Ketil Bjørnstad: Sekstitallet

 "Veien til Mozart "var på en måte forretten til denne boka, eller rettere sagt bokserien, om Bjørnstads egen oppvekst fra han gikk inn i sekstitallet som åtteåring og fram til i dag. I "Verden som var min. Sekstitallet" skriver Ketil Bjørnstad sin egen historie fra oppveksten i Oslo. Samtidig skriver han historien om tiåret som forandret verden. Og jeg må tilføye at dette også er det tiåret da jeg hadde mine første år hjemmefra, først på folkehøgskole, senere mine første møter med arbeidslivet både i utlandet og i Oslo, og så studier på Stabekk, der skolen lå i Ringstabekkveien. Her var også en del av Bjørnstads verden. 

Dette er tiåret da folk levde i frykt for atombomben og verdens undergang. Men også når folk levde med store nyvinninger og tro på en verden der det kunne bli politisk enighet. Han lever sammen med familien, som består av mor, far og storebroren, en enkel liten familie på beste vestkant. Faren er ingeniør, mor er sufflør på Operaen og jobber hos en fotograf og i en bokhandel. Ketil er sterkt knyttet til moren, som er en følsom og empatisk kvinne. Faren leser Dagbladet, og i hjemmet er det et stort samfunnsengasjement.. I boka trekker Bjørnstad hele tiden inn begivenheter som preger hverdagene hos en familie i hovedstaden, Han er interessert i forfattere, filmskuespillere, romfart, ski- og skøytesport  Og det er hans egne opplevelser av det som skjer vi får oppleve. Og jeg nikker gjenkjennende til det meste. Bjørnstad er elev ved Steinerskolen, noe som preger han i disse åra. Den gode pedagogen Dan Lindholm, ektefelle til pianolæreren hans, Amalie Christie, betyr mye for han, og  når han senere skal forlate Steineskolen vet han ikke hvor han skal gjøre av seg. Det er nå musikken blir det viktigste for han. Han dropper skolen, leser per korrespondanse og øver og øver på pianoet.

Bjørnstad er svært personlig, uten å legge noe imellom. Hans sårbarhet og usikkerhet preget ham i mange år. Han var tykk, ble ofte mobbet av den grunn. Han var ofte bekymret for foreldrene, at de skulle gå fra hverandre, eller var særlig redd for at moren skulle dø. Krig og katastrofer opptar ham, og flyulykker og feilslåtte romfartsoppskytinger vet han alt om . 
Bjørnstad skriver, som alltid, så enkelt og lett, men likevel så utyllende og godt. Jeg liker bøkene hans veldig godt, og har lest mange av dem. Sekstitallet ble en lydbok, og Anders Ribu leser svært godt og levende. Jeg hadde ikke problemer med alle timene som gikk mens boka ble lest, og gleder meg nå til Syttitallet!

Lydbokforlaget
2016
Oppleser Anders Ribu
,