En liten bok der forfatteren leker seg med egne meninger om arkeologene, beraktninger og sammenligninger mellom matalldetektorister og arkeolger, ispedd humoristiske visjoner om slag i Hafrsfjorden og myrkvinner som vekkes til live etter 3000 år i torvmyra.
Her finner vi ti kapitler med betraktninger over arkeologene. " Kanskje kan man si at grunnen til at arkeolgene er noen snodige vesener med sin voldsomme opphengthet i det historiske, er at sinnet deres holder til i fortida. Samtidig befinner de seg i nåtida- og det er få som ikke synes det er rart å se noen som tilhører to tider samtidig."
Jeg er ikke helt sikker på hva forfatteren mener med denne boka, annet enn et muntert innslag i litteraturen. Eller er det en fascinasjon over at arkeologene kan finne gamle verdier som har overlevd i tida, bindeleddet mellom urtid og nåtid? For innerst inne tror jeg han er misunnelig på dem.
Jeg syns dette var en lettlest og underholdende liten bok, men ikke mer en det.
Aschehoug
2022
106 sider
Lånt på biblioteket
