Dette var en svært spennende bok, men med en overraskende slutt.
Jodi Garroe er bare en tenåring når hun blir gravid. Redd, alene og desperat etter å skaffe seg en fremtid, beslutter hun å adoptere bort barnet uten å fortelle det til noen. I løpet av en del år klarer hun å bygge opp et nytt liv, med mann og to barn. Da tenåringsdatteren blir utsatt for en bilulykke og havner på et sykehus i utkanten av byen, dukker minnene om det som skjedde for mange år siden opp for fullt. Det var her hun fødte barnet sitt og adopterte det bort, illegalt ved hjelp ev en jordmor. Jodi velger å være åpen, forteller mann, barn og familie om det som skjedde. Da myndighetene får tak i saka, begynner spekulasjonene. Hvor ble det av det lille barnet? Hun blir etterlyst over hele landet, men ingen melder seg. Venner og naboer vender familien ryggen, og fantasien får vinger.
I utgangspunktet en spennende, brutal og tøff historie. Men den blir noe uvirkelig etter min mening. Kan dette virkelig skje? Kan media og såkalla "gode naboer" og medmennesker virkelig ta avstand på denne måten? Ville ikke noen slå ring om den lille familien, støtte og tro på dem?
Føler at det kanskje er typisk australsk. Tenker på den tøffe heksejakten på familien som mistet barnet på en tur i ørkenen, og som ble dømt av alle for barnedrap. Senere viste det seg at en dingo hadde tatt barnet.
Kanskje jeg er naiv. Vi har da saker som blåses opp og blir enorme her også. Særlig når det gjelder barn. (Jfr. Bjugnsaka, der et helt bygdesamfunn ble involvert.)
Romanen er grei nok, men er ikke den jeg vil huske som en av mine favoritter.
Wendy James er født i Sydney, og er blitt svært populær i hjemlandet. Denne boka er den første som er oversatt til norsk, så vi hører nok mer fra henne.
Juritzen forlag
2013
351 sider
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar