Gunnar Kopperud: Vi som elsket Afrika( Et essay)

Jeg har tidlgere lest romanen"Der savannen ender" av Kopperud, en bok som fikk meg til å reflektere over hva jeg egentlig vet om land som ligger fjernt borte. Ble derfor nysgjerrig på denne.

"Vi som elsket Afrika"er lagt opp som små essays fra ulike områder forfatteren har oppholdt seg over flere tiår. Kopperud sier sjøl at det er en omvendt dannelsesreise.

Kopperud begynte reisen sine i Afrika da han var 41 år. Han kjente at å komme til Afrika ga han pusterom fra norsk virkelighet. Han opplevde Norge som "overstrukturert". Han opplevde den norske hverdagen som ruteark, med forventninger og krav. I Afrika har ikke menneskelig natur tid til å forkle seg. Han siterer Graham Greene som sier at der trives uretten, grusomheten og småligheten som folk ellers skjuler, og her kan man elske menneskene nesten slik som Gud elsket dem. Men han går i rette med sin egen tidligere naivitet etter hvert, og ved et tilbakeblikk må han medgi at den friheten han var tiltrukket av i begynnelsen ikke lenger er der. "Fraværet av struktur slipper tilfeldigheten til, og tilfeldighet er, som vi alle vet, det motsatte av frihet", sier han..

Vi leser om migranters forsøk på å komme seg inn i den spanske byen Ceuta på Marokkos kyst, vi leser om aids-epidemien i Zambia, vi leser om amerikansk intervensjon i Somalia. Vi leser om feilslått bistand fra den vestlige verden. Vi leser om motsetninger mellom lokalbefolkning og flykningeleirene. Her er sterke øyenvitneskildringer, mye dramatikk, grusomme observasjoner. 

Forfatteren stiller mange spørsmål. Etter mange år på innsiden i Afrika har han god grunn til det. Et av disse er forholdet til Verdensbanken. Har Verdensbanken lov til å stille vanlige krav om økonomiske reformer til et land som er truet av sult? Der barn og unge blir hentet ut av skole og hjem til mobilisering i fronten?

Den grove korrupsjon i utdeling av nødhjelp, som han ser gang på gang, får han til å stille slike spørsmål: "Hva slags mennesker er det som gjør sånt – ikke unntaksvis, men systematisk?"

Kopperud stiller også spørsmål om hvem som tjener på krig og sult i Afrika. Kan det være et levebrød for deler av folket? Når er nødhjelp virkelig nødhelp, og når går den over i å bli en del av infrastrukturen, planlagt av korrupte ledere?

I 1994 var Kopperud i Rwanda.  Her skriver han om grusomhetene der 800 000 mennesker ble slaktet ned på 100 dager. "Jeg står og ser en grå sommerfugl fly over en massegrav, den leker seg mykt fram og tilbake, setter seg prøvende på ett av likene. De gule vingene skimrer som et streif av sol mot den brunsvarte huden. På en liten haug litt unna massegravene står en gruppe barn og ser på." 

Det han så i dette landet førte til at han ikke klarte å la være å dra dit senere. Han måtte gjøre unna et personlig sorgarbeid, eller var det soning?

Kopperud viser at disse årene har gått hardt inn på ham:
" Jeg står der og merker plutselig at jeg ikke føler noen ting, annet enn stille, tung tristhet, formet av et vemod som har bygget seg opp gjennom år. Jeg holder ikke lenger med noen, jeg håper ikke lenger på noe, jeg vet at dette bare er begynnelsen. Afrikas befolkning kommer til å firedoble seg innen utgangen av dette århundret, fra 1,2 til 4,4 milliarder innbyggere - uten arbeid, uten å kunne planlegge en framtid, hvor skal de ta veien? Vi har så vidt sett begynnelsen. "

 

Etter å ha sett de grusomme, planlagte voldshandlingene i Angola, der borgerkrigen ble støttet av USA og Russland, på hver side, skrev Kopperud:" Vold forandrer alle - den som utøver volden, den som utsettes for volden, den som er vitne til volden."

Denne bokomtalen blir bare fragmenter fra en gripende, sterk beretning om et Afrika vi leser og ser noe om i media, men som kanskje svært få av oss vet nok om. En utrolig ubehagelig bok å lese, men likevel en bok jeg måtte lese. Og som jeg vil anbefale andre sterkt å lese.

Gyldendal
2018
204 sider
Bokmål
Lånt på biblioteket