Min kamp 6

Endelig ferdig med denne kolossen av en bok. Det har tatt sin tid, da lille bestemorbarnet har hatt mer lyst til å lese om Byggmester Bob eller Postmann Pat, og han har selvfølgelig vunnet "bokkrigen". Som sengelektyre var boka for stor. Hvordan kan du ligge og holde i alle disse sidene?

Men altså - en koloss på flere måter. Jeg skal ikke begi meg utpå noen lang utgreiing, det er dette for stort til, og mange har gjort det før meg. Men atter en gang har Knausgård fascinert meg med sin fortellerkunst. Boka beskriver prosessen med hele verket, fra bind 1 til bind 6. Han tar for seg egne ambisjoner og sitt behov for å fortelle om sin far og sitt forhold til han. Han er dønn ærlig, tar for seg egne svakheter og egen tvil. Er det verdt å komme i konflikt med berørte familiemedlemmer og venner om han gir ut bøkene?  Og hans sterke forhold til kona som sliter med psykisk lidelse er gripende. Stiller han nok opp for henne og barna? Han er en mann med sterke følelser.

Men boka er så mye mer. Hans essay om Hitler og nazismen kunne vært en egen utgivelse. Hans analyser av kunst og litteratur settes inn i en sammenheng med samtid og eget liv og opplevelser av dette. Boka er så langt fra en egotripp og selvdyrking, som mange bruker som argument for å ikke lese verket. Som leser kjenner jeg meg igjen i mye av det som er skrevet, den er derfor allmenngyldig. Men det er ingen lettlest bok. Du må konsentrere deg i de filosofiske partiene, men du gleder deg over språket og evnen til å fange leseren.

Jeg kommer ikke til å glemme disse gripende og makeløst sterke bøkene.
For et verk - for en forfatter!

Jeg velger å tro at siste setning i verket er en glipp. Han kan ikke gi seg med dette - det ville være trist!