Birger Amundsen: Spillet om Svalbard Sakprosa 2024

 

Fra forlaget: I denne boken tas du med inn i spillet om Svalbard etter andre verdenskrig og fram til i dag. Du møter spioner og avhoppere, konsuler og KGB-agenter, ambassadører og gruvearbeidere. Boken avslører sovjetrussiske planer for å okkupere Svalbard ved bruk av sovjetiske gruvearbeidere under den kalde krigen. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina har russerne igjen fått øynene opp for Svalbards strategiske betydning. Norge og Vestens sanksjoner har kneblet russisk aktivitet og forsuret forholdet mellom nordmenn og russere på øygruppa og har ført til provokasjoner fra russerne. Sterkt inntrykk gjør møtet med ukrainske Galina, som hoppet over bord fra et sovjetisk cruiseskip i en fjord på Svalbard i 1985 - og som forfatteren møter i det krigsherjede Ukraina. Ingen har bedre forutsetninger for å skrive denne boken enn forfatter Birger Amundsen, som har tilbrakt store deler av livet på Svalbard.

En spennende bok om et Svalbard jeg ikke kjente mye til. Her foregår et storpolitisk spill de færreste kjenner. Svalbardtraktaten er klar, Norge har full og uinnskrenket høyhetsrett over Spitsberggruppene. Svalbard skal aldri nyttes i krigsøyemed, men har aldri vært erklært nøytralt. Og det viser seg at Norge har lagre av våpen og utstyr plassert der. Russerne er opptatt av Svalbards strategiske betydning,særlig etter invasjonen i Ukraina, og forholdene mellom russere og nordmenn på Svalbard er ikke lengre så vennlige som de var. Og russiske myndigheter markerer nærvær og styrke med jevne mellomrom, ved å sende spesialsoldater til øya, markere den russiske marinens dag med en "armada" av båter, plassere russisk-ortodokst kors ved Isfjorden med mer. 

Forfatteren har gjennom flere års opphold på Svalbard blitt kjent med ulike mennesker som har gitt stoff til boka. Her er spioner, avhoppere, gruvearbeidere, ambassadører og KGB-agenter.  Han legger også inn en spesiell historie om en ukrainsk kvinne som hopper av fra båt på Svalbard og mirakuløst overlever, og som han møter igjen i krigsherjede Ukraina i dag. 

Det er umulig å gjengi alt som kommer fram i denne så absolutt interessante boka, men må innrømme at jeg ikke ble mindre skremt over verdenssituasjonen i dag. Naboene i øst er skremmende både i forhold til Svalbard og Finnmark. 

Vigmostad/Bjørke
2024
350 sider
Leseeksemplar fra forlaget

Janne Haaland Matlary: Verden blir ikke den samme Vår sikkerhetspolitiske hverdag 2023

"Russlands krig i Ukraina utfordrer vår vante verdensorden. Den avdekker hvor naive mange i Norge og Vesten har vært, og den forandrer vår hverdag mer enn vi vil ta innover oss, lenger framover enn vi vil tenke. Janne Haaland Matlary er tilbake med en bok om et tema hun har jobbet med som professor i en årrekke. I Vesten har vi tenkt at et samarbeid med Russland vil føre til fred og forsoning. Nå ser vi at vår nye sikkerhetspolitiske hverdag handler om konfrontasjon, i bred forstand. Konfrontasjon om energi, handel, nyhetsbildet, informasjon, verdier og territorium. Det som står på spill, er hele vår vante verdensorden. Matlary analyserer hvilke vidtrekkende konsekvenser dette får for oss fremover. Vil FN, USA, Europa og Norge bestå prøven? Når prisene stiger, energikrisen er et faktum og det blir nødvendig å innta et virkelig langt perspektiv, vil vi klare å holde sammen - og å holde på våre verdier, demokratiet og menneskerettighetene? Eller vil de antidemokratiske kreftene vinne frem også hos oss? I Norge må vi lære oss å mestre konfrontasjon, et spill som er nytt for oss"

Rett og slett en bok som får oss til å tenke over vår egen situasjon i dagens tøffe tider. Vi kan ikke være naive og tro at verden blir den samme heretter. Om Ukraina eller Russland "vinner" krigen vil det aldr bli som før. Russland og Kina og mange andre land vil aldri godta våre vestlige normer, Russland ønsker å krige seg til det resultatet de ønsker, å ha herredømmet over tidligere stater, slik de har hatt det siden 1200-tallet. Det er en krig som bryter folkeretten. Norge har ikke noe nasjonal sikkerhetsråd, ansvaret er spredd mellom flere departement, noe som forsinker viktige avgjørelser. Vi styrker ikke budsjettene for å heve forsvaret, vi makter ikke å ta inn over oss hvor alvorlig situasjonen er for vårt land, med grenser mot Russland.  Matlary trekker fram slike scenarier, det er alvor i det vi leser.  

Vi blir alle på en eller annen måte berørt av et som skjer, og verden blir aldri som før. Jeg må innrømme at jeg ikke ble mye beroliget, men mener det er viktig å lese slike bøker. Vi kan ikke fortsette å være naive!

Kagge forlag
2023
221 sider
Lånt på biblioteket

Aina Basso: Dei dødsdømde (Om dødsstraffa i Noreg) 2022

Aina Basso er historikar, og denne boka tek for seg dødsstraff, hovudsakeleg i Noreg.. Her er fakta og kjeldemateriale godt dokumentert. Det har vore dødsstraff i fleire hundre år, og i lovverket fram til 1979, men ingen er avrette etter 1876, med unntak av rettergangen etter krig i landet.  Basso viser til at det framleis er dødsstraff i 55 land enno.

Boka tek for  seg avrettingsmetodar, og ho viser til ulike historier som endte med dødsstraff gjennom  tidene. Det er gjennom disse tragiske skjebnane vi ser korleis dødsstraff er brukt gjennom tidene frå vikingetida gjennom ulike epokar i landet vårt. 

Vi les om ho som gav seg ut for å vere prinsesse og planla å overta herredømet i Norge på tolvhundretalet, men vart brent på bålet. Andre vart brent som heks, kanskje fordi dei kunne mykje om naturen og bruk av planter som medisin, atter andre vart hengde eller halshogde fordi dei fekk barn utanom ekteskap, eller i tilhøve der det var incest. Og i 1590 vart kona til ein kjend og avholden teolog, rektor ved Katedralskulen i Bergen og slottsprest, Anna Pedersdotter,  avretta som heks. Når ein les denne saka er det uverkeleg å sette seg inn i tankane til dei som vitna mot henne, og dei som dømde. (Men vi finn da slike saker i vår tid, også, i nokre land!) Frykt og overtru har ofte vore årsaken til slike forfølgingar av menneskje. 

Kapitla er avslutta med ryddige oppsummeringar og fakta, som gjer den svært oversikteleg. .Boka passar godt for ungdom som vil lære meir om verdas realitetar og brutalitetar, og for oss alle som vil bli meir kjende med vår historie. Boka er fint illustrert av Kristian Krog-Sørensen.

Samlaget
2022
123 sider
Lånt på biblioteket

Sven-Erik Rise: 44 dager i Artsakh (Sakprosa)

27. september 2020 gikk Aserbajdsjan og Tyrkia til angrep mot den lille armenske enklaven Artsakh. Alle våpen ble tatt i bruk.
Sven-Erik Rise, som kjent Armenia-venn, har satt seg grundig inn i bakgrunnen for urolighetene og sammenstøtene mellom Armenia og Aserbajdsjan. I denne boken blir vi tatt med på det som skjer i Nagorno-Karabakh, eller Artsakh, som er den gamle benevnelsen på området, fra tidligere tider og fram til krigen høsten 2020.

Det har til alle tider vært uro i områdene i Kaukasus, da det lever ulike etniske gruperinger her, og tyrkerne har hatt stor innflytelse i lange perioder. Artsakh er en liten enklave som ligger i det nåværende Aserbajdsjan. Det var først i 1922 at Atatürk og Stalin brukte navnet Aserbajdsjan på dette området, som var en persisk region. Dette etter at Stalin sørget for at en del av Armenia ble lagt som enklave i Aserbajdsjan. Som vi kjenner til, er ikke dette de eneste enklaven opprettet av Stalin. Artsakh består nærmest 100 % av armenere, og de har lenge kjempet for internasjonal anerkjennelse og fredelig løsning av konflikten mellom republikkene. Historien er innviklet og lang, så dette ble derfor bare en liten info for de som ikke kjenner området.

Sven-Erik Rise har møtt soldater, journalister, leger og folk i ulike andre yrker som gjorde alt de kunne for å beskytte sine armenske brødre og søstre fra nok et folkemord. (Viser til boka Hayastan, der forfatteren skriver om folkemordet som tyrkerne påførte Armenia for 100 år siden). Det er ofre for overgrepene under krigen som får fortelle sin historie, både under krigen og i tida etter. Med tett kontakt med personlige venner i Artsakh, blir historiene sterke og autentiske. Det er på denne måten boka er blitt mer enn en krigshistorie, den er også en spennende fortelling om mennesker.

Forfatteren stiller seg spørsmål om hva som skjer i Norge og forholdet til Tyrkia. Norge tar ikke imot armenere som asylsøkere, og har enda ikke anerkjennt folkemordet på armenerne.

"I min ungdom, som er ganske lenge siden, anså jeg Norge som en liten, fredselskende nasjon. Vi stod for fred, frihet, demokrati og ikke minst rettferdighet for land og folk i hele verden.Det gjorde også våre helter. På skolen lærte vi om Fridtjof Nansen, som etter krigen mellom det osmanske riket og Hellas bidro til fredsslutningen i 1923 (Lausanne-traktaten) og til utveksling av fordrevne folkegrupper"

Det er nesten umulig å skrive en liten omtale som rettferdiggjør hvor bra og viktig denne boka er. Det er sjelden jeg leser beskrivelse av krig og urettferdighet på en så personlig måte, og de gripende vitnesbyrdene til det som skjer er så riktige og viktige. Jeg syns forfatteren har klart å være så nøytral det er mulig å være, i en fortelling som er så inngripende i hans forhold til det landet han elsker. 

Frekk forlag

2021

206 sider

Fått fra forlaget 

Hege Duckert: Norsk kvinnehistorie på 200 sider (Sakprosa, historie)

Fra forlaget: " Kvinners liv har endret seg i en revolusjonerende fart de siste 150 årene. I Norsk kvinnehistorie på 200 sider trekker journalist og forfatter Hege Duckert fram både kjente og ukjente kvinner som har utgjort en forskjell. Mange av dem har verken fått statuer eller andre minnesmerker, men avtrykkene er historiske. Duckert setter kvinnene i sentrum og beskriver norsk kvinnehistorie slik den aldri har vært fortalt før."

Hege Duckert har tatt for seg begivenheter, skikkelser og debatter fra de siste 150 årene av vår historie,  Hun har valgt denne perioden fordi den samvarer med utviklingen av demokratiet fram til i dag.  Noen hun trekker fram er kjente fra historien, andre er gått i glemmeboken. En av de hun trekker fram er Aasta Hansteen, som var den førtse kvinne som sto opp og holdt foredrag. Dette var på 1870-tallet.
«Kvinners tilværelse er uttrykt ved 'ikke'», skrev hun. «Du må ikke tale, ikke skrive, ikke arbeide, ikke spasere, ikke drikke, ikke være en person.» Men hun ble møtt med hån og skjellsord, ofte gikk det på utseendet hennes; kortvokst sint og stygg. Da Camilla Collett ga henne råd om å først og fremst være kvinne, svarte hun at furier er også kvinner. 

Tjenestejenter hadde kost og losji, men tjente minimalt. Jentene i industrien fikk litt mer lønn, men arbeidet var ofte farlig. Noen ble bordellpiker og såkalla åttedagerspiker, med fare for smittsomme sykdommer og annen elendighet.

Stemmerett for kvinner og bilen kom omlag samtidig. Nå fikk også landsbygda sin første kvinnelige lege, Gudrun Kolderup. Katti Anker Møller var en sterk kvinne som talte for prevensjon for kvinner og legalisert abort, noe som var forbudt. Dette var i 1913. Sigrid Undset var sterk motstander av Katti Anker Møllers budskap. 

Utviklinga for kvinners rettigheter i arbeidslivet gikk fram og tilbake. I 1927 gikk LO inn for at gifte kvinner ikke skulle ansettelse. Hensynet til mannlige forsørgere ble prioritert.

Kvinners kropp var ikke egnet for idrett, så da Songa Henie var ivrig i mange slags idretter, ble hun kalt "guttungen". Vi leser om 68-erne som vil ha frigjøring innenfor kultur, politikk og i hjemmet, og tida fram mot likestillingsloven som ble vedtatt i 1978.

Det er umulig å lage en kort omtale av en så innholdsrik bok, så her er bare korte smakebiter. Jeg vil anbefale både kvinner og menn å lese bok!

Det har vært små skritt framover, noen ganger skritt tilbake, men historien viser at kvinnene har vært med på å skape det likeverdet vi har i Norge i dag. Men som Duckert sier, kan vi ikke legge bort Aasta Hanseens ikke-liste enda, da vi nylig har opplevd me-too og reservasjonsrett i abortsaken.

Her har forfatteren laget en liste over milepæler i norsk kvinnehistorie:

• 1854: Camilla Collett utgir første del av Amtmandens døtre anonymt
• 1863: Ugifte kvinner over 25 år blir myndige
• 1879: Henrik Ibsen utgir skuespillet Et dukkehjem
• 1889: Jenter får for første gang være med i barnetoget på Karl Johan 17. mai
• 1897: Underdanighetskravet tas ut av vielsesritualet
• 1913: Allmenn stemmerett for norske borgere, uavhengig av kjønn
• 1967: P-pillen kommer for salg i Norge
• 1972: Kvinneaktivister stiller ulovlig til start i Holmenkollstafetten
• 1978: Loven om selvbestemt abort og likestillingsloven blir vedtatt
• 1981: Gro Harlem Brundtland blir første kvinnelige statsminister
• 1993: Rosemarie Köhn blir Nordens første kvinnelige biskop

Boka har mange illustrasjoner som er med på å gjøre den til en flott og inspirerende historiebok.

Kagge forlag
2021
203 sider
Leseeksemplar fra Kagge forlag 

Astrid Sverresdotter Dypvik: Det mørke Tyskland (Sakprosa)

En skremmende bok om utviklingen av det "brune Tyskland". Forfatteren tar utgangspunkt i mordet på den tyske CDU-politikeren Walter Lübcke 2. juni 2019. Drapsmannen Stephan Ernst var aktiv i det nynazistiske miljøet i Kassel, der grupper med navn som «Combat 18» og «Kampftruppe Adolf Hitler» opererte. Lübcke, som var leder for regionaladministrasjonen i byen, forsvarte i 2015 sin partifelle Angela Merkels liberale flyktningpolitikk. Det ble hans bane.

Høyreekstrem vold skjer i størst grad i øst, men er ofte styrt av vestlige ledere. Dypvik går tilbake til Preussen på 1800-tallet for å forklare hvorfor folk på ytre høyre-sida er opptatt av det autoritære og det militante. Hun viser også til at det som skjer i Tyskland ligner på bevegelser som støtter Donald Trump i USA og på autoritære ledere i Polen og Ungarn. Det de har til felles er raseriet mot samfunnet, spesielt på elitene. De er redd for å miste jobbene sine, de er fremmedfiendtlige, de elsker konspirasjons-teorier, og de er fiender av det tyske kulturlivet.

Partiet AfDs, som står ytterst til høyre, har endret Tyskland. Dypvik trekker fram eksempler på sterke pådrivere for partiet, blant anna Marc Jongen, kulturpolitisk talsmann for partiet , som hyller den høyreekstreme og rasistiske gruppen Pegida. Partiet har den erkekonservative undergruppen Der Flügel, der politikeren Björn Höcke er leder. Her er islamhatet stort.

"Noe av det som er mest skremmende er at mye at det som ble sett på som ekstremistisk for noen år siden er blitt stuereint. Kampen mot muslimer er økende, og antisemittismen lever i beste velgående innen store deler av de høyreekstreme bevegelsene. Den jødiske forsamlingen i Dresden sender ikke lenger ut brev med synlige jødiske symboler til sine medlemmer – av frykt for at naboer skal få vite at de er jøder.

Jürgen Elsässer, eier og grunnlegger av det høyreekstreme og antisemittiske magasinet Compact, var på 1980-tallet medlem av en kommunistisk gruppering i Stuttgart i det daværende Vest-Tyskland. Når Dybvik spør hvordan han havnet på ytre høyresida, svarer han at det ikke er han, men samfunnet som har endret seg." Sitat fra Dagbladets omtale.

Men boka handler ikke bare om Tyskland. Den setter fokus på en farlig utvikling vi også ser her i Norge. Demokratiet er ikke noe vi kan ta for gitt lenger, og derfor er boka så viktig i forhold til å øke kunnskap om det som skjer i Tyskland og store deler av Europa for tida.

Det er ikke enkelt å omtale en så innholdsrik bok, så dette ble en liten smakebit på ei vktig bok!

Samlaget
2021
213 sider
Lånt på biblioteket

Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit (Om tvangsflytting av samene)

" I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting. De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake."

Samiske Elin Anna Labbas besteforeldre var blant de som ble tvangsflyttet fra Norge. Hun har skrevet denne boka bygget på "et kor av fortellere", som hun sjøl sier. Her er korte historier, joik og minnefragmenter. Gjennom dette levendegjør hun en hisstorie som er svært lite dokumentert og formidlet. Hun foreller om herrefolket som gjør samekvinnen til bare en skygge, som et vedheng til mannen, som heller ikke betyr stort. Barna blir tatt fra familiene og de får ofte ikke se de på mange år.  Livsgrunnlaget gjennom reindrifta og flyttinga til havet om sommeren, blir ødelagt. 

"Landet skal være norsk, og i Norge skal det bare bo norsktalende nordmenn", sier lova av 1919. (Er det ikke noe kjent med dette, i dag også?) Det var en svært rasistisk tid, og samene ble utsatt for dette på begge sider av grensen. Flyttinga, ofte helt opp til 600 km, førte til tap av identitet og rotløshet. De fikk ikke bruke språket sitt, og joik var uønsket av "herrefolket". De skulle bo i svarte gammer, uten vindu.

" Gammen var så lys. Og eidde bestilte en ovn så hun kunne bake. Da kom de, lappfogden og bondelensmannen og hvem det nå var, og du vet, lapp skulle bo svart.Vinduene fikk de ikke ha. De måtte rive dem bort. Så skulle de få bot for at hun hadde satt inn ovn, og for vinduene."

I Sverige fortsatte tvangsflytting fram til 1950-tallet. De fulgte samme mønster som for urfolk i Australia og  USA, der tvangsomplassering har skjedd i stor grad.  Og i historiebøkene finner vi lite om dette.

Labba viser oss hvordan sorgen over tapet av det norske havslandet påvirker samene i generasjoner. Samene har alltid levd i pakt med naturen, som de har en stor respekt for. Dette kommer godt fram i historiene som blir fortalt. En gripende dokumentasjon om en historie om tvang og skam. Boka er rikt illustret med foto fra de berørte som forteller sin historie

En bok som bør bli lest av mange. Og som burde være en del av historiebøkene i norsk skole. (Tenker tilbake på egen skolegang, der dette aldri har blitt nevnt).

pax forlag

2021

193 sider

Oversatt av Trude Marstein

Lånt på biblioteket

Maja Lunde: De første dagene (Sakprosa)

Maja Lunde sier om boka: "– Dette er en uvant utgivelse for meg. Selv om det naturlig nok er mye av meg i alle mine bøker, har jeg aldri vært så selvbiografisk som i «De første dagene». Jeg som alltid har vernet om privatlivet mitt, jeg som aldri legger ut bilder av barna mine – eller slipper mediene inn i huset mitt. Men dette var annerledes."

Maja Lunde skriver i denne boka om hvordan familien på fem opplevde de første dagene etter at pandemien  i landet brøt ut. Det starter med 12 mars, da statsministeren sier at vi må forberede oss på sterke og inngripende tiltak i  landet for å unngå spredning av den skremmende Covid 19, som har angrepet hele verden. 

Hun beskriver hvordan hjemmeskole endre hverdagene, hvordan hun og mannen må dele dagene for å kunne holde arbeidet i gang. De er preget av uro, bekymringer, frykt.  Moren fyller 70 år snart, mormoren er på aldershjem. De er begge i faresonen hvis de blir angrepet av pandemien. 

Det er hverdager som virker helt vanlige, det er andre dager der bekymringene tærer på humør og samvær. Svarttrosten synger som normalt, været skifter som normalt. Men ungene savner skolen. Familien savner besøkene til mormor, som ikke skjønner mye av det som skjer. Men det blir etter hvert en erkjennelse av at livet går videre, trass i alle endringene. Vi er sårbare, men likevel i stand til å handtere kriser.

En hverdagshistorie som svært mange av oss kjenner oss igjen i. Derfor en viktig liten bok som gir et bilde av hvordan vi opplevde dagene da Norge stoppet opp. 

Aschehoug
2020
184 sider
Lånt på biblioteket

Ellen Sofie Lauritzen: Dødsårsak: Kvinne (Sakprosa) Signatur. Nye norske stemmer

I fjor gikk Cappelen Damm ut og etterlyste de skarpeste og mest originale unge forfatterne, med ambisjonen om å samle dem alle i én antologi. Sammen med redaktør Knut Olav Åmås, ville vi finne forfattere som skrev presist og kunnskapsrikt, som ikke var redde for å gripe an upopulære eller vanskelige problemstillinger. Svarene lot ikke vente på seg. De beste bidragene blir å finne i Signatur

Forfatteren har bodd i Cape Towni tre år, og bruker sine erfarfinger fra sitt opphold i denne boka. Den første historien handler om Anene Booyesen, en farget, fattig kvinne på 17 år som ble gjengvoldtatt og drept. Hun er en av mange. En eldre kvnne sier: "Dette må ta slutt. Datteren min ble voldtatt, barnebarnet mitt ble voldtatt da hun var fire måneder gammel. Svigerdatteren min også.:Hvordan takler man det? Det er ingen som vl høre."  I Sør Afrika er  det større sjanse for å bli voldtatt enn at du lærer å lese. Tre gjerningsmenn blr funnet, deriblant ekskjæretsen til Anene. Men de blir frigitt på grunn av manglende bevis.  

Den neste historien er fra en kvelende varm dag i Johannesburg. Her bor Reeva Steenkamp, en høy, blond modell, sammen med kjæresten sin, paralympics-stjernen Oscar Pistorius. Hun blir funnet drept på badet, skutt gjennom døra. Kjæresten blir siktet for drapet. Senere blir han frikjent.

Sør Afrika er et farlig sted. Neste historie handler om Eudy Simelane, en 31 år gammel fremadstormende afrikansk kvinne, nettopp ferdig utdannet jurist, fotballspiller og dommer. Og hun står fram som lesbisk. I Sør Afrika er homofile ekteskap godtatt, men i praksis.blir homofili sett på som "uafrikansk", og voldtekt mot homofile er ikke uvanlig. En dag blir Eudy funnet drept. Gjengvoldtatt og knivstukket. Fire menn blir dømt for hatkriminalitet, for første gang i sørafrikak rett.

Arbeidsløshet fører til stort rusforbruk blant menn. På landsbygda er dette utbredt. Voldsstatistikken øker. En giftig maskulinitet i landet fører til at kvinner blir ofre, uansett status, om de er turister eller fastboende. Tall fra Verdens helseorganisasjon viser at over 60 000 kvinner og barn i Sør Afrika opplever vold i hjemmet hver eneste måned. 

En skremmende rapport fra et land der regjering og politi ikke klarer å gjøre noe mot den grove volden som skjer. Folket protesterer, men lite skjer. Boka er en kritikk mot et handlingslammet styresett. En påminning om hvor kort en er kommet i forhold til likestilling og menneskerettigheter i deler av verden. Boka er skrevet for seks år siden, og det er å håpe at noe har skjedd på disse årene.

Cappelen Damm
2014
Lest som eBokBib

Vegard Tenold Aase: Alt det du elsker, skal brenne: På innsiden av den hvite nasjonalismens gjenfødelse i USA. (Sakprosa)

Forfatteren er norsk journalist, og har skrevet en bok om utbredelsen av ekstrem nasjonalisme  i USA. Han  valgte i seks år å infiltrere tre av de mest ideologiske nynazistmiljøene, som har røtter tibake i den tida slaveri, segresjon av svarte og diskriminering av minoriteter hersket. Den tida er ikke over. Vi finner disse holdningene i mange land, det tæres på demokratiet i Europa, EU rakner, og i vårt eget land kjenner vi mange rabiate angrep mot nye landsmenn. 

Tenold Aase har forsøkt å kaste lys over oppblomstringen av høyreradikale grupper, som etter hvert er blitt flere og sterkere. En bok om hvordan dagens høyreekstremister er produkter av gårsdagens ekstremister, og en bok om utviklingen av et avskyelig verdenssyn. Han kaller dette den hvite nasjonalistbevegelsen.

Det er sterkt å lese om aktiviteten i KKK, (Ku KLux Klan ), som fremdeles er oppegående i deler av USA. Og mange lignende grupper dukker opp. Det er vanskeleg å skjønne opprør mot jøder, i dagens samfunn.  Likeså forherligelse av den hvite kulturen, der det ikke er plass for folk fra Asia, latin-Amerika, Afrika , og heller ikke homofile, lesbiske

"Ekstremismen vokser fram der mennesker føler at de ikke lenger har en stemme. Dette er sant overalt, og det er en lekse som oppotunistiske politikere lærte raskt og ansvarlige politikere ennå strever med å ta konsekvensene av."

 En skremmende realistisk bok, der forfatteren oppfordrer oss alle til yte motstand. For de grupperingene som vokser i dag klarer å pakke inn sin rasistiske teorier i psevdovitenskapelige forkledninger, som er lettere å godta enn ren rasisme. 

Vi ser framveksten av rasisme i vårt eget land, der en føler seg truet av verden utenfra, og at andre kulturer ødelegger vår. Fremmedfrykt, som redselen for Islamisering er kjent. Avisinnlegg i disse dager om at jula er truet leser vi daglig.  Tenold Aase sier til slutt: "Protester. Organiser dere. For fascismen vinner bare når vi gir opp."

En svært aktuell bok som jeg skulle ønske mange ville lese. 



Cappelen Damm
2019
335 sider
Oversatt av Morten Hansen
Lest som eBokBib

Anne Bitsch: Brev til en ufødt datter (Sakprosa)

I disse brevene, som forfatteren skriver til en ufødt datter, kalt Emma, tar hun oppgjør med myter og normer som har ført til at jenter ikke har nok kontakt med egne behov og grenser. Hun ønsker å skape et solidarisk fellesskap, slik at jenter tør å kaste seg ut i verden med tillit og tro på at de kan oppnå frihet, også seksuelt. Ny teknologi har ført til et søsterskap, der jenter kan dele erfaringer. Men ofte kan dette være risikabelt, da fordømmelse og utnyttelse kan bli resultatet. Hun starter brevene til datteren slik:

"Kjære Emma, den verden din og min generasjon kvinner har overtatt etter mødrene og bestemødrene våre, er på mange måter en friere verden. En annen verden. Og så likevel ikke. Midt oppe i de store samfunnsomveltningene finnes det visse konstanter, seiglivede undertrykkelsesstrukturer som fortsetter å gripe fundamentalt inn i tilværelsen vår, i friheten vår. "

Bitsch skriver til Emma om den friheten som innebærer at mennesker finner sammen og får vist hva de drømmer om og lengter etter.

Som forsker og ofte tilstede i retten i voldtektssaker, ser hun at ofrene ofte føler skam. Dette kjenner hun godt til, da hun ble voldtatt av sin egen far som 14-åring. Hun følte seg som en skitten tøs, og torde ikke fortelle om det før lang tid etter overgrepet. Skam stammer fra det å være offer, være svak og passiv, uten å protestere høyt nok. Denne byrden av skam må løftes fra ofrenes skuldre.

En svært personlig og viktig bok, med fokus på metoo, før og etter at begrepet kom for dagen. Hun åpner for diskusjon om kjønn, seksualitet og makt. Og viktigheten av å stå sammen for å kunne leve ut lengsler og drømmer.

"Og etterpå, når vi har ropt oss hese, skal vi danse oss svette. Myldre ut i gatene og nattas mørke, smelte sammen med andre pulserende kropper, i den tilliten som skaper verden."

Spartacus forlag
2018
101 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket

Kjartan Brügger Bjånesøy: Kjære pappa: vi er andre menn no (Sakprosa)

Dette er ei bok om livets gang. Fra barn til alderdom og død. Forfatteren bur saman med familien i Oslo, men dreg kvar sommar til ei lita øy på Vestlandet, til heimstaden der foreldra framleis bur. Her har ungane hatt fine somrar saman med besteforeldre, minner er skapt. Men denne sommaren vert annleis, da faren får ein hjerneblødning og vert sterkt redusert. Dette påverkar heile familien. Han som alltid har vore den sterke og aktive, aldri i ro, humoristisk og hjelpsam, sit no for det meste i ein stol og deltek lite i det som skjer rundt han. Kona hans slit med å finne seg i at han er blitt så passiv, ho meiner han har gjeve opp for lett. Ho vil at alt skal vere som før. Han resignerar.

Forfattaren kjenner at her er forankringa hans, her er identiteten. Familien, huset, øya. 
Han ser i album, minner dukkar opp, og han ser meir og meir kor lik han er far sin. Han får tankar om at faren ein gong var ung, med livet framføre seg. Han hadde ei framtid med draumar og planer. 

Boka handlar om generasjonar. Forfattaren ser attende på korleis besteforeldra levde, på foreldra sine liv, og no sitt eige. Han opplever at han ønskjer å kjenne meir til foreldra, særleg faren, no når han kan mista han.  Her er det vanlege kvardager som vert skildra, tankar rundt det å være son, men også far til eigne barn. Han reflekterer over ulikheter i sitt og farens liv.
" Far min har sagt at han følte seg vaksen då han 15 år gammal reiste til sjøs. 34 år gammal hadde han tre barn, stort hus, fleire kjeledressar og sprengte med dynamitt i hagen. På same aldre var eg nybakt pappa med ein vond musearm og strevde med å få det til å gro i blomsterkassa på ein takterrasse med plass til to på ein god dag."

Forfatteren skriv om kvifor vi er redde for eigen alderdom. Vi utsett å bli vaksne, vi vil vente lengst mogleg før vi tek ansvar, og så er plutseleg alderdomen der. Farens sjukdom opnar for refleksjon over kven ein ein gong var, og kven ein er blitt.  Ei bok som fekk meg også til å reflektera over eige liv, generasjonar før meg og dei som er etter meg. Enkel og ærleg bok om livet, rett og slett. 

Kagge forlag
2019
169 sider
Nynorsk
Lese som eBokBib

Marta Breen: Om muser og menn (Sakprosa)

Fra forlaget:
"Med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar Marta Breen for seg historien om kvinner i offentligheten, og skriver om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn – av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.
«for et bredere publikum utgjør det formidling av høy klasse. Med en imponerende klarhet tilgjengeliggjør Breen en rekke aktuelle begreper og debatter, og det lette språket og overfloden av absurde eksempler gjør dette til en feministisk page turner."

Breen stiller spørsmål om kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse. Hver gang en kvinne vinner terreng gjennom nye rettigheter eller politisk bestemmesler, så snevres rommet inn fra en annen kant. Hun sikter  da til økende krav om perfeksjon, når det gjelder kropp og utseende, morsrolle eller lykkenivå i hjemmet.

"Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom – enten det er arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlige omkostninger."

Hun snakker om de kvinnelige forfatterene gjennom tidene. Bare det å ha et eget arbeidsrom har vært en kamp. Et rom der en kan ta seg fri fra vanlige trivialiteter og kunne slippe fram kreativitet i fred og ro. (Hvem kjenner seg vel ikke igjen her?) Her nevnes framstående kvinner som manglet skrivebord/rom. Harriet Beecher Stowe, Märta Tikkanen, Halldis Moren Vesaas med mange flere.

Kulturmannen er et begrep som blir brukt. Åsa Beckman beskrev dette i 2014. "En manns som utelukkende referer til andre menns verk, og som heller ikke går av veien for  sitere seg selv." "Han er selve definisjonsmakten, han er den som alle lytter til og den som sjelden blir avbrutt mitt i en setning" Menn som skriver litteraturkritikk over bøker som kvinner har skrevet, uten å ha lest dem. Breen visr blant anna til Maja Lundgrens "Myggor og tigrar", 2007, som skapte debatt i Sverige. Her avdekket Lundgren sannheter om den litterære salongen Forum, der lederen ti år senere ble anklaget for seksuell trakassering. 

Jeg kunne brukt det ene sitatet etter det andre, for her er mye bra å ta tak i. Breen viser med styrke hvor mye som står igjen før kvinner og menn er likestilte, fremdeles. At hun bruker personlige erfaringer gjør boka svært aktuell. Hun legger heller ikke lokk på egne tabber, slik at boka blir engasjerende og underholdende, i tillegg til å være svært seriøs og til tider rett og slett trist.

Spartacus Forlag
 2019

 184sider  + noter
Bokmål

Lest som eBokBib

Bergsveinn Birgisson: Den svarte vikingen (Sakprosa)

Dette er en bok for alle som er interessert i saga og vikingetid. Det florerer med vikingefilmer for tida, så denne boka bør absolutt være et supplement til de fantastiske beskrivelsene av vikingene. Blanding av fortelling og forskning har gjort boka både spennende og interessant. Sjøl sier forfatteren:
 "Populærkulturens framstillinger av vikingene har ofte fokus på det voldelige og barbariske. Det er vanskelig å rokke ved dette bildet, selv om forskningen peker på at vikingene ikke var mer voldelige enn andre. For meg er det viktig å vise at vikingene ikke bare var krigere, men at man like gjerne kan snakke om vikingene som ingeniører, handelsfolk og entreprenører, sier Birgisson.

Det har vært historier om den svarte vikingen, men lite dokumentasjon. Dette har Birgisson grepet fatt i. Han har valgt en subjektiv fortellerstemme i denne boka, på jakt etter hvem denn spesielle   vikingen var. Han vil levendegjøre den mystiks vikingen, slepe han fram fra Ginnungagap. Hvem var han, hvorfor var han mørkhudet med mongolsk trekk? Hvor kom han fra?
 
Historien starter i Rogaland i år 846 etter Kristus. På en kongsgård i Avaldsnes blir det født tvillinger, begge er mørke og stygge. De ligner ikke på faren, og de blir ikke vist fram for faren, kong Hjør, før de er tre år. Moren er Ljufvina, som er tatt med fra Bjarmeland,(nord i Sibir, ved Kvitesjøen), der hærmennene har vært på tokt etter hvalrosskinn og hvalrosstenner. Om hun var dronning eller konkubine, er vanskelig å si. Guttene, Geirmund og Håmund Heljarskinn (svartskinn) vokser opp sterke og djerve, men det er plass for bare én på dette kongsgarden. Faren velger Håmund som arvtaker og drar på tokt i vesterveg med han. Kildene bskriver Geirmund som mørk, stygg, diger i vekst med fremragende styrke. Han blir en suveren styrmann på de store skipa som kongen eier. Han skal på tokt til Bjarmeland. Videre går toktene til Irland og Skottland. Han legger hundrevis av slaver fra disse landa under seg, blir så en stor høvding på Island.

Gjennom hele boka beskriver Birgisson landområder og reiser til fjerne land levende og inspirerende. Menneskene og levesettet i vikingetida er skildret slik at vi lever med dem. Innimellom er vi i nåtid, der vi følger forfatteren på leting i norrøn litteratur og skaldekvad, og i arkeologiske funn. Moderne genetikk blir også brukt. Et stort og intrikat puslespill legges i jakten på Geirmund Heljarskinn.

Boka er en flott kombinasjon av sakprosa og skjønnlitteratur. Leseren blir grepet av engasjementet og språket til forfatteren, og dramatikken og spenningen driver historien om Geirmund framover. Det er lenge siden jeg las de gamle ættesagaene fra Island, så dette ble et nytt bekjentskap med den norrøne fortida vår. Må bare innrømme at med så mange navn og steder ble jeg noe forvirra innimellom, men hoppet lett videre, og fant tråden igjen!

Vigmostad/Bjørke
2013
386 sider
Bokmål
Lest som eBokBib

Siv Ringdal: På høye hæler i Amerika (Sakprosa. Kroppens transformasjoner blant unge Agder-kvinner i New York, 1946 - 1965.)

Denne boka handler om unge kvinner fra Sørlandet som dro til Amerika i perioden 1946 - 65. De kom fra et pietistisk samfunn, og endret totalt stil der de kom. Her kunne de oppleve friheten både i klesdrakt og væremåte. Sminke og nylonstrømper, høyhælte sko og lekre drakter. Og ikke minst rocke-musikken og tøffe biler.

I boka har forfatteren, som et ledd i en doktoravhandling, intervjuet 21 kvinner. Noen bor fremdeles i USA, andre kom hjem etter noen få år. Dette var unge, ugifte kvinner som ønsket å søke lykken i Amerika. Det var ofte slektninger eller bekjente som skaffet dem jobb, de fleste startet som hushjelper. De måtte lære språket før de kunne søke andre jobber, i fabrikker, systuer, kontor eller andre serviceyrker. Mange opplevde at de var heldige som var hvite og skandinaviske, da de ble behandlet med respekt. Disse ble tatt inn i familien som en del av den. Andre ble behandlet som "tjenere", i lavstatusyrker. Ingen levde i luksus, men innrette seg etter sine amerikanske verter.

Mange opplevde oppholdet i USA som et eventyr. De adopterte klesmotene, var med på missekonkurranser og gikk ut med amerikanske gutter. Renslighet og egenpleie var på topp, og slanking var vanlig. Hjemme var mye av dette fremmed for dem, da de kom fra miljø der blant anna sminke var synd og umoral. De fleste vendte likevel hjem etter noen år. Et veloverveid valg, eller på grunn av uforutsette ting. Overgangen til samfunnet hjemme gikk som regel bra, sjøl om de måtte innrette seg til et tungvint husstell og nye sosiale omgangsformer. Men de tok også med seg skikker fra Amerika, som var med på å forandre det norske samfunnet.

"– Dette er den siste generasjon gjenlevende nordmenn som utvandret, og det er interessant å vite hvordan disse kvinnene koreograferte seg selv i den kulturelle og etniske mosaikken i New York, sier Siv Ringdal."

Boka konsentrere seg om Agderkvinner, men jeg tenker at mye av det som er vist til her sikkert kunne passet til flere steder i Norge. Interessant lesning. særlig på grunn av at jeg sjøl, som tenåring,  hadde venninner som dro "over there", og kom hjem etter noen år, transformert til amerikanske damer, slik vi så dem på kinolerretet. Spennende syntes jeg den gangen.

Pax forlag
2018
357 sider
Bokmål
Leseeksemplar

Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? (Sakprosa)

Fra bokas bakside:

En rystende bok som kaster helt nytt lys over en sentral del av norsk krigshistorie. Berlin, 1941. Høyt oppe i naziregimet er juristen Helmuth James von Moltke del av en tysk gruppe som aktivt motarbeider Hitler. Da han får informasjon om hvilken skjebne som venter jødene, setter han i gang et livsfarlig dobbeltspill. Samtidig, i Norge, har den norske motstandsbevegelsen klart å bygge opp et slagkraftig apparat. Men hva får hjemmefronten egentlig vite om de kommende jødedeportasjonene fra Norge? 773 norske jøder ble sendt til de tyske dødsleirene. Den etablerte fortellingen har i alle år vært at aksjonen kom som lyn fra klar himmel og at hjemmefronten gjorde alt som sto i dens makt for å redde jødene. I Hva visste hjemmefronten? blir denne fortellingen for første gang kritisk undersøkt. Marte Michelet legger fram nye funn og dokumenter som avdekker en helt annen historie. Hun avslører unnvikelsene i den norske motstandsbevegelsen både før, under og etter aksjonen mot jødene. Ikke minst viser hun hvordan flere motstandshelter og historikere i ettertid har dysset ned, sminket over eller hemmeligholdt vesentlig informasjon.

Det er vanskelig å skrive noe mer om bokas innhold. Jeg kan bare si at dette var tøffe saker å lese,  og vondt å rippe opp i de grusomme skjebnene jødene har opplevd. Her i landet og særlig i de fleste andre land i Europs under  andre verdenskrig. Jeg syns det er viktig å få fram alle synspunkter i en etterkrigshistorie. Og det er kanskje nettopp etter så mange år at de få gjenlevende kan fortelle sannheten. Det er lett å forstå at uten skriftlige dokumentasjoner i krigstid, kan mye som skjer bli omformet eller glemt, bevisst eller ubevisst. Marte Michelet har jobbet godt med dette  stoffet, ære være henne for det. En viktig bok som bør støtte historieundervisningen i skolen.

Gyldendal
2018
347 sider + notater
Bokmål
Lånt på biblioteket

Alf Kjetil Walgermo: Røff guide til Bibelen (Sakprosa)

Walgermo er forfatter, journalist, kritiker og kulturredaktør i Vårt Land. Røff guide til Bibelen er ei bok for alle, til den som er skeptisk til Bibelen, nysgjerrig på Bibelen eller elskar Bibelen. Dette er ein spennande og lærerik guide til ei bok som vert utgjeve i omlag heile verda. Boka tek for seg det gamle og det nye testamentet på ein ny måte. Ho er skrive slik at ein får oversikt og forklaring av bøkene i Bibelen. Her er det mange referansar som viser korleis Bibelen har påvirka oss til alle tider, språkleg og kulturelt.  For ein kan ikkje sjå bort frå at litteratur, musikk og bildende kunst gjennom tidene har brukt Bibelen  som kjelde. Vår kristne og humanistiske arv har grunnlag i Bibelen. 

Walgermo skriv på nynorsk, med eit levende og godt forståelig språk. Han er ydmyk overfor originalen, han er frimodig til å tolke tekstene sjøl. Det er dette som gjer denne boka så interessant å lesa. Språket i Bibelen vert modernisert etter kvart, og det er bra, da tunge og gamaldagse formuleringar kan skremme mange, da det vert vanskeleg å forstå kva ein les.Når du les denne guiden til Bibelen, skjønar du det du les. 

Eg har ikkje lese boka av Walgermo frå perm til perm. Men har bladd og lese her og der, i begge testamenta. Eg las heile Bibelen da eg var ung, og i fleire år las eg andaktsboka til bestemor mi og song salmar saman med ho om kveldane. Seinare har eg lese ein dansk utgåve av begge testamenta som var skrive på ein lett forståeleg måte, nærmast på same måte som denne guiden til Walgermo. Mattheusevangeliet har eg studert grundig ein gong i utdanningssamanheng. Eg er ateist, og les sikkert ikkje Bibelen slik som dei som trur. Men for meg har det vore viktig å kjenne til kva som gjer at mange framleis sett lit til at dette er sanninga. Og det vert litt for lettvint å ta avstand frå noko ein ikkje har lese. 

Denne boka er ikkje akademisk eller forkynnande, seier forfattaren . Men han ønsker at folk skal finne stoffet i Bibelen interessant. Og det kan ein seia at det er. Det er mest som å lese eventyr, lik Tusen og ei natt. Boka er også ei bra oppslagsbok når ein kjem opp i debattar om religion. Og det er faktisk svært fascinerande lesestoff. Absolutt å anbefala å lese.

Samlaget

2017

377 sider

Nynorsk

Lånt på biblioteket

Karl Ove Knausgård: Så mye lengsel på så liten flate ( Sakprosa)

Denne boka har jeg brukt tid på. Ikke mulig å fly avgårde når Knausgård på sin fantastiske måte går inn i Munchs bilder og sitt forhold til bildene. Hans rike detaljerte beskrivelser av det han opplever, ikke bare ut fra sitt eget ståsted, men etter samtaler med kunstnere og kunstkjennere, er en fryd å lese. I møtet med nye bilder klarer han å formulere følelsene på en nytenkende måte. Han går inn i kunsten med hele seg. Dette gjør det vi leser svært intimt.

Bakgrunnen for at denne boka er kommet er da Munch-museet ønsket at han skulle kuratere en utstilling der. Den er nå åpnet, og står i perioden 6.mai - 8.oktober 2017, med navnet Mot skogen.
Knausgård valgte å vise bilder som var ukjente for de fleste, slik at en kan se Munch som for første gang. De kjente bildene har vi sett så mange ganger at vi nærmest har sluttet å se dem, mente Knausgård.
Når jeg så de kjente bildene, så jeg «Munch»,  når jeg så de ukjente, så jeg malerier, skriver han. Og videre: Gikk det an å se Munch uten å se "Munch", eller med andre ord, gikk det an å se ham slik han ble sett for første gang? Gikk det fortsatt an å se bilder av Munch uten å vite hva man skulle tro?

Men etter at han begynte å velge ut de ukjente bildene, fikk han prestasjonsangst. Hva om bildene ikke var gode nok? For i arkivene er det mange uferdige bilder, og mange bilder som kanskje ikke er av så god kvalitet. Munch kastet aldri noe av det han laget. Et av de bildene som Knausgård bruker tid på å utrede, er Maler ved husveggen, et svært enkelt, hverdagslig maleri av en mann i en stige. Bildet er malt fort og skjødesløst, og er neppe av de store Munch-maleriene. Det er malt da Munch var 78 år. Bildet er et av mange av mennesker i naturen, som arbeider, harmonisk uten å tillegges noe av Munchs indre, som vi så ofte gjør. Likevel bruker Knausgård tid på å beskrive og vurdere bildet. Nettopp slike tankerekker og betraktninger som han bruker her, gjør boka spennende og utfordrende å lese.

Knausgård viser oss hvordan bildene virker på han, og på oss andre som ser dem. Han viser hvordan følelsene som kjennetegner Munchs bilder påvirker oss. Munchs bilder er en slags emosjonelle myter som vi selv kan bruke for å erfare vårt eget sjelsliv, mener han.
Knausgård grubler over kunstens forutsetninger i forhold til den tida de blir skapt og nåtid . Det grunnleggende i Munchs kunst er ikke "redusering av elementer i bildeflaten, forenkling av former eller en vill bruk av farger, men det å formidle hva det vil si å være menneske i verden.Ved å gå inn i sitt eget indre gikk han inn i alles indre, de følelsene han uttrykte, var alles følelser."

Knausgård er en mester til å beskrive noen av bildene han ser. Særlig gjelder det de kjente verkene Melankoli, Skrik, Sommernattsdrøm og ikke minst det vakre portrettet av søsteren Inger. Han kontakter andre kunstkjennere, blant anna Stian Grøgaard, som har skrevet boka: "Edvard Munch. Et utsatt liv". Samtalene mellom de to, og også mellom forfatteren og maleren Vanessa Baird, er interessante tilskudd til forståelsen av Munchs kunst. Et spennende møte med Joachim Trier, der de to vander i Åsgårdstrand på leting etter Munchs barndomssted, og opplever å finne kulissene for malerier Melankoli, er også med og gir boka farge.

Jeg syns Knausgård klarer å vise oss et bilde av Munch på en svært interessant måte. Her opplever vi hvordan Munch sliter med at alt han har lært om å male står i veien for ham, "Nesten alt han hadde lært om å male, stor i veien for ham her; alt han kunne om å skape volum og bygge rom med lys, det som forbandt det med et bestemt øyeblikk, og dermed gjorde bildet nærvær både samtidig og troverig, måtte han se bort fra." Istedet maler Munch sin egen lengsel, lyst og redsel stilt overfor livet som omgir han. Han klarer å vise hvordan Munch maler innelukkede mennesker, mennesker som stenger verden ute. Og at dette var så krevende at kunstneren ikke kunne ha tanke for omverdenen. Han mener at Munch ikke kunne malt Skrik, Aske eller Morgen, hvis han hadde brydd seg om hva andre mener. Han måtte satse og velge det uvisse, noe som kunne føre til latterliggjøring og ydmykelse.  Skam og tvil hører med til kunstneryrket, sier Knausgård, men ikke til kunstverket. Kunsten lever av å overskride grenser, og dette må kunstneren risikere.

Knausgård har skrevet en fantastisk og annerledes bok om Munch. Kort og godt en stor bok om en stor kunstner skrevet av en stor forfatter! 

Forlaget oktober
2017
234 sider
Inkludert 14 bilder fra Munchmuseets arkiv