Min kamp - teaterforestillingen

Da jeg var i Oppdal på hytta, fikk jeg med meg en teaterforestilling, en opplevelse jeg hadde gledet meg til lenge. Jeg har lest alle bøkene i Min kamp, og ellers lest andre bøker og essays av Karl Ove Knausgård. Og det er ikke noen grunn til å skjule at jeg liker det han skriver veldig godt.

Jeg var spent på hvordan regissøren Ole Anders Tandberg hadde klart å omgjøre 3622 sider til en forestilling på to og en halv time. Men det var virkelig gjennomførbart. Teaterstykket var bare helt makeløst bra. Strålende skuespillerprestasjoner utført av  Agnes Kittelsen, Christian Rubeck, Ingjerd Egeberg og Øystein Røger. Her kom humoren og den brutale ærligheten til Knausgård til sin rett. I kjappe replikker tatt fra bøkene fikk vi innblikk i oppveksten hans, familien og vennene, og alle valgene han måtte ta for å bli den voksne forfatteren han er i dag. Jeg syns dette var så bra. Men, som jeg også vet, mange liker ikke bøkene til Knausgård, og mange liker ikke den brutalt direkte måten han skriver på. Ved siden av meg i teatersalen satt et ektepar, som tydelig følte at dette var ubehagelig, og etter pausen var setene ledig. Men resten av publikum var godt fornøyd, noe trampeklapp og heiarop kom fram etter forestillingens slutt.

Riksteateret

2016

Carl Frode Tiller: Kven er redd? (Bokhyllelesning i september)

Det norske teater seier om forestillinga: "Alt Bjørn vil er at familien skal ete eit godt måltid og ha det hyggeleg i lag. Men sonen – som for litt sidan var hiphopar, skater og emo – no er blitt miljøbevisst NU-ungdom og skal på møte. Dessutan et han ikkje mat som ikkje har hatt eit godt liv. Dottera skal treffe den eldre bilmekanikarkjærasten frå Åfjord. Med kona Ingvild utvekslar han ikkje stort anna enn spydigheiter og drepande replikkar. Dei har ein pågåande stillingskrig der både barn, foreldre og kollegaer blir brukte som gissel og levande skjold.
Ei hyggeleg familiestund verkar milevis unna."

 Dette er en historie om en middelmådig skodespelar som endeleg har fått ei stor rolle. Han skal spele George i Kven er redd for Virginia Wolf? Det som vert både tragisk og komisk er at ekteskapet hans er inne i ei krise, og parallellen til teaterstykket er påfallande. Vi følgjer familien gjennom eit døger. Bjørn skal lære replikkar, men irriterer seg over kona Ingvild og dei to tenåringsbana, Odin og Sara . Dei diskuterer og kranglar. Og no er far til Bjørn og svigerforeldra kome til middag. Dei siste er velståande og kritiske til svigersonen, som ikkje har klart å bli kjend. Dei har mist trua på han for lenge sidan, 
Eit teaterstykke om ein familie som held på å forvitre. Bjørn er taparen, han fortel historia. Han kjenner at han meir og meir blir pressa ut av familien. Kona gjer det godt som forretningskvinne. Han ser på sonen Odin som ein særing. Dottera Sara, som eigentleg er ei skuleflink jente, har latt seg overtale av ei spåkone til å slutte skolen og få barn. Han har ikkje kontroll over noko lenger. 

Dette er noko Carl Frode Tiller klarer å skape godt teater av. Han er som vanleg framifrå til å gå inn i dei personane han skriv om, slik at vi kjem bak overflata. Eg kunne gjerne tenkt meg å sett dette stykket på teaterscena. 
No ser eg fram til tetareforestillinga Begynnelser, som går på Trøndelag Teater for tida.  Eg skal sjå ho førstkomande mandag. 

Det norske teater
Regi Lasse Kolsrud