Lene Wold: Ære være mine døtre (Dokumentar)

Fra forlaget:
Æresdrap fra mannens perspektiv.
De siste tre årene har Lene Wold tilbrakt mye tid i Jordan sammen med en far som har drept både sin mor og en av sine to døtre for å gjenopprette familiens ære.
Wold har snakket med den andre, overlevende datteren som satt flere år i fengsel i etterkant av drapsforsøket for å beskyttes mot sin egen familie. Forfatteren har besøkt fengsler og moskeer, gjennomgått avis- og rettsarkiver, og oppsøkt imamer, landsbyledere og drapsmenn.
Ved hjelp av et unikt kildemateriale belyser hun en hittil ukjent side ved æresdrap. Vi får historien fra gjerningspersonens perspektiv, og Wold viser at æresdrap ikke handler om islam, men om tradisjoner og lovverk som kan utfordres og forandres.
Ære være mine døtre er en rystende fortelling om hva som får en far til sette fellesskapets verdier foran livet til sine egne barn. Det er en unik og hjerteskjærende historie leseren ikke forblir uberørt av.

Jeg hadde egentlig bestemt for å ikke lese denne boka, men etter å ha sett Iram Haqs fantastiske film "Hva vil folk si", måtte jeg bare lese mer om denne grusomme saken. Lene Wold opplevd å bli antastet av en mann mens hun var på oppdrag i Jordan. Hun kom seg unna, men begynte å tenke på hva følgene ville blitt hvis hun virkelig ble voldtatt. Som kvinne i Jordan ville hun ikke hatt en sjanse til å få en rettferdig behandling.
I denne dokumentaren har hun klart å få intervju med en far, Rahman, som har drept en datter og sin egen mor, æresdrap. Og intervju med hans andre datter, Amina, som sitter fengslet. Aminas søster som ble drept måtte bøte med livet da hun var lesbisk. Amina oppdaget dette, og prøver å dekke de to jentene i tida framover. Men da søsteren måtte til sykehus, blir hun kastet ut av legen, som ringer politiet. To unge jenter alene på sykehus er mistenkelig, her er noe galt.

Lene Wold ønsker å få svar på hva som foregår inne i hodet til noen som begår slike handlinger. (Fordi hovedpersonene fremdeles står i fare for å bli drept eller fengslet dersom deres identitet blir kjent, har forfatteren fjernet eller endret fakta som kan bidra til avsløring av dem. )

Boka starter med en grufull historie om ei lita jente som er blitt voldtatt, og blir steinet til døde i en sandgrop. Rahman er klassekamerat av den lille jenta, og ser at hun blir drept. Han reagerer sterkt. Men foreldrenes handlinger og forklaringer hjemme fører til at han forstår hvorfor hun ble steinet, og han vet at "hun og familien har det bedre nå". Han lærer at dårlig samvittighet kan byttes ut med ære.

Det er vondt å lese om noe så grusomt, og vite at dette skjer i dag også. Men det er stor forskjell blant befolkningen i de muslimske land som fortsatt praktiserer æredrap, da mange tar avstand etter hvert. Og forfatteren poengterer at æresdrap ikke handler om islam, men er fastlåste tradisjoner som delvis er fastsatt ved lov. Det er derfor håp om at dette kan endres. Det er svært viktig med påvirkning og ny kunnskap for å få fjernet disse overgrepa fra de land der det fortsatt foregår. Derfor er Lene Wold sin bok og Iram Haq sin film viktige når det gjelder å skape oppmerksomhet rundt disse sakene for å stoppe diskriminering av kvinner i Jordan, og andre land som har samme praksis.

Boka er skrevet slik at en følger forfatteren i hennes møte med mennesker i Jordan, der hun kommer i diskusjon om ulike kontroversielle tema. Blant anna homofili. Den blir derfor svært personlig og engasjerende. Rystende fortelling, modig skrevet!

rosemariechr. har lest boka og skrevet et fyldig og informativt innlegg på bloggen sin.


Kagge forlag
2017
175 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

Asbjørn Jaklin: Brent jord

Dette er en bok om heltene, ofrene og de skyldige. Det handler om året 1944-1945, om tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Målet var å brenne alle bygninger, ødelegge all infrastuktur, slakte ned all buskap og flytte mennskene. 50 000 ble evakuert, 20 000 nektet ordre og stakk til fjells eller rømte på andre måter. Dette førte til at mange døde, små barn, eldre, voksne kvinner og menn.

Fra baksida på boka: 

Hvordan taklet enkeltpersoner de traumatiske hendelsene i ei tid uten krisepsykiatri? Hva var bakgrunnen for at russerne trakk seg frivillig ut av Øst-Finnmark? Og hvordan kunne den ansvarlige tyske offiseren, generaloberst Lothar Rendulic, gå fri under rettsoppgjøret i Nürnberg? 

Det er dette Asbjørn Jaklin gir svar på. Vi trenger bøker som forteller historien om hvordan befolkningen i Finnmark og Nord-Troms opplevde evakueringen og nedbrenningen av hjemmene sine. Jaklin trekker fram menneskene i denne situasjonen. Mange gjorde heroisk innsats for å hjelpe sine medmennsker. Kampen for å skaffe seg mat og tak over hodet, om alle bekymringene i hverdagen. Jeg har sett en del TV-intervju med mennesker som opplevde familieoppløsning, drap, bombing og elendighet i Finnmark. Barn som ble sendt sørover for å overleve. Jeg har hver gang tenkt at dette har jeg ikke hørt noe om. Hvor var alle disse historiene i etterkrigstida, i historietimene på skolen? Tenker blant anna på alle som ble fraktet som kveg på skip ut av Finnmark. Grusomme historier fra lasteskipene Karl Arp og Adolf Binder. Her var det ingen nåde for de som var innestengt ombord, verken tyskere eller nordmenn.

Det er sterkt å lese om motgangen mange møtte etter krigen. Rikstrygdeverket hadde sine firkanta regler, og flere måtte kjempe for å få sine rettigheter.  "Ikke usedvanlig hard påkjenning" ble ofte brukt  når det ble søkt om trygdestønader etter lang tids plager av angst og mareritt år etter år, som følge av krigsopplevelser i Finnmark.

Boka er delt inn i kapitler, svært oversiktlig. Her er det fotografier av mennesker, av byer og steder før og etter evakuering og nedbrenning. Her er det dokumentasjon om de glemte flyktningene, om Norges Hiroshima. En viktig bok.

solgunn og berit har også lest boka og skrevet gode omtaler.

Gyldendal

2016

393 sider

Bokmål

Bjørn Skarsem: Rock `n` pop i Steinkjer

Rock'n'pop i Steinkjer er ei interessant og flott bok som kom ut nå i november. Forfatteren har samla det som finnes om pop og rock i års 1955 - 1986 i Steinkjer, og det er ikke lite! Og han vil komme med en oppfølger, da byen fortsatt fostrer sterke krefter innenfor denne sjangeren. Imponerende.

Hele 94 band oppsto i denne perioden. Det førets bandet som er nevnt er  Metro, med musikk fra Bill Haley, Elvis, Chuck Berry og Biddy Holly. Og så kom oppfølgerne på rekke og rad. Radio Lux var inspirasjonen til den nye musikken. Kulturell påvirkning fra Amerika sto sterkt på femti-tallet, og etter hvert ble også engelske musikere oppdaget. Da Beatlesbølgen kom, dukket det opp mange nye band med Beatlessveis og tilhørende musikk. Reportoaret strakte seg overde fleste populære artistene fra inn og utland. Det ble konkurrert i ulike mesterskap i Trøndelag og Nord-Norge. Kjente band fra denne tida er The Machines og Prudence. Da punken  på 70-tallet, dukket bandet Opera Buffa opp, et band som har fortsatt å eksistere gjennom årtider. Nye årtider, ny musikk og nye band kom. Ungdommen i Steinkjer 

Det er rett og slett ikke mulig å bli detaljert og nevne enkeltband her, da mangfoldet i Steinkjer er enormt. Lurer på om det er andre byer som kan konkurrere på dette området. Jeg ble iallefall imponert. Jeg syns Bjørn Skarsem, som forøvrig har vært min kollega på videregående skole i Kristiansund, har gjort en kjempejobb ved å samle all denne informasjonen om en musikksjanger i denne tidsperioden. Boka har til slutt en oversikt over fester og konserter på Steinkjer samfunnhus fra 1963 til 1969, og her er også en oversikt over plateutgivelser i tidsperioden 1955 - 1989. Boka har fotos av alle banda og navneoversikt over alle musikere.  

Denne boka må være rett i blinken for de som er interessert i "gammelpop", og spesielt for de som bor i Trøndelag. Julegavetips!

Utgitt av Foreningen Gamle Steinkjer
2016
189 sider

Kjell Arnold Nyhus: Hvis jeg har en sjel

Denne boka er skrevet av forfatter og fengselsprest Kjell Arnold Nyhus, som arbeider i Halden fengsel. Bakgrunnen for at jeg ville lese den er at forfatteren er en god venn av en søster, som anbefalte den.

Nyhus har, med god hjelp av kollegene Marit Skartveit og Reidar Faanes, gjennomført et prosjekt i "klosteret" i fengselet. Bakgrunnen for prosjektet var spørsmålet om mennesker kan forandre seg. Kan rehabilitering i fengselceller supplers med klosterceller? Prosjektet  varte i 21 dager, og åtte langstidsdømte fanger deltok. De skulle leve sammen etter mønster fra femhundre år gamle klostertradisjoner. Her er det ikke aviser, internett, musikk eller sosial kontakt. Kun stillhet, meditasjon og veiledning, Prosjektet er gjennomført hvert år etter 2013.

De første dagene er såkalla svarte dager, der målet er, som Marit uttrykte det: "Selvinnsikt er porten til lyset".
"Selvransakelse har frigjøring og tilgivelse som mål. Når vi ikke  lenger betrakter andres feil, men våre egne, er vi modige og sterke."
Underveis skriver prosjektdeltakerene ned hva de erkjenner og angrer på, og de svarte dagene avsluttet med fysisk å kvitte seg med det de har nedtegnet ved å brenne det. Etter dette kommer hvite dager, der de skal rette blikket mot det nye livet, med Jesu liv og lære som modell.
Forfatteren sier at det skal gå fra et "jeg" til et "vi".  Det starter med stillhet, deretter godhet, oppgjør og til slutt tilhørighet og mening.

En interessant bok om et interessant prosjekt. Det kunne og burde være skrevet mye mer om hva prosjektet går ut på, så dette blir bare en kort smakebit. Forfatteren oppsummerer med at det finnes ting i livet som er spikret, underlagt ubøyelige naturlover. Men valg og vilje finnes. Han viser da til den kjente bønna, som prest og filosof Reinhold Niebur formulerte:

" Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, vilje til å forandre det jeg kan, og klokskap til å se forskjellen." Og han finner en rest av et ekte og sant menneske i alle, også de som har gjort fryktelige ting.

Selv om jeg er ikke-troende, ser jeg stor verdi i slike forsøk på å få mennesker inn på de riktige sporene når de har gjort grusomme ting eller grov urett mot andre. Det handler om gi hjelp for å kunne komme tilbake til et "normalt" liv. Og veien fram til å finne egen innsikt er da viktig. Om det går via klostertilværelse eller på andre måter spiller liten rolle, bare resultatet blir bra.

Vårt Land Forlag
2015
285 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

Flukt. En gavebok til støtte for mennesker på flukt

Denne boka er en samling historier fra mennesker som har vært på flukt. Her møter vi norske flyktninger som måtte rømme til Sverige under krigen, noen flyktet fra Ungarn på femtitallet, atter andre fra Kambodsja, Vietnam, Sentral-Afrika og Irak. Og flere historier ar fra syriske flyktninger på flukt fra Assads regime og IS. Ialt er det tjue historier, alle svært gripende og dramatiske. Flere av menneskene har flyktet med livet sim innsats, og alle har vært nødt til å forlate hjem og land for å bosette seg på et fremmed sted. 

Det legges vekt på å synliggjøre at bak tallene og avisoverskrifene er det vanlige mennesker! Historiene er skrevet av journalister og fotografer som har god kunnskap om hva flukt er. Noen historier er tatt fra bøker.

Boka er laget på dugnad, der overskuddet av salget skal gå til utdanningsprosjekter i regi av Flyktningehjelpen.
Jeg syns dette er en svært viktig bok, og det slo meg underveis, mens jeg leste om de vanskelige og umenneskelig opplevelsene mange av disse menneskene har hatt, at dette burde MANGE lese! Jan Egeland har skrevet et flott etterord, der han poengterer at høsten 2015 ble den høsten da hele Norge ble flyktningehjelpere. Og han avslutter med at å hjelpe flyktninger ikke er sesongarbeid.

Spartacus

2015
280 sider

Thomas Ergo: Glassjenta. En dokumentar.

Da jeg ikke har fått lov til å lese på noen dager etter en øyeoperasjon, måtte jeg finne noe på lydbok, og kom over en dokumentar fra Stavanger Aftenblad på eBokBib. Denne er opprinnelig en 64 siders sak i avisa, men som bok er den på ca 200 sider. En ung jente har sendt mail til avisa og bedt om hjelp. Journalist Thomas Ergo blir interessert i saka.

Historien handler om Ida, som da hun var 15 år ble av barnevernet tatt ut av hjemmet og overflyttet til en institusjon. Hun hadde til da vært en vanlig tenåring, drev med idrett og hadde mange venner. Hun bodde sammen med moren. Hun hadde opplevd  mye dramatisk, men det virket som om hun taklet livet bra. Men da barnevernet tok over omsorgen, mistet hun fotfestet i tilværelsen, ble utagerende og suicidal, prøvde seg på rusmidler og tente til slutt på institusjonen der hun bodde.

Hvorfor gikk det galt? Var det virkelig nødvendig for barnevernet og politiet å bruke makt? Kunne noen avverget all elendigheten som den unge jenta måtte gjennomgå, eller måtte det bare bli slik?

 Forfatteren til historien, Thomas Ergo sier:

"Jeg håper vi får fram noen av de utfordringene som barnevernet står overfor når de skal gi omsorg til vanskeligstilte barn med store traumer og andre problemer. 

- Hva skiller denne saken fra andre barnevernsaker?

Hver sak er unik, men det spesiell med denne er at vi kan følge ei ung jente, et unikt liv, mens hennes livsdrama utspiller seg i glattcelle, på flukt, i institusjoner. Jeg hadde aldri trodd at ei tenåringsjente i Norge kunne bli utsatt for så mye maktbruk som Ida er blitt."

Ergo sier at det er umulig å ikke la en slik sak berøre en sterkt. Han sier om       dokumentaren 

"en historie skrevet med hjertet utapå skjorta. Men med en kald hjerne og med fakta i bånn hele veien.

– Dette er ei jente som har levd et beintøft liv mens vi har fulgt  henne. Jeg har snakket med henne underveis mens det har stormet.  Det har som regel skjedd på mitt initiativ."

Han forteller at Ida åpnet seg om forhold hun for eksempel har nektet å     snakke med politiet om. Hun fikk tillit til journalisten. Kontakten mellom     de to pågikk i halvannet år før dokumentaren ble publisert.

Ergo understreker at en 15 år gammel jente under barnevernets omsorg i   utgangspunkt har en langt svakere stemme og mindre troverdighet i           systemet enn for eksempel en barnevernssjef, en teamleder eller en           saksbehandler. Journalistene  understreker at utgangspunktet for                 Glassjenta ikke var å granske grunnlaget for selve omsorgs overtakelsen:

"– Men det som står igjen, er at alle, iallfall etter at reportasjen ble publisert, virker enige om at den totale tvangs– og maktbruken Ida ble utsatt for fra barnevernet og politiet er feil."

En svært vanskelig historie å lese, både dramatisk, trist og gripende. Jeg skjønner at dette måtte være en stor, tung og vanskelig sak. Det som er så trist er at dette ikke er en enestående sak. Det er så mange unge som ikke har det bra, og når saken kommer så tett innpå blir den utrolig tøff. Tankene går også til alle unge som har flyktet fra elendighet og krig, og som vi skal ta vare på i vårt samfunn. Når vi ikke makter å ta vare på de vi allerede har, hvordan skal vi klare det? Mange store og krevende oppgaver ligger i hendene på barnevern og andre som skal hjelpe i disse sakene.    

    Se gjerne også bloggeren  entittovergjerdet som har kommentert saken og henvender
seg direkte til Ida.

Gitt ut av Stavanger Aftenblad
Lydbok på eBokBIb
Lest av Rune Vandvik

Vegard Sæther: Frontsøstre. Norske kvinner under hakekorset.

Dette er en dokumentar om frontsøstrene: Det er fortellingen om unge idealistiske kvinner  med sykepleiebakgrunn eller annen pleiebakgrunn. Noen av dem ønsket å bruke kunnskapene sine for å hjelpe skadde på lasarettene. Men det er også en fortelling om de som med åpne øyne gikk inn tyskernes vanvittige raseprosjekt, i tråd med nazistenes ideologi, og til og med arbeidet i konsentrasjonsleirene.
Det er navngitte kvinner her, men de fleste som har fortalt sin historie. ønsket å være anonyme. Mange av de som har fortalt sin historie er gamle kvinner, kanskje med ikke like god hukommelse, og kanskje også med nytt syn på hva de holdt på med. Dette kan svekke troverdigheten i utsagnene deres. Og skam og fordømmelse sitter igjen, selv om de fleste ikke har tatt avstand fra at de var i Tyskland og arbeidet for fienden. Men noen har også bebreidet seg selv for uvitenhet og tankeløshet. De levde videre med en livsvarig forakt for seg sjøl. Det var heller ikke uvanlig at de var todelte i forhold til egne følelser. Noe ville de fortelle, noe ville de holde tilbake.

Forfatteren sier selv i et intervju:

"-Når vi ser på motivene frontsøstrene selv oppgir, dukker det opp mye som en ikke hadde forventet. Det er ikke alltid så enkelt at de var drevet av barmhjertighet."

Mange dro også pga at de hadde forelsket seg, andre pga mulighetene til å få en utdanning.Men fra 1937 måtte frontsøstrene avlegge troskapsløfte til føreren, på samme nivå som soldatene.

Boka er også en god dokumentasjon over Hitlers totale grep om det tyske Røde Kors, DRK, som arbeidet etter hans paroler.
Etter krigen kom rettsoppgjøret. Det var den norske eksilregjeringen i London som planla og forberedte sakene. Alle som hadde bistått fienden, skulle dømmes. 16069 saker ble lagt fram, og det var på denne lista DRK- søstrene kom.  229 av de 447 søstrene var medlemmer i NS. Passivt medlemskap og ung alder kunne være formildende omstendigheter. Mange fikk fengselsstraff og satt på Bredtvedt med ulik straffetid. Andre ble ilagt bøter og atter andre slapp fri .
Etter krigen møttes mange av frontsøstrene og frontkjemperne. Her kunne de snakke åpent om det som hadde skjedd. Mange mente fortsatt at de hadde et legitimt motiv i kampen mot kommunismen., eller så brukte de barmhjertig arbeid i Florence Nightingales ånd som motiv for handlingene under krigen.

Boka inneholder mange fakta i form av statistikk og bilder. Og det ligger grundig research bak arbeidet. En interessant bok., som jeg bare har plukket litt fra i denne omtalen.

Cappelen Damm
2015
232 sider
Bokmål
Lest som eBokBib på I-phone

Ane Bjøru Fjeldsæter: De uberørbare

"I desember 2013 døde en to år gammel gutt i Guinea av en mystisk sykdom. Vi vet at han var et elsket barn, for snart begynte familiemedlemmene hans også å dø.

Ett år senere har nærmere 10 000 mistet livet til Ebola, og dobbelt så mange er smittet i Vest-Afrika. Mens resten av verdenssamfunnet sitter på gjerdet, kjemper en liten gruppe hjelpearbeidere en innbitt og ensom kamp for å begrense sykdommen og gi dem som allerede er smittet en verdig behandling. Det er som å skulle stoppe en flodbølge med en paraply." 

Dette er bakgrunnen for at Ane Bjøru Fjeldsæter, som er psykolog og har vært med Leger uten grenser til Afrika, har skrevet denne boka. En sterk og direkte beretning om menneskene bak ebolaen. Sterke bilder av hvordan sykdommen opptrer i kroppen, hva som skjer med menneskene når de som de er mest glad i dør som fluer rundt en. Redselen for å bli smittet sjøl.

"Ebola er å blø i farger du ikke kan sette navnet på, farger du ønsker du aldri hadde sett. Frykten for ebola gjør at foreldreløse barn settes på dør, mens foreldrenes lik fremdeles  er varme. Frykten for ebola  er det som gjør at begravelsesarbeidere senker en likpose ned i en umerket grav, uten at en eneste nabo, slektning eller venn møter fram for å minnes den døde."

I boka møter vi helsepersonell og mange andre som gjør en innsats for å hjelpe mennesker som blir rammet av den grusomme sykdommen. Forfatteren skriver om de faktiske forhold som Leger uten grenser arbeider under, om kampen mot en forferdelig sykdom, om hjelpeløsheten som noen ganger overtar. Men samtidig klarer hun å vise oss menneskene, både de som er direkte berørt av ebola, og de som står dem nære. Hun forteller med sterk empati om faren som kommer med sønnen, etter at mor er død, om de små barna som overtar ansvaret for den lille to-åringen som har mistet alle, om den afrikanske legen som forandrer personlighet når hun sjøl blir syk. Og om mange andre. Disse menneskene gjør boka til noe av det sterkeste jeg har lest. Dette er en thriller som overgår det meste. Dette skjer i dag! Heldigvis er epidemien på retur, men ingen kan være sikker på om noe lignende kan dukke opp igjen.

En bok som kvalifiserer for bokbloggerprisen 2015.

Cappelen Damm
2015
220 sider
Bokmål

Stein Arne Nistad: Seks dager i april

Dokumentarromanen Seks dager i april er basert på en sann historie fra slaget om Narvik fra 9.-13. april og var så gripende og spennende at det ble lite søvn på meg dette døgnet. Jeg las og gråt!

I Ofotfjorden ble det i disse  dagene i 1940 senket nesten førti skip og omlag tusen mennesker omkom. En dramatisk og tragisk start på andre verdenskrig.

Boken er et velskrevet drama der vi opplever de første krigsdagene i Narvik time for time. Her  følger vi en norsk familie som bor på en liten gård like ved der sjøslaget foregår. Familien består av Andrea, Elisabeth og de sju barna deres, og det er trettenåringen Gunvor som blir, sammen med sin far, hovedpersonene i boka. Samtidig blir en parallell historie lagt fram, der vi møter maskinisten Karl om bord på det tyske skipet Erich Köllner. Karl har kjæresten Liesel i Frankfurt, og de to har hatt stor tro på et nytt Tyskland etter at Hitler kom til makta. Men da Karl opplever at de ikke er kommet for å hjelpe Norge, men for å ødelegge, og ser hvor lite et menneskeliv er verdt, får han store kvaler.

Dette er en historisk dokumentar/roman som handler om krig og død. Men den handler også om kjærlighet og medmenneskelighet i en krisesituasjon. Og det handler om troen på mennesket, og hvilke valg en må ta for å overleve som et menneske med etiske verdier. Og forfatteren klarer også å beskrive på en vakker måte naturen og omgivelsene rundt de forferdelige hendelsene. Mellom hvert kapittel, som er hver av de seks dagene, ligger nydelige beskrivelser av tiden, elva, lyset og kraften i naturen, faktorer som alltid vil bestå.

"Men elva brydde seg ikke om slikt. Den hadde tid nok, for vannet og tiden ville frarøve det flyktige  kraften og vaske alt tilbake til sin naturlige tilstand. Elva var en del av det som alltid hadde tid nok. Tid nok til å omskape og til å utslette sporene av menneskets uforstand".

Nistad tar utgangspunkt i faktiske hendelser, fortalt av familien. Gunvor er forfatterens mor, og blir dermed et tidsvitne om hendelsene i Narvik. Nistad har også gitt oss historiske fakta om personene i boka, og det ligger ved bakgrunnsstoff for angrepet på Norge og kampene i Ofotfjorden. Her er detaljerte opptegnelser over angrepsstyrkene, skipene og kampene i Narvik. Dette, sammen med hele den gripende historien, er så bra gjort at det bør inngå som pensum for norske skoleungdommer.

Den tyske soldaten Karl sine ord, da han forlot familien som reddet livet hans, var:
Fortell historien om krigens galskap og meningsløshet.  Det er det Stein Arne Nistad har gjort i denne bok. Les den! Her har vi en bok jeg så absolutt vil tro blir en av de nominerte til Bokbloggerprisen i år.

Takk til forlaget for lesereksemplar!

SenorC forlag
2015
279 sider, inkludert faktastoff
Bokmål

 

Ann Karin Liland: Alle mot en

Alle mot én er Ann Kristin Liland's historie om den alvorlige mobbingen sønnen hennes ble utsatt for på ungdomsskolen og som forplantet seg delvis på videregående skole. Mobbingen var så alvorlig at det kunne gått liv, og familien til Robert følte at de ikke nådde fram når de tok kontakt med skolen og ba om at noe måtte gjøres. Den ressurssterke gutten Robert var flink og populær inntil en uoverensstemmelse mellom han og en annen gutt angående data og passord ble blåst opp til noe stort, og mobberen fikk de andre med seg mot Robert. Anklagene og påstandene vokste, og mobbingen var snart blitt uoverkommelig. Etter at Robert hadde sluttet i ungdomsskolen, var ikke vanskene over, da han hadde utviklet posttraumatisk stresslidelse (PTSD), noe som gjorde at han ikke klarte å komme seg i gjennom skolegang eller holde på en jobb. Foreldrenes fortvilelse var stor da de oppdaget at senskadene ikke forsvant med tiden. Dette var en av grunnene til at de anla sak mot kommunen for å få oppreisning, ikke minst fordi de mente at dette kanskje ville få Robert til å se lysere på framtida.
Foreldrene hadde ikke nådd fram ved henvendelser til skolen eller kommunen tidligere. Etter lang tid med mange nedturer og psykisk belastning for hele familien, vant de til slutt saken,og Søgne kommune blir dømt til å betale Robert erstatning for brudd på opplæringsloven om elevenes arbeidsmiljø. De har verken gjort de nødvendige undersøkelser for å avdekke mobbingen og dens omfang, ei heller satt i gang tiltak for å stoppe mobbingen. Dommen viste tydelig hvor ansvaret hører hjemme, nemlig hos skolens ledelse. 
Advokaten for Robert, Arvid Kjærvik, sier:

"Røyking dreper, står det på sigarettpakker. Mobbing dreper, burde det stått på skoleveggen... Det var bare tilfeldigheter som gjorde at Robert ikke klarte å ta livet av seg. Han er dessverre ikke den eneste."

 Boka er bygd opp slik at en i del 1 får Roberts historie og så noe om rettssaken. Del 2 handler om hva mobbing er, hvordan en skal forholde seg i slike saker, hvor en kan få hjelp, hva sier loven, forebygging og behandling med mer. Dette er en viktig bok å lese, for alle som har barn, alle som arbeider med barn, og også alle oss andre. Mobbing foregår hver dag i skolen, der det anslås at mellom 40-60 000 barn blir mobbet regelmessig.Jeg har sjøl arbeidet i skolen, de fleste år som skoleleder, og vi har brukt mye tid på å sette oss inn i mobbeproblematikken. Det var derfor med stor forundring å lese den negative responsen som foreldrene til Robert fikk fra skolens rektor i Søgne. Går det an å ikke ta dette innover seg, og ikke prøve en gang å løse problemene?

Boka er en håndsrekning til alle foreldre som har barn som blir mobbet, men også en bok som skolene bør ha tilgjengelig.

Cappelen Damm
2015
238 sider
Bokmål
 

Marte Michelet: Den største forbrytelsen

Marte Michelet (f. 1975) er kommentator og journalist.
Den største forbrytelsen er hennes debutbok, men hun har vært aktiv samfunnsdebatant lenge.



Jeg visste kanskje hva jeg ga meg ut på ved å lese denne boka, men den ble tøffere enn forventet. Kanskje mest på grunn av at alt som blir fortalt handler om nordmenn, i Norge. Det blir nærmere enn mye av de tragiske historiene jeg har lest tidligere. Jeg har vært i Sahchsenhausen, i Auschwitz, Birkenau og i Theresienstadt. Jeg har vært på krigskirkegårder i Warchawa, St.Petersburg og i Bergen Belsen. Forferdelige og sterke opplevelser som jeg aldri vil klare å slette ut. Og så kom denne boka og rippa opp i det hele. Det norske Holocaust var like stygt som de andre. Og at norske gutter og menn deltok i de grusomme nedslaktingene av jøder var ikke nytt for meg, da jeg aldri har vært blåøyd og trodd at vi har vært bedre enn andre. Men å få det dokumentert er en annen side av saken. Nazistenes rasehat ble godt underbygget i Norge. De vanvittige beskrivelsen fra jødemordene i Litauen, der 200.000 jøder ble myrdet, og i Ukraina, der 5 - 600.000 ble drept, kunne i teorien skjedd på norsk jord. Forskjellen var at her var det bare ca. 2000 jøder, og med spredt bosetting kunne det aldri bli det samme. Men jødehatet har vært her også- helt utrolig å tenke på.

En velskrevet bok som alle burde lese. Og den burde vært pensum i norsk skole. Boka er delt inn i fire hoveddeler, der den første handler om perioden fra 1911 - 1939. Her er bakgrunnshistorien om den jødiske familien Braude, som kommer til Norge fra Litauen. De tre neste tre kapitlene tar for seg invasjonen i Norge og åra fram til april 1945. Vi følger familien Braude gjennom krigsåra, og opplever den dramatiske avslutningen for familien. Og dette var bare en familie av så utrolig mange. Dette blir beskrevet nært, sterkt og uutholdelig grusomt.

Her er det ikke mye som er ukjent stoff, men med et stort antall kilder har Michelet gitt oss en grundig samling historiske fakta i forhold til hvordan Norge har sett på jødene gjennom tidene. Dette gjør boka svært viktig. 

Jeg har brukt tid på å lese boka, da jeg måtte legge den fra meg gang på gang. det er lenge siden noe har gått så hardt inn på meg. Men det betyr bare at jeg anbefaler den videre, på det sterkeste!

Da flere andre har skrevet omfattende om av boka, ble dette bare en kort omtale fra meg. Beklager at jeg ikke linker til dere, men får det rett og slett ikke til når jeg bruker I-paden.

Gyldendal

2014

284 sider + 26 sider fotnoter

Togrim Eggen: Berlin

Endelig fikk jeg tak i boka som jeg hadde planer om å lese for lenge siden. Og det var en sann glede å lese en velskrevet, svært informativ bok om Berlin. Dette er en historiebok fra Berlin som omhandler hele det siste hundreåret.

Eggen imponerer alltid med sine gode kunnskaper om det han skriver om.  Her skildrer han Berlin gjennom historien, fra første verdenskrig til nåtid.  Vi kommer nært innpå kjente personligheter, både med positiv og negativ historie bak seg. Dramatiske hendelser knyttet til nazistenes og kommunistenes maktovertakelse blir tatt opp på en litt annen måte enn vi har lest det før. Interessante historier om noen av Hitlers "kampaner", som Goebbles , Gøring og arkitekten Albert Speer. De overdimensjonerte planene pm utbyggingen av Berlin når krigen ble vunnet. Der det også lå planer for utbygging av Trondheim, med havn på Øysanden! Dette skulle bli en millionby.

I tredveåra skjedde mye som var foranledningen til andre verdenskrig. Blant annet flyktet mange kunstnere og intellektuelle, noe som førte til at byen ble et kjedeligere sted, og det endret verdenskulturen gjennom at mange av disse fant tilholdssted i USA.

Her får vi fortellingene om filmindustrien i Tyskland, med interessante Leni Riefenstahl, som var en stor filmstjerne med mange store filmer bak seg.  Og hun er kjent for dokumentasjonen av Ol i Berlin i 1934 som ble hennes store mesteverk. Andre interessante innsyn er i fra Wannseekonferansen, der jødespørsmålet var temaet. Dette var i 1942. Vi får spennende historier om fire divaer, Hildegard Knef, Marlene Dietrich, Lotte Lenya og Nina Hagen. Interessant! Eggen trekker fram mange film, forfattere og bøker. Journalisten Martha Hiller ga ut sine memoarer fra slutten av krigen, "Eine Frau on Berlin", utgitt i 1959. Den ble senere filmatisert i 2008. Denne filmen må jeg prøve å få tak i. Her får vi høre om Käthe Kollitz, den kjente kunstneren, med eget museum og en av gatene i byen oppkalt etter seg. Og selvfølgelig er det mye musikkhistorie her. Eggen har som kjent spilt i band sjøl.

Vi blir med Eggen på handletur på KaDeWe, det enorme varehuset i byen. Der kan en gå seg vill og tømme lommeboka på et blunk. (Egen erfaring)
Her får vi innsyn i Berlins usnobbete restaurantliv, som består av små spisesteder med mat fra mange land, blant anna Norge. Eggen går heller på disse enn på de store Michelin-restaurantene.
Og selvfølgelig får vi murens historie. Og om berlineren på begge sider, på vestsida og "drüben".

Jeg syns Berlin er en herlig by som har mye å by på. Gjennom denne interessant og mangfoldige boka har jeg gått enda flere innspill på hva den kan gi en besøkende. Jeg har planer om en tur til våren, og har notert meg flere nye steder jeg vil oppsøke.
En bok jeg anbefaler til alle som vil ha mer omfattende kunnskaper om byen enn det de fleste reiseguider vil gi deg, samtidig som at det er en skikkelig historiebok i seg sjøl.

Cappelen Damm
2013
425 sider