Cecilia Samartin: La Peregrina

Var veldig spent på denne boka, da jeg likte Senor Peregrino veldig godt. Leste også Drømmehjerte, som også falt i smak. Men den tredje boka som jeg leste av denne forfatteren, Mofongo, var etter min mening lite engasjerende og direkte kjedelig. Derfor lånte jeg denne boka med åpent sinn - dog noe skeptisk. Handlingen i La Peregrina er på en måte en fortsettelse av boka om Senor Peregrino, da han blir en viktig brikke i handlingen. Jamilet er en ung jente med et stort fødselsmerke som dekker store deler av hennes hals, rygg og bak. Hun flytter fra Mexico til Los Angeles og arbeider for å tene penger til å få dette operet bort. Dette fødselsmerket har stor betydning i bokas hendelser. I Los Angeles blir Jamilet "adoptert" av senor Peregrino, som hans oldebarn, uten at hun egentlig skjønner hvorfor. Hans store, men tapte kjærlighet, Rosa, forteller sin historie parallelt med Jamilet sin historie, og de to skjebnene knyttes sammen, til tross for at det er stort sprang i tid mellom de to. Rosa kommer etter et langt opphold sammen med sigøynere og magikere, til pilgrimsbyen Santiago de Copostela, der hun møter sin Peregrino igjen. Jamilet reiser også til denne byen, sammen med sin kjæreste.  Boka blir et eventyr der de to skjebnene knyttes sammen, og den ender på en uventet måte.  Cecilia Samartin er en fargerik forteller, og jeg leste boka som et spennende eventyr. Her er det gode og onde krefter, intriger og magi. Lettlest og greit som "koselektyre", uten at jeg sitter igjen med noe mer enn det. Men kan anbefales i mørke høstkvelder!