Romanen handler om politiførstebetjent Kristian Wold, som skal etterforske en gammel sak som er henlagt, den såkalla Maria-saken. En 14 åring har forsvunnet, uten at det finnes spor etter henne.
Wold ønsker å møte mor til Maria, og dette blir et skjebnesvangert møte. Wold er gift, men hans kone er syk. Mor til Maria, Inger, er knuget av sorg. Likevel innlder de to et forhold.
Inger og Maria hadde ikke det beste forhold seg i mellom. Dette påvirker hennes sorg, hun straffer seg selv for å gjør opp for mye av det dårlige mor/datterforholdet. Hun har etter lang tids leting gitt opp håpet, men som mor var hun forpliktet til å holde håpet levende. "Hun var den som aldri skulle gi opp. Hennes uforanderlige mandat var å gjennomstrømme uvissheten med håpets farger, helt til visshet inntraff." Har hun da frihet til å glede seg, gjøre det hun har lyst til? Dette er et viktig tema i romanen. Kristian Wold er en røff type, på en måte en antihelt, slik som vi ofte har i kriminalromaner. Men han har også sine mykere sider, noe som kommer fram da han forteller om en spesiell opplevelse han og vennen Bernhard har opplevd i Krakow.De forfølger en gjeng som driver med barneprostitusjon, og i raseri dreper Berhard en av hallikene.
Dette er ikke en vanlig kriminalroman, men en slags psykologisk roman der vi aldri helt finner ut om vi liker hovedpersonene eller ikke. Stig Sæterbakken skriver godt. Her er mye dialog, noe jeg vanligvis ikke liker så godt, men her er det på den måten vi blir kjent med personene i boka. Sæterbakken har en egen evne til å gå i dybden, og en blir sittende igjen med en følelse av at her var det mye mer enn det du i første omgang oppfattet. Han kunne nok blitt en god krimforfatter, om han hadde fått leve lenger.
Wold ønsker å møte mor til Maria, og dette blir et skjebnesvangert møte. Wold er gift, men hans kone er syk. Mor til Maria, Inger, er knuget av sorg. Likevel innlder de to et forhold.
Inger og Maria hadde ikke det beste forhold seg i mellom. Dette påvirker hennes sorg, hun straffer seg selv for å gjør opp for mye av det dårlige mor/datterforholdet. Hun har etter lang tids leting gitt opp håpet, men som mor var hun forpliktet til å holde håpet levende. "Hun var den som aldri skulle gi opp. Hennes uforanderlige mandat var å gjennomstrømme uvissheten med håpets farger, helt til visshet inntraff." Har hun da frihet til å glede seg, gjøre det hun har lyst til? Dette er et viktig tema i romanen. Kristian Wold er en røff type, på en måte en antihelt, slik som vi ofte har i kriminalromaner. Men han har også sine mykere sider, noe som kommer fram da han forteller om en spesiell opplevelse han og vennen Bernhard har opplevd i Krakow.De forfølger en gjeng som driver med barneprostitusjon, og i raseri dreper Berhard en av hallikene.
Dette er ikke en vanlig kriminalroman, men en slags psykologisk roman der vi aldri helt finner ut om vi liker hovedpersonene eller ikke. Stig Sæterbakken skriver godt. Her er mye dialog, noe jeg vanligvis ikke liker så godt, men her er det på den måten vi blir kjent med personene i boka. Sæterbakken har en egen evne til å gå i dybden, og en blir sittende igjen med en følelse av at her var det mye mer enn det du i første omgang oppfattet. Han kunne nok blitt en god krimforfatter, om han hadde fått leve lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar