Jeg trodde hadde lest de fleste bøkene av Karin Fossum, men så kom jeg over denne på biblioteket, noe jeg er glad for. De gales hus er en gripende bok fra institusjonsmiljø på 70-tallet. Bokens jegperson, Hanja, er en ung jente som bærer på en årelang stor sorg, og opplever at livet ikke er verdt å leve. Hun prøver å sulte seg til døde, men dette tar for lang tid, og hun løper så inn i et vindu og skader seg svært hardt. Hun havner så på lukket avdeling på institusjonen Varden. Her blir vi kjent med ulike typer, beskrevet av Hanja. Hun knytter seg spesielt til snille, store Odin, og alltid triste Tussi, som minner om eselet i Ole Brumm. Senere havner Hanja, mot sin vilje, i åpen avdeling. Hun kjemper en kamp om å holde seg knapt i live, da hun fortsatt ikke spiser, trass i sterk hunger. Boka er sterk på mange måter. De ulike skjebnene til menneskene på intitusjonen, det være seg pasientene eller de tilsatte, er gripende. Hanja analyserer sine medmennsker, og vi blir kjent med ikke bare medpasienter, men leger, pleiere, kokk og psykolog, alle med sine ulike liv, på godt og ondt.
Det ligger nok en undertone av kritikk av psykiatrisk helsevern på 70-tallet i boka,. Men likevel er dette først og fremst en bok der Karin Fossum mesterlig engasjerer leseren slik at vi gjennom de triste skjebnene også opplever humoren og,varmen.
Etter å ha lest boka er det særlig Hanjas turer til brønnen, (der mange har tatt sitt eget liv), og samtalene med Døden, som sitter sterkt i minnet. Disse møtene redder kanskje hennes liv, og setter hennes problemer i perspektiv. Boka engasjerer sterkt, og den sier mye om menneskenes komplekse sinn. Det ligger vel litt "galskap" hos mange av oss. Innenfor og utenfor institusjonen.
Boka anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar