Helga Hjorth: Fri vilje (Roman)

Fjorårets roman av Vigdis Hjorth, "Arv og miljø", handler blant annet om oppvekst i en familie, fordeling av arv – to verdifulle hytter og penger i kontanter, og incest. Vigdis Hjorth har ikke lagt skjul på at dette er basert på virkelige hendelser. Søsteren Helga Hjorth forsøker å motbevise hendelsene ved å lansere en ny roman, en motroman, Et slags forsvarsskrift, eller litterær hevn, på vegne av familien. Og ikke minst faren, som hun mener er feil framstilt. Hun har ingen tro på at han kunne begå incest. Det er tydelig at hele familien har reagert på anklagene, men anklagene har ikke plutselig dukket opp i boka. De har vært der hele tiden.

Dette ble en noe tøff motroman å lese, for det er tydelig at her ligger det mye smerte og uro bak. Det er ikke like greit å være søster til en forfatter, som i bok etter bok utleverer seg sjøl, og dermed også familiemedlemmer. For Vigdis Hjorth legger ikke skjul på at hun bruker eget liv og egne erfaringer i det hun skriver, uten at dette behøver å være biografisk riktig. Spørsmålet er hvor lang en kan gå før det kan bli reist injurier mot en forfatter. Helga Hjorth er jurist, noe som kommer fram i boka, da den nærmest framstår som en prosedyre mot søsteren.  Hun fremstiller faren som en trygg, varm og solid mann, En staut kar. Og søsteren som en dramatisk, hysterisk og selvopptatt  og slitsom kvinne. Her er ingen nyanser. 

Jeg las romanen uten å bli særlig grepet. I utgangspunktet ønsket jeg ikke å lese den, men etter flere omtaler fra andre kom behovet for å vite hva debatten gikk ut på. 
Jeg ble ikke særlig klokere av å lese boka, og sitter igjen med samme mening om "Arv og miljø", en bok jeg likte godt. Jeg har heller fått en flau smak etter å ha lest "Fri vilje". Akkurat som jeg tenkte på forhånd. Dette blir for mye utbretting av en familiefeide. "Arv og miljø" står som den romanen den er. Og familien Hjorth har ikke vunnet noe med boka til Helga Hjorth, mener jeg. "Fri vilje" bekrefter faktisk Vigdis Hjorths framstilling av familien. 

Virkelighetslitteratur er blitt et begrep, da flere forfattere har vært svært personlige i sine romaner i det siste. Da Knausgårds "Min Kamp"-serie kom var det kanskje da debatten startet. Men store forfattere har til alle tider brukt eget liv i sine bøker. Det ville vel være nesten umulig å skrive romaner uten å bruke egne erfaringer og opplevelser. Godt skjult i fiksjon eller mer åpent. En sjølopplevd tekst kan gjøre romanen enda mer troverdig og ekte. 
Jeg kunne egentlig latt være å lese denne boka. Den ga meg lite. Og konkluderer med at "Arv og miljø" står trygt som en av de gode bøkene jeg las sist år.

Kagge forlag
2017
306 sider
Bokmål
Leseeksemplar