Elin Anna Labba: Herrene sendte oss hit (Om tvangsflytting av samene)

" I 1919 blir Norge og Sverige enige om å begrense hvor mye rein som får flytte over grensen, den norske staten vil ha utmarka til sine egne. Med det innledes flyttingen av et stort antall samiske familier med reinsflokker. Myndighetene kaller løsningen en dislokasjon, på samisk fødes ordet bággojohtin, tvangsflytting. De nomadiske samene som hittil har bodd i Sverige om vinteren og Norge i sommerhalvåret, får ikke lenger komme tilbake til Norge. I stedet blir de plassert ulike steder i Sverige. De første som tvinges avgårde, forlater hjemmene sine i den tro at de skal få vende tilbake."

Samiske Elin Anna Labbas besteforeldre var blant de som ble tvangsflyttet fra Norge. Hun har skrevet denne boka bygget på "et kor av fortellere", som hun sjøl sier. Her er korte historier, joik og minnefragmenter. Gjennom dette levendegjør hun en hisstorie som er svært lite dokumentert og formidlet. Hun foreller om herrefolket som gjør samekvinnen til bare en skygge, som et vedheng til mannen, som heller ikke betyr stort. Barna blir tatt fra familiene og de får ofte ikke se de på mange år.  Livsgrunnlaget gjennom reindrifta og flyttinga til havet om sommeren, blir ødelagt. 

"Landet skal være norsk, og i Norge skal det bare bo norsktalende nordmenn", sier lova av 1919. (Er det ikke noe kjent med dette, i dag også?) Det var en svært rasistisk tid, og samene ble utsatt for dette på begge sider av grensen. Flyttinga, ofte helt opp til 600 km, førte til tap av identitet og rotløshet. De fikk ikke bruke språket sitt, og joik var uønsket av "herrefolket". De skulle bo i svarte gammer, uten vindu.

" Gammen var så lys. Og eidde bestilte en ovn så hun kunne bake. Da kom de, lappfogden og bondelensmannen og hvem det nå var, og du vet, lapp skulle bo svart.Vinduene fikk de ikke ha. De måtte rive dem bort. Så skulle de få bot for at hun hadde satt inn ovn, og for vinduene."

I Sverige fortsatte tvangsflytting fram til 1950-tallet. De fulgte samme mønster som for urfolk i Australia og  USA, der tvangsomplassering har skjedd i stor grad.  Og i historiebøkene finner vi lite om dette.

Labba viser oss hvordan sorgen over tapet av det norske havslandet påvirker samene i generasjoner. Samene har alltid levd i pakt med naturen, som de har en stor respekt for. Dette kommer godt fram i historiene som blir fortalt. En gripende dokumentasjon om en historie om tvang og skam. Boka er rikt illustret med foto fra de berørte som forteller sin historie

En bok som bør bli lest av mange. Og som burde være en del av historiebøkene i norsk skole. (Tenker tilbake på egen skolegang, der dette aldri har blitt nevnt).

pax forlag

2021

193 sider

Oversatt av Trude Marstein

Lånt på biblioteket