En novellesamling som jeg har sett fram til å lese. Føler på en måte at jeg er blitt kjent med forfatteren via Karl Ove Knausgård sin siste roman, noe som jeg ikke ønsket å legge vekt på ved lesning av novellene. Men likevel "kjenner jeg igjen" enkelte fortellinger. Blant disse er Buenos Aires , Baby call og Fortellingen om fuglen. Og da er det nærliggende å stille spøsmål om alle fortellingene er tatt ut fra eget liv - eller er det diktning? Uten at dette bør ha noen betydning for samlingen, men som leser blir det uvilkårlig noe jeg leter etter.
Linda Bostrøm Knausgård skriver til dels i jeg-form, til dels i tredje person. Den første novellen, Ønske, var spesielt gripende. Jeg leste den med tårer i øynene. En mor vender seg til noe/noen utenfor seg, og ber om å bli befridd for skrekken for at noe skal skje med familien hennes. Dette er noe de fleste mødre vil kjenne seg igjen i, uten at det behøver å være nevrotisk. (?) I flere
noveller balanserer hun mellom depresjon og ro og trygghet, noe som føles som en spenning mellom motstridende krefter. Det er fortellinger om drømmer, om angst for liv og død. Men også om håp. Vissheten om at det ikke er noe å frykte. Som i siste novelle Den du frykter, der en mor sier til sin datter: "At livet like gjerne kunne være uten kamp. Det er forferdelig å se tilbake på all unødig redsel." Denne novellen er også en av de som rører meg sterkt, og igjen kjenner jeg meg igjen som mor.
Ikke alle novellene fenget meg like mye, men samlet er boka drivende godt skrevet og gripende lesning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar