledere, særlig menn.

Cappelen Damm
2020
315 sider
Oversatt av Mari Johanne Müller
Lånt på biblioteket

Irene Levin: Vi snakket ikke om Holocaust (Personlig beretning)

Dette er en ny historie om hvordan jødene ble behandlet før, under og etter krigen i Norge. Irene Levin fant en del notater og skrevne ark i bokhyllen da moren hennes var død.  Hun samlet papirene, som var uten system, og dette ble bakgrunnen for denne boka. 

Familien kom fra Litauen, der de var fattige og undertrykte. I 1898 kom den første av familiemedlemmene til Norge. Jødene ville ikke miste sine tradisjoner, men ønsket samtidig å bli norske. De ønsket norsk statsborgerskap. Men dette var ikke alltid like lett å oppnå, til trass for at de kunne ha bodd i landet i over 20 år. "Mosaikerene bør i alle fall være nogenlunde feilfrie for å bli norske."

 Mange i familien til Irenes mor, Fanny Raskow, ble drept under krigen.  Da Quisling gjeninnførte paragraf 2 i Grunnloven av 1814: "Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget.", ble de norske jødene deportert og sendt til utrydningsleire. Noen kom seg til Sverige, der de ble til krigen var slutt. Her var foreldrene til forfatteren. Men i Norge var hjemmene plyndret, og de sto nærmest på bar bakke ved hjemkomsten. 

Irene vokste opp mange traumatiske hendelsene i familien i årene etter krigen. Letingen etter slektninger som ikke kom hjem preget livet i familien. Men ingen snakket om det. Fanny hadde en drøm da de var kommet til Sverige, der hun tydelig så faren og hun roper på ham. Men han snur hodet bort fra henne. Denne drømmen tyder hun slik at faren mener at hun svek ham da de flyktet, og han ble fengslet, og aldri vendte tilbake. Dette preger moren hele livet, og selvbebreidelsen er der alltid.  

Det er tausheten og selvbebreidelsene som er tema i boka. Hvordan har den grusomme historien til jødene under krigen preget dem i etterkant? Oppbyggingen av landet etter krigen gikk sin gang, men jødenes skjebne etter krigen ble lite enset. Storsamfunnet "løste" også problemet med å være taust. Forfatteren stiller spørsmålet slik: "Var det slik at jødens grusomme skjebne ikke passet med den norske krigsnarrativet?"

Gyldendal
2020
213 sider
Lånt på biblioteket

Kristin Molvik Botnmark: Hva skjedde med Aleksej?

En sterk og gripende historie om sorgen over en sønn og lillebror de aldri fikk - og om en gutt som ble sviktet av alle. 

Familien Molvik Botnmark har lenge håpet på en lillebror til datteren Victoria, men innser at de ikke kan få flere barn. De setter da igang den lange prosessen med å søke som adopsjonsfamilie. Etter en tid blir søknaden  innvilget, og de skal hente en liten gutt på fire år fra et barnehjem i nordvest-Russland. Storesøster Victoria som nå er ti å, legger all sin sjel i forberedelsene til å ta imot lillebror, og setter igang med å lære seg russisk. Men de urolige forholdene i Sovjetunionen fører til at prosessen stopper, og de får aldri den lille gutten Aleksej fra Russland. Dette til stor sorg for familien, og særlig for Victoria som ikke få den lenge etterlengtede lillebroren. Hun fortsetter å studere russisk, og bestemmer seg for å reise til Russland for å lete etter Aleksej, ut fra opplysningene i adopsjonspapirene. Årene går, og gjentatte reiser til Russland har ikke ført til positive resultater. Da foreldrene oppdager at Victoria aldri har sluttet å sakne lillebroren, og har brukt flere å på leting, tar de ut på en ny reise sammen, og i 2018 lykkes de i å finne Aleksej. Møtet blir ikke enkelt, og tankene på hvordan livet hans kunne vært, preger alle. 

Dette er en historie om problematikk i adopsjonsprosessen fra Russland på nittitallet, det handler om de politiske forholdene i landet, om fattigdom og nød, med påfølgende stort alkoholforbruk som ødelegger og bryter ned familier. Og det handler ikke minst om store forventninger som ikke oppfylles, om savn og søken etter en lillebror som aldri kom. Det handler om å aldri gi opp.

En bok som uroer deg, og ikke slipper så lett. 

Vigmostad Bjørke
2019
322 sider
Bokmål
Leseekesmplar

Olaug Nilssen: Tung tida tale (Roman, personlig beretning)

Au, au, dette var ei utroleg sterk bok å lesa. Allereie på dei første sidene måtte eg ty til tårene. Eg har eit barnebarn som har autisme, og eg kjenner att så mykje av det Olaug Nilssen skriv om. 

"Men så orkar eg likevel, ikkje berre orkar, eg må, eg lar det velte ut som ei høg, hakkede sirene, UTAGERING SJØLVSKADING AVFØRING alltid upassande bresteferdig, alltid uartikulert TIMEVIS MED LYDAR NATT SOM DAG. Vennene mine rømmer unna, ALT I MUNNEN, GIFT, SIGARETTSNEIPAR,  STEIN dei skvett redde inn i lukka ansikt ALLE TING BLIR ØYDELAGTE og kjem ikkje ut."

Det er dottera mi eg tenkjer på. Ho opplever dette kvar dag, kvar natt. Frustrasjon og sinne, det å kjenne seg hjelpelaus i forhold til byråkratiet og reglane. Kampen for å få den rette hjelpa til sonen. Kjensla om å verte utanfor samfunnet, da alt handlar om barnet.

Det er ikkje lett å skrive om ein sårbar son, ein liten gutt som ikkje passer inn saman med andre, men som har fått ein diagnose som alle skal forhalde seg til. Og er diagnosen riktig? Må den vere slik for at ho skal få dei rettigheitane ho har krav på?  Olaug Nilssen skriv om korleis ein heile tida spør seg om ein prøver "hardt nok". Det er nok av teoriar som fortel om kva du skal gjere, kva du ikkje skal gjere. Det er også ein kamp mot den vesle sonen. For han er sterk, han klemmer, slit, slår og held fast. Ikkje lett for ei mor å handtera dette, særleg når ho har mindre barn som krev omsorg attåt. 

"-Han blir sterkare, vi merker at han blir sterkare, atletisk. etter all aktiviteten. Her og no kan eg berre kjenne det, med heile meg, einsemda i å begynne å tenkje tanken, tanken på at eg ikkje kan vere åleine med deg."

Med eit barn som har utagerande oppførsel må ein alltid vere "føre var". Ein må legge til rette for at samvær med andre barn vert trygt, og at barnet sjølv får den oppmerksomheita han treng. Den vesle sonen til forfattaren har ein form for autisme som er særs vanskeleg å forhalde seg til. Ein regressiv autisme, der han taper fleire av dei ferdigheiter han hadde utvikla. Mellom anna språket. 

For meg vart dette ei av dei sterkaste historiane eg har lese på lenge. Her ligg det mange refleksjonar rundt det å ha eit annleis barn. Om kvardager, og netter, som ingen kan tenkje seg finnst. Det er i bok som handlar om det å kjenne seg utsliten og oppgjeven, om å bli på "utsida" av det sosiale livet i samfunnet. Men det er også ei bok som handlar mykje om kjærleik og samhald. Hjarteskjærande vakkert, men også trist og sårt. Ei bok eg skulle ønskje mange ville lese!

tine har også skrevet om boka.

Samlaget
2017
155 sider
Nynosk
Lesareksemplar

Ann Heberlein: Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve

Dette var sterke saker. Ikke lett å legge fra seg en slik bok, en gripende refleksjon rundt livet og døden. Ann Heberlein har doktorgrad i teologi, har vært aktivt med i debatter og forelest om moralfilosofi. Hun har diagnosen manisk depressiv,

Hun skriver om angst, om ondskap,skyld, synd. Hun får spørsmål om hvorfor hun intersserer seg for dette, og hun svarer at det er vel opplagt. Det er ikke annet å interessere seg for eller skrive om, snakke om. ikke før ondskapen er utryddet. For ondskapen er tilstede hele tiden, den bor i alles hjerter. Dette er noe vi må våge å se, og tørre snakke om. Og hun sier at ondskapen trenger likegyldigheten. Vi vil helst ikke se at det er noe som skjer hos naboen, med kone eller barn. Hun siterer Aleksander Solzjenitsyn:
 "Linjen mellom ondt og godt går ikke
mellom mennesker, men tvers gjennom
hvert menneskes hjerte."

Hennes sjølmordstanker preger livet hennes. Hun trekker fram andre mennesker som har tatt sitt eget liv, finner likheter med dem, men tar også avstand. Hun er fylt av angst, men tanken på barna får henne til å skjerpe seg. Sitat: " Men jeg er den eneste moren de har. Den eneste. Den eneste. Ann, for helvete. skerp deg. Skjerp deg.  Hvor ulykkelig jeg enn er , kan ikke min ulykke rettferdiggjøre at jeg gjør barna mine ulykkelig."

Jeg har lest med tårer i øynene, hjertebank og stor tristhet. En sterk, men også svak kvinne har gitt oss et innblikk i en verden som vi vet mange sliter med. En bok jeg vil anbefale, mest for at vi skal prøve å forstå  hva som kan ligge bak hos mennesker som velger å ta sitt eget liv. Heberleins egen skildring av lidelsen sin er brutalt ærlig. Hennes selvinnsikt er stor og når hun sliter på det verste med angsten,
opplever vi at dette er ubegripelig vondt og grusomt. 

Det er laget et radioteater av boka, der Ane Dahl Torp  leser et redigert utvalg.  Instruktør er  Line Rosvoll, datter av en avdød venninne. Dette fikk  sølvmedalje i Prix Italia nettopp.



Cappelen Damm
2010
179 sider

Nina Bouraoui: Kyssa våre er ein avskjed

Dette er en bok sammensatt av korte  rapporter eller hendingsbeskrivelser om kjærlighet og begjær.
Jeg-personen er en sterk kvinne med mye energi og kjærlighet, men også en svak kvinne som ikke helt har funnet seg selv. Her veksler det mellom hendelser fra ung alder fram til i dag. Jeg har ikke lest noe av forfatteren tidligere, men skjønner at hun har skrevet sterkt om identitet og kriser tidligere. Dette ligger også bak i mange av historiene her. En spennende kvinne, som minner mye om Marina Abramovic, en serbisk performancekunstner som jeg falt totalt for da jeg så filmen om henne på Nordic Light-festivalen i Kristiansund i vår. Og da jeg kom til slutten av boka fant jeg at Bouraoui hadde skrevet om henne også!

"Eit verk av Maria Abramovic
Paris 2009

Ei naken kvinne, med lue over andletet. Ein såg berre kroppen, mot ein kvit bakgrunn, ein vegg eller eit lerret som var spent opp. Den svarte lua, som hårveksten på kljønnsorganet, fekk blikket til å vandre frå det eine punktet til det andre. Ein nakenskap som ikkje forstyrra, som ikkje trengde seg på. Verken øyrefik eller ei krenking, men ei framstilling av kor utsett kvinner er når dei , naknre trass kleda, går rundt i labyrintar i byar, og blir eit objekt for begjær eller avslag i auga på folkemassen som ser på dei, eller som overser dei."

En bok du leser med glede, til trass for mye tristhet i budskapet. Med glede fordi den er så ærlig og direkte. Her beskriver forfatteren møte med kunstnere og med kunstverk  i gripende ordelag: "Det var nåler i handleddet fordi kjærleiken i et kvart sinn aldri kan bli kvitt smerta."  (Fra Handa, Galleri Yvon-Lambert, Paris 2007 s. 13.)



Bokvennen
2013
169 sider

Kristine Getz: Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? (+ Gråbekkas Giveaway)

 

En gripende bok om spiseforstyrrelser igjen. Hadde egentlig ikke planlagt å lese flere slike bøker, men så dukket den opp fra biblioteket. Syns jeg vet nok om denne alvorlige sykdommen, både etter egne erfaringer via en søster som slet med anoreksi i mange år, og gjennom både faglitteratur og faktabøker. Men da jeg begynte å lese denne boka måtte jeg fullføre. Kristine Getz har skrevet en svært sterk og personlig bok om ti lange år i et sykdomshelvete, og om den lange kampen for å komme ut av det.

I boka følger vi hennes vei gjennom et helvete av selvskading, selvmordsforsøk og rovdrift på sin egen kropp, til å bli sakte men sikkert friskere av sykdommen.

Det starter med at moren flytter ut, og Kristine takler ikke det ansvaret hun føler at hun får, og sorgen over foreldrenes brudd. Hun legger ansvaret for bruddet på seg sjøl, og går inn i en depresjon med panikkanfall, skyldfølelse og desperasjon. Hun føler seg verdiløs og fortapt og blir fylt av stor skamfølelse. Hun mister kontrollen over sitt eget liv. Og i et desperat forsøk på å gjenvinne kontroll, utvikler hun alvorlig anoreksi. Hun er i utgangspunktet en sterk og intelligent jente, og sammen med kjæresten studerer hun i Dublin. Men hun er lite sosial, av redsel for å måtte spise noe, hun sniker seg ut for å trene midt på natten, kan gå dagevis uten å spise annet enn litt grapefrukt og drikke kaffe latte med skummet melk..Det er begynnelsen på et levesett med mangel på mat og overdreven trening som bikker over til å bli svært helsefarlig, og hun må avbryte studiene.

Det er vel nesten umulig å komme ut av en slik sykdom uten hjelp, og etter mange års terapi og støtte klarer hun å se hvor ille dette er. Og da hun begynner å skrive blogg, og oppdager at så mange andre har de samme problemene, kommer hun seg til slutt ut av helvetet. Jeg beundrer hennes kjæreste gjennom alle disse  åra, som aldri har gitt opp. En beundringverdig  mann.

I boka har forfatter og psykiater Finn Skårderud skrevet etterord, der han blant annet sier:

"Hva betyr det å bli frisk av en spiseforstyrrelse? En mulig definisjon er at noe annet i livet, eller simpelthen selve livet blir viktigere."

En viktig bok for alle som arbeider med barn og unge.

Aschehoug forlag
2012
238 sider

 

Se hva Gråbekka har lagt ut i dag!bloggebursdag-30-ars-dag-sommer-giveaway. Heng deg på!

 

 

Åshild Ulstrup: Eg ser ei sol

Dette er ei bok om "Døden, tankar og undring". Ei bok der Ulstrup har samla samtaler med menn og kvinner som er komne godt opp i åra, og svar ho har fått gjennom 40 år som journalist i NRK. Her er mange dikt om alderdom og tankar om den siste tida vi har. Boka har eit fint føreord av Asbjørn Aarnes. Bok er delt inn i tre hovudtema:  Der liv og død møtest, Det siste farvel, og Døden i draum og undring.

107 år gamle Gyda seier at ho tenkjer på ting ho kunne angre på. " Det er så mykje eg ikkje har greidd eller hatt stunder til. Fordi eg alltid har hatt lyst til å gjera mitt beste, har eg nok blitt utnytta av andre. Eg skulle sagt nei mange gonger"

Åshild Ulstrup har i eit intervju sjøl sagt: " Døden er like naturlig som livet, og jeg har selv fått døden nært inn på livet. Jeg ble nærmest kledd naken etter at jeg mistet begge mine foreldre, min mann og to tanter i løpet av et år. Å snakke om døden har aldri vært tabu. Våre forfedre trodde de kunne gå igjen, og jeg har hørt at to gamle kaptes om å få dø før frosten kom."

Tidlegare var begravelser - eller gravøl - noko som gjekk føre seg over fleire dagar. Og i mange land er det framleis slik at folk kjem for å gråte saman med dei som har mist nokon. I boka er det mellom anna ei chilensk dame som seier at ho ikkje vil dø i Norge og bli putta i eit kjøleskåp. I Chile vil det være menneske som gret, snakkar med den som er død og omfavnar kvarandre i tre dagar før dei begrev den døde.

Her er det mange refleksjonar over liv og død. Det einaste sikre er at livet tek slutt ein gong. Difor er dette ei viktig bok. Temaet å eldes og å dø har vore lagt lokk på lenge. I denne boka åpner Åshild Ulstrup for å snakke om den siste tida i livet og om døden.


Samlaget
2012
197 sider

Ole Martin Holte: Uteligger

Nå har vi i boksirkelen vår lest Uteligger av Ole Martin Holte.
Forfatteren av denne boka var tidligere fransiskanermunk i flere kloster i Europa før han ble sosialarbeider. Men han følte at han ikke kom inn på baksiden av problemene som han ofte kom i berøring med. Særlig gjaldt dette de husløse. Han bestemte seg for å bli uteligger for en periode. Han brukte tre somre på gata i Oslo og København, og har skrevet bok om opplevelsene her. Boka består av korte kapitler, 183 i alt, der han møter ulike personer og ulike situasjoner. Allerede første døgnet får han får han et godt råd fra en mann med afrikansk opprinnelse, med sort dressjakke og bukse med press, sort skjorte og vest, hatt rimelig skitten:
" Pass på deg sjæl! Ingen andre vil passe på deg. Ikke la deg lure. Følg med hele tiden, ett ubetenksomt øyeblikk og det er ute med deg. "

Han opplever sterke scener der folk har tatt overdoser, han opplever selvmord, ulykke, sykdom og drap.  Trakassering av mange ulike personer, fra de som er lavest på rangstigen til de høyere oppe; vi vanlige mennesker, er dagligdags. Han får også bekjentskap med forskjellige holdninger innenfor sosialomsorgen, men de fleste er positive. Særlig fremhever han frelsessoldatenes ujålete utholdenhet.
Livet som uteligger førte til at Holte senere har startet Fransiskushjelpens gatetjeneste.

I et intervju har Holte sagt dette:
"-  Jeg prøvde å tigge i starten. Jeg husker jeg gikk ned til en grønnsakbod på Aker Brygge og ba om noe frukt de ikke fikk solgt. Dama sa nei uten å se på meg. Da jeg kom tilbake og spurte igjen, fikk jeg to fersken med mugg på fra søppelposen. Overalt jeg kom, fikk jeg nei. Etter hvert orket jeg ikke nedverdigelsen, så jeg samla tomflasker for å få råd til kneippbrød."

En absolutt interessant bok, som ga meg mye å tenke på. Den er svært aktuell i disse dager, der debatten om romfolket går. De er, om mulig, enda lavere på rangstigen enn de hvite uteliggerne. Det som sitter igjen som det viktigste for meg nå er disse ordene:

 Du må tørre å se tiggeren i øynene.

Forlaget Manifest
2012
190 sider

Diana Athill: Livskunst

En spesiell bok skrevet av en spesiell dame. Diana Athill skrev boka da hun nærmet seg 90 år.
I over 30 år var hun forlagsredaktør i London for noen av verdens mest kjente forfattere.
Boken er en betraktninger over levd liv. Forfatteren er en sterk, eksentrisk og målbevisst kvinne. Hun har møtt mange kjente og interessante mennesker. Hun hadde i mange år en serie kjærlighetsaffærer, som ofte involverte andre kvinners ektemenn. "..men jeg følte meg aldri skyldig, for det siste jeg ønsket eller håpet på var å ødelegge ekteskap for noen. Hvis en kvinne oppdaget forholdet - og meg bekjent skjedde det aldri - ville årsaken være ektemannens skjødesløshet, ikke min."

Hun har sluttet å lese romaner, men skriver om dem: " En roman kan fange inn en leser på flere måter: gjennom flukt inn i spenning og/eller noe eksotisk, gjennom gåter som skal løses, gjennom stoff for dagdrømmer, gjennom speiling av ditt eget liv, gjennom skildring av andres liv, gjennom alternativ til det gjenkjennelige i form av fantasi. Den kan ha til hensikt å få deg til å le, få deg til å gråte, få deg gispe av fortbløffesle. På sitt beste kan den henføre deg til en tilsynelatende virkelige verden der du kan oppleve alle disse reaksjonenn. Jeg husker godt hva jeg følte da jeg nærmet meg slutten på minj første gjennomlesing av Middelmarch:" Å nei, jeg blir nødt til å forlate denne verdenen, og det vil jeg ikke!""

Hun er barnløs, men en abort i førtiårasalderen tok nesten livet hennes, og hun har mange betraktninger rundt familier og barn. Og særlig om alderdom. "Hva Henry James tenkte på da han omtalte døden som "fornem", når den er den mest naturlige ting i livet, kan jeg ikke forestille meg - skjønt den stakkars gamle mannen trakk sitt siste åndedrag idet han sa det, så en bør ikke kritisere."

En interessant bok med livsvisdom fra en oppegående gammel dame.



Bastin Forlag
2008
175 sider

Magni Iren Moan Grlj: Vektløs

Uff da. Visste godt hva jeg gikk til da jeg skulle lese denne boka, men vondt likevel. Andre har sagt sitt om denne, blant anna Melusine og artemisiasverden , jeg vil derfor ikke kommentere mer om innholdet.

Men med denne sykdommen tett innpå kroppen i mange, lange ungdomsår, (jevnaldrende søster), er det vond lesning. Jeg viser enda en gang til innlegget mitt om den boken hun skrev for et par år siden. Den handler om behandlingsmetoder i psykiatrien på 60-70 tallet, der noen pasienter med psykiske vansker som følge av en slik sykdom ble feilbehandlet. Du skal vitne.



Vektløs er en bok alle foreldre, lærere og andre som har med ungdom å gjøre, bør lese.


Takk til forlaget for boka!

Commentum Forlag
2013
127 sider

Tone Rise VIken: Du skal vitne

En smakebit på søndag. Flere smakebiter får du her

Smakebiten i dag er fra en liten bok med tekster, skrevet av Tone Rise Viken. Den heter "Du skal vitne". Den er gitt ut på Licentia Forlag i 2010.

På baksida av boka står

"" Du skal vitne" ble til etter et radioprogram om behandlingsmetoder brukt i psykiatrien. Der og da gikk det opp for forfatteren at hun førti år tidligere hadde vært utsatt for insulinsjokk, og at overgrepet hadde vært slettet fra hukommelsen. "Du skal vitne" er en samling tekster med til dels opprivende skildringer av anoreksi og angst, om dødskamp, livskamp og veien tilbake."

Dette er ei naken dør

Jeg åpner døra.
Dette er en korridor.
I korridoren revner dødsredselen.
Et hvitt flimmerlys
blender meg i kne
idet
sprøytene fylles.

Tone er min søster, og boka ble for meg ekstra sterk og gripende.

Augusta Mjøen: Erindringer om Bjørnstjerne Bjørnson.

En smakebit på søndag som Mari i Flukten fra virkeligheten har satt i gang.

                                                                    Augusta Mjøen

En smakebit på søndag denne gangen er litt spesiell. Jeg er ganske fascinert av denne lille boka som heter "Erindringer om Bjørnstjerne Bjørnson", skrevet av Augusta Mjøen og utgitt av hennes sønn i 1951. Boken er skrevet av Augusta da hun var blitt en aldrende dame, da Bjørnson døde i 1910. Hun var lensmannsdatter i Oppdal, og et par år yngre enn Bjørnson. Hennes mor var i slekt med Bjørnstjerne Bjørnson, og han var innom og besøkte familien på gjennomreiser. Han og Augusta falt for hverandre og de forlovet seg på en tur opp til Allmannberget. Men han var, etter hennes foreldres mening, ikke god nok for Augusta. Etter hvert fikk hennes mor gjort en avtale med poståpneren, slik at all korrespondanse mellom de to ble stoppet. Lensmannsgården der hun bodde lå som nabogård til gården som var min barndomsheim i Oppdal. Da jeg var lita jente hendte det at det ble holdt 17.mai-tale ved Bjørnsonbjørka, like ved der jeg bodde. Det sies at dette var de to unges møtested på Mjøen. Dette er selvfølgelig en av grunnene til at denne kjærlighetshistorien, som ikke fikk en lykkelig slutt, har vært spesiell for meg. Boka står i bokhylla til min datter som bor i Bodø, og jeg har lest i den flere ganger når jeg besøker henne. I  boka er det flere kjærlighetsbrev fra Bjørnson, og smakebiten er fra slutten av et av disse:

"O, Augusta, var jeg erindret af Dig, som Du af mig, da var jeg inderlig, inderlig fornøiet, - og fordi jeg venter Forsikringen derom i næste Brev, fordi jeg venter at se nok et sødt lille Elskovsstykke, nedfantaseret af ditt Hjerte, fordi jeg venter at se end flere Søstre og Brødre af min egen Sjel søge med Tiltro her til mig udaf et nyt Brev, derfor skal Du skynde dig med at skrive til Din, altid, altid Din
Bjørnstjerne."

Er det ikke nydelig, og så trist at de ikke fikk hverandre?

Kjell Erik Strømskag: Og nå skal jeg dø

Kom over dette innlegget i dag, og syns det er så interessant at jeg vil dele med andre.

 

---

Av: Nina Hernæs , 26.10.2012

Kjell Erik Strømskag har skrevet den lindrende omsorgens historie.

boken «Og nå skal jeg dø» beskriver Kjell Erik Strømskag hospicebevegelsens og palliasjonens historie i Norge. Det er en historie om dypt engasjerte mennesker som brukte alt de hadde for å gjøre den siste delen av livet til sine pasienter bedre.
– De fortjener at denne historien blir fortalt, sier Strømskag.
Les også: - Må tørre å skuffe

Opplevelser
For Strømskag, som er overlege i anestesi og palliativ medisin på Molde sykehus, ble møtet med en 15-åring avgjørende. Som ung anestesilege var han med å legge til rette for at denne gutten kunne få smertebehandling og dø hjemme. Den natten gutten døde, hadde Strømskag vakt, på en madrass ved siden av guttens seng. Da han skjønte at døden nærmet seg, vekket han familien slik at de var der da gutten døde.
– Det var en sterk opplevelse, og jeg ser at mange av dem som jeg kaller pionerer i dette faget, hadde hatt slike opplevelser, forteller han.

Alene
I boken forteller han blant annet om sykepleieren Endre Førland, som alene bygget opp Fransiskushjelpens nødhjelp for terminalt syke som ønsket å dø hjemme. Han begynte med et skrivebord, en ny skriveblokk og en penn. I flere år var jobben nesten hele livet hans. Det var få å støtte seg på og ingen veiledning. Til slutt ble belastningen for stor og han ble sykmeldt. Etter mange år er han i dag tilbake i Fransiskushjelpen.

Akademisk fag
Strømskag har selv også strukket grenser, men sier han aldri har vært i nærheten av å bli utbrent.
– Jeg har vært i et miljø, sier han, og understreker hvor viktig det har vært å bygge opp faget.
– Jeg kaller utviklingen en prosess fra frivillighet til fag. Det er på en måte essensen i det jeg skriver om.
Fra det han kaller en famlende begynnelse med engasjerte enkeltpersoner, er lindrende omsorg i dag et akademisk fag sykepleiere kan videreutdanne seg til og leger spesialisere seg i.
– Kan man puste ut?
– På en måte. Fagfeltet har funnet sin plass i helsetjenesten og akademia. Samtidig tror jeg det er mange som ønsker å dø hjemme, men som ikke får muligheten. Det er for få leger og sykepleiere som jobber med dette. Det trengs flere ressurser.
Les også: - La pasientenes ønsker styre

Annerledes
Ifølge Strømskag er lindrende omsorg og medisin unnfanget og født utenfor «mainstream» medisin. Han mener faget har i seg en annerledeshet, som kan komme hele helsevesenet til gode.
– Vi har en annen måte å nærme oss pasienter på og trekker inn pårørende på en annen måte, noe jeg tror flere pasienter kunne ha behov for.
– Det harmonerer dårlig med kortere liggetid og høyt tempo?
– Det kan man si, men jeg er optimist av natur. Når jeg ser på utviklingen i lindrende omsorg har den vært fantastisk. Det er mulig.
– I boken spør du om noe har gått tapt i utviklingen av faget?
– Det vil være ulike meninger om dette. Men når man skal etablere et fag, kan man oppleve mer byråkrati og rutine. Å bygge opp faget har vært avgjørende, men vi må også sørge for at vi har med annerledesheten.

Personlig
Strømskag skriver at det å arbeide med lindrende omsorg gjør noe med en. Også ham.
– Døden fascinerer meg. Den har i seg store eksistensielle spørsmål som jeg aldri blir ferdig med, dette at man i det ene øyeblikket er og i neste øyeblikket ikke er, sier han.
– Hva har gjort sterkest inntrykk på deg i arbeidet med boken?
– Innsatsen til dem jeg kaller pionerer og entreprenører, særlig på 1980-tallet. Jeg har intervjuet flere av dem, og det ble sterke møter.

Min kamp 6

Endelig ferdig med denne kolossen av en bok. Det har tatt sin tid, da lille bestemorbarnet har hatt mer lyst til å lese om Byggmester Bob eller Postmann Pat, og han har selvfølgelig vunnet "bokkrigen". Som sengelektyre var boka for stor. Hvordan kan du ligge og holde i alle disse sidene?

Men altså - en koloss på flere måter. Jeg skal ikke begi meg utpå noen lang utgreiing, det er dette for stort til, og mange har gjort det før meg. Men atter en gang har Knausgård fascinert meg med sin fortellerkunst. Boka beskriver prosessen med hele verket, fra bind 1 til bind 6. Han tar for seg egne ambisjoner og sitt behov for å fortelle om sin far og sitt forhold til han. Han er dønn ærlig, tar for seg egne svakheter og egen tvil. Er det verdt å komme i konflikt med berørte familiemedlemmer og venner om han gir ut bøkene?  Og hans sterke forhold til kona som sliter med psykisk lidelse er gripende. Stiller han nok opp for henne og barna? Han er en mann med sterke følelser.

Men boka er så mye mer. Hans essay om Hitler og nazismen kunne vært en egen utgivelse. Hans analyser av kunst og litteratur settes inn i en sammenheng med samtid og eget liv og opplevelser av dette. Boka er så langt fra en egotripp og selvdyrking, som mange bruker som argument for å ikke lese verket. Som leser kjenner jeg meg igjen i mye av det som er skrevet, den er derfor allmenngyldig. Men det er ingen lettlest bok. Du må konsentrere deg i de filosofiske partiene, men du gleder deg over språket og evnen til å fange leseren.

Jeg kommer ikke til å glemme disse gripende og makeløst sterke bøkene.
For et verk - for en forfatter!

Jeg velger å tro at siste setning i verket er en glipp. Han kan ikke gi seg med dette - det ville være trist!