Sven-Erik Rise: 44 dager i Artsakh (Sakprosa)

27. september 2020 gikk Aserbajdsjan og Tyrkia til angrep mot den lille armenske enklaven Artsakh. Alle våpen ble tatt i bruk.
Sven-Erik Rise, som kjent Armenia-venn, har satt seg grundig inn i bakgrunnen for urolighetene og sammenstøtene mellom Armenia og Aserbajdsjan. I denne boken blir vi tatt med på det som skjer i Nagorno-Karabakh, eller Artsakh, som er den gamle benevnelsen på området, fra tidligere tider og fram til krigen høsten 2020.

Det har til alle tider vært uro i områdene i Kaukasus, da det lever ulike etniske gruperinger her, og tyrkerne har hatt stor innflytelse i lange perioder. Artsakh er en liten enklave som ligger i det nåværende Aserbajdsjan. Det var først i 1922 at Atatürk og Stalin brukte navnet Aserbajdsjan på dette området, som var en persisk region. Dette etter at Stalin sørget for at en del av Armenia ble lagt som enklave i Aserbajdsjan. Som vi kjenner til, er ikke dette de eneste enklaven opprettet av Stalin. Artsakh består nærmest 100 % av armenere, og de har lenge kjempet for internasjonal anerkjennelse og fredelig løsning av konflikten mellom republikkene. Historien er innviklet og lang, så dette ble derfor bare en liten info for de som ikke kjenner området.

Sven-Erik Rise har møtt soldater, journalister, leger og folk i ulike andre yrker som gjorde alt de kunne for å beskytte sine armenske brødre og søstre fra nok et folkemord. (Viser til boka Hayastan, der forfatteren skriver om folkemordet som tyrkerne påførte Armenia for 100 år siden). Det er ofre for overgrepene under krigen som får fortelle sin historie, både under krigen og i tida etter. Med tett kontakt med personlige venner i Artsakh, blir historiene sterke og autentiske. Det er på denne måten boka er blitt mer enn en krigshistorie, den er også en spennende fortelling om mennesker.

Forfatteren stiller seg spørsmål om hva som skjer i Norge og forholdet til Tyrkia. Norge tar ikke imot armenere som asylsøkere, og har enda ikke anerkjennt folkemordet på armenerne.

"I min ungdom, som er ganske lenge siden, anså jeg Norge som en liten, fredselskende nasjon. Vi stod for fred, frihet, demokrati og ikke minst rettferdighet for land og folk i hele verden.Det gjorde også våre helter. På skolen lærte vi om Fridtjof Nansen, som etter krigen mellom det osmanske riket og Hellas bidro til fredsslutningen i 1923 (Lausanne-traktaten) og til utveksling av fordrevne folkegrupper"

Det er nesten umulig å skrive en liten omtale som rettferdiggjør hvor bra og viktig denne boka er. Det er sjelden jeg leser beskrivelse av krig og urettferdighet på en så personlig måte, og de gripende vitnesbyrdene til det som skjer er så riktige og viktige. Jeg syns forfatteren har klart å være så nøytral det er mulig å være, i en fortelling som er så inngripende i hans forhold til det landet han elsker. 

Frekk forlag

2021

206 sider

Fått fra forlaget