Linda Olsson: I skumringen synger svarttrosten

J
 
Jeg har lest de tre bøkene Linda Olsson har gitt ut tidligere, og liker hennes forfatterskap svært godt.  Og derfor var jeg selvfølgelig veldig spent på denne. Romanen handler om tre ensomme mennesker, alle med tap og savn etter noe som gir livet verdi.

Den første vi møter er Elisabeth. Hun har for to måneder siden flyttet inn i en leilighet i Stockholm. Hun har ikke vært ute av den siden hun kom. Nå er spiskammer og kjøleskap snart tomme.  

" Leiligheten hadde blitt som et skall som omsluttet henne. Den var ikke en del av henne, men den beskyttet henne. De fleste av eiendelene hennes lå fremdeles i pappesker."

I samme trappeoppgang bor den unge tegneserietegneren Elias. Han er dyslektiker, og klarer ikke å sette tekst til tegningene sine. Enkemannen Otto, som er bokelsker, er den tredje beboer der. Tilfeldigheter fører dem sammen, og fellesnevneren blir svarttrosten. I tegningene til Elias finner vi svarttrosten, og Elisabeth identifiserer seg med denne fuglen. Gradvis utvikler det seg til et vakkert vennskap mellom de tre, og etter hvert opplever de at de har noe å leve for. Og vi blir gradvis kjent med hva som ligger bak Elisabeths isolasjon og nedstemthet. Otto binder de tre sammen med sine gode måltider, musikk og spaserturer i naturen.  Men det ligger en undertone av melankoli og tristhet her også.  
 
Linda Olsson skriver på en stillfaren måte, og hun klarer å gjøre menneskene i boka levende. Du lever deg inn i deres ensomhet, og blir glad når de finner ut av hverandre og kan begynne å leve igjen.  Her er det mye varme og medmenneskelighet.  Romanen er noe langtekkelig og stillestående, men det ble på ingen måte noe som ble negativt for meg. Det er bare med på å understreker prosessen som skjer mellom de tre.

Sitter igjen med et ønske om at romanen hadde en annen slutt - eller hvordan slutter den egentlig?

Vigmostad Bjørke
2015
289 sider (Pocketutgave/lesereksemplar)
Overastt av Gunnhild Magnussen
Bokmål