I Bokhyllelesing i oktober skulle vi lese en bok med kort tittel. Jeg valgte denne boka fra bokhylla, i den tro at jeg ikke hadde lest den. Men fant snart ut at jeg både hadde lest og blogget om den! Men greit å lese den en gang til, da det ikke er en enkel bok. Så her er blogginnlegget mitt, en gang til!
Boka er delt i to, med en epilog som trekker historiene sammen.
Første del foregår på Nesodden i 1969, den sommeren menneskene landet på månen.15 år gamle Chris Funder tilbringer sommeren med sin mor. Faren, som er arkitekt, har brukket foten og kan ikke være med. Chris, som blir kalt Funder, har en høyrefot som stikker ut i rett vinkel, og får derfor navnet Chaplin kastet etter seg. Funder ønsker å skrive dikt om månen. Men han kommer ikke lenger enn til tittelen. Funder finner ikke ut av livet sitt denne sommeren. Han er forelsket i Heidi, men det blir ikke noe av det planlagt kysset. Han møter en gutt fra en ulykkelig familie som bor i en brakke, men svikter han. Han er i opposisjon til sin oppofrende og snille, men forsiktige, mor. Sommeren ender med en dramatisk hendelse som avslutter første del av romanen.
Den neste delen i boka er som en egen roman. Her er det totalt sceneskifte. Vi møter Frank Farelli i den lille småbyen Karmack. Han får jobb som mellommann, en som skal bringe budskap om ulykker og død til familiene. Dem blir det mange av i byen. Her er det krimaktige og dystre elementer, og Frank roter seg inn i hendelser som gjør at han sjøl blir rammet.
I siste del, epilogen, møter vi igjen Funder. Han er blitt en voksen forfatter, har mistet sin far, og er på vei hjem til Norge, der hans mor ligger for døden. Han har hatt et mentalt sammenbrudd etter at romanen han er i ferd med å skrive forsvinner, da pc-en kollapser. Han har ingen back-up. Han tar tilbake sin gamle Remington Portable og forsøker å gjenskape romanen. Men han mislykkes, rammes av angst, som ikke slipper taket, og flykter til USA. Han havner på Sheppard P, en institusjon for psykisk syke. Etter en tid skrives han ut, og her møtes de to delene av boka, da han kolliderer med Frank Farelli.
Første del er en typisk Saabye Christensen-fortelling, den andre var, etter min mening, svært ulik han. Jeg var litt i tvil om hva jeg skulle mene om boka underveis, men når trådene ble nøstet opp fant jeg helheten. Og resultatet er en bok som du ikke slipper så lett. Den er en realistisk roman, med mye alvor. Men den er også svært poetisk og sår.
Cappelen Damm, 2012.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar