Kjell Erik Strømskag har skrevet den lindrende omsorgens historie.
boken «Og nå skal jeg dø» beskriver Kjell Erik Strømskag hospicebevegelsens
og palliasjonens historie i Norge. Det er en historie om dypt engasjerte
mennesker som brukte alt de hadde for å gjøre den siste delen av livet til sine
pasienter bedre.
– De fortjener at denne historien blir fortalt, sier Strømskag.
Les også: - Må tørre å skuffe
Opplevelser
For Strømskag, som er overlege i anestesi og palliativ medisin på Molde sykehus, ble møtet med en 15-åring avgjørende. Som ung anestesilege var han med å legge til rette for at denne gutten kunne få smertebehandling og dø hjemme. Den natten gutten døde, hadde Strømskag vakt, på en madrass ved siden av guttens seng. Da han skjønte at døden nærmet seg, vekket han familien slik at de var der da gutten døde.
– Det var en sterk opplevelse, og jeg ser at mange av dem som jeg kaller pionerer i dette faget, hadde hatt slike opplevelser, forteller han.
Alene
I boken forteller han blant annet om sykepleieren Endre Førland, som alene bygget opp Fransiskushjelpens nødhjelp for terminalt syke som ønsket å dø hjemme. Han begynte med et skrivebord, en ny skriveblokk og en penn. I flere år var jobben nesten hele livet hans. Det var få å støtte seg på og ingen veiledning. Til slutt ble belastningen for stor og han ble sykmeldt. Etter mange år er han i dag tilbake i Fransiskushjelpen.
Akademisk fag
Strømskag har selv også strukket grenser, men sier han aldri har vært i nærheten av å bli utbrent.
– Jeg har vært i et miljø, sier han, og understreker hvor viktig det har vært å bygge opp faget.
– Jeg kaller utviklingen en prosess fra frivillighet til fag. Det er på en måte essensen i det jeg skriver om.
Fra det han kaller en famlende begynnelse med engasjerte enkeltpersoner, er lindrende omsorg i dag et akademisk fag sykepleiere kan videreutdanne seg til og leger spesialisere seg i.
– Kan man puste ut?
– På en måte. Fagfeltet har funnet sin plass i helsetjenesten og akademia. Samtidig tror jeg det er mange som ønsker å dø hjemme, men som ikke får muligheten. Det er for få leger og sykepleiere som jobber med dette. Det trengs flere ressurser.
Les også: - La pasientenes ønsker styre
Annerledes
Ifølge Strømskag er lindrende omsorg og medisin unnfanget og født utenfor «mainstream» medisin. Han mener faget har i seg en annerledeshet, som kan komme hele helsevesenet til gode.
– Vi har en annen måte å nærme oss pasienter på og trekker inn pårørende på en annen måte, noe jeg tror flere pasienter kunne ha behov for.
– Det harmonerer dårlig med kortere liggetid og høyt tempo?
– Det kan man si, men jeg er optimist av natur. Når jeg ser på utviklingen i lindrende omsorg har den vært fantastisk. Det er mulig.
– I boken spør du om noe har gått tapt i utviklingen av faget?
– Det vil være ulike meninger om dette. Men når man skal etablere et fag, kan man oppleve mer byråkrati og rutine. Å bygge opp faget har vært avgjørende, men vi må også sørge for at vi har med annerledesheten.
Personlig
Strømskag skriver at det å arbeide med lindrende omsorg gjør noe med en. Også ham.
– Døden fascinerer meg. Den har i seg store eksistensielle spørsmål som jeg aldri blir ferdig med, dette at man i det ene øyeblikket er og i neste øyeblikket ikke er, sier han.
– Hva har gjort sterkest inntrykk på deg i arbeidet med boken?
– Innsatsen til dem jeg kaller pionerer og entreprenører, særlig på 1980-tallet. Jeg har intervjuet flere av dem, og det ble sterke møter.
– De fortjener at denne historien blir fortalt, sier Strømskag.
Les også: - Må tørre å skuffe
Opplevelser
For Strømskag, som er overlege i anestesi og palliativ medisin på Molde sykehus, ble møtet med en 15-åring avgjørende. Som ung anestesilege var han med å legge til rette for at denne gutten kunne få smertebehandling og dø hjemme. Den natten gutten døde, hadde Strømskag vakt, på en madrass ved siden av guttens seng. Da han skjønte at døden nærmet seg, vekket han familien slik at de var der da gutten døde.
– Det var en sterk opplevelse, og jeg ser at mange av dem som jeg kaller pionerer i dette faget, hadde hatt slike opplevelser, forteller han.
Alene
I boken forteller han blant annet om sykepleieren Endre Førland, som alene bygget opp Fransiskushjelpens nødhjelp for terminalt syke som ønsket å dø hjemme. Han begynte med et skrivebord, en ny skriveblokk og en penn. I flere år var jobben nesten hele livet hans. Det var få å støtte seg på og ingen veiledning. Til slutt ble belastningen for stor og han ble sykmeldt. Etter mange år er han i dag tilbake i Fransiskushjelpen.
Akademisk fag
Strømskag har selv også strukket grenser, men sier han aldri har vært i nærheten av å bli utbrent.
– Jeg har vært i et miljø, sier han, og understreker hvor viktig det har vært å bygge opp faget.
– Jeg kaller utviklingen en prosess fra frivillighet til fag. Det er på en måte essensen i det jeg skriver om.
Fra det han kaller en famlende begynnelse med engasjerte enkeltpersoner, er lindrende omsorg i dag et akademisk fag sykepleiere kan videreutdanne seg til og leger spesialisere seg i.
– Kan man puste ut?
– På en måte. Fagfeltet har funnet sin plass i helsetjenesten og akademia. Samtidig tror jeg det er mange som ønsker å dø hjemme, men som ikke får muligheten. Det er for få leger og sykepleiere som jobber med dette. Det trengs flere ressurser.
Les også: - La pasientenes ønsker styre
Annerledes
Ifølge Strømskag er lindrende omsorg og medisin unnfanget og født utenfor «mainstream» medisin. Han mener faget har i seg en annerledeshet, som kan komme hele helsevesenet til gode.
– Vi har en annen måte å nærme oss pasienter på og trekker inn pårørende på en annen måte, noe jeg tror flere pasienter kunne ha behov for.
– Det harmonerer dårlig med kortere liggetid og høyt tempo?
– Det kan man si, men jeg er optimist av natur. Når jeg ser på utviklingen i lindrende omsorg har den vært fantastisk. Det er mulig.
– I boken spør du om noe har gått tapt i utviklingen av faget?
– Det vil være ulike meninger om dette. Men når man skal etablere et fag, kan man oppleve mer byråkrati og rutine. Å bygge opp faget har vært avgjørende, men vi må også sørge for at vi har med annerledesheten.
Personlig
Strømskag skriver at det å arbeide med lindrende omsorg gjør noe med en. Også ham.
– Døden fascinerer meg. Den har i seg store eksistensielle spørsmål som jeg aldri blir ferdig med, dette at man i det ene øyeblikket er og i neste øyeblikket ikke er, sier han.
– Hva har gjort sterkest inntrykk på deg i arbeidet med boken?
– Innsatsen til dem jeg kaller pionerer og entreprenører, særlig på 1980-tallet. Jeg har intervjuet flere av dem, og det ble sterke møter.
Ja, dette var veldig interessant. Viktig for oss som har litt tabuisert forhold til døden i vårt samfunn.
SvarSlettHan er en helt spesiell lege. Engasjerer seg i det som skjer i verden.Han har bl. a gitt ut bok om anestesiens historie, og han har vært ute i Leger uten grenser.Og mye mer.
Slett