Dette er en roman som handler om en alenemor og student, som holder på med en hovedfagsoppgave. Hun har datteren Sara, som er litt hos mor og litt hos far. Boka er skrevet i jegform, og alt beskrives fra kvinnens perspektiv. Hennes refleksjoner dreier seg som om hva som er ekte og naturlig i motsetning til det tilgjorte, kunstige, i alle forhold. Det gjelder seg hennes forhold til menn, til Saras far, til venninner og barnehagepersonell. Og ikke minst til Sara. Hun er redd det å være mor, hun vet ikke hvordan hun skal oppføre seg i forhold til datteren, noe som får alvorlige konsekvenser. Som leser får du inntrykk av en usikker kvinne med svært lav selvtillit i foreldre rollen, og det blir noe "sykt" over alle refleksjonene i alt hun gjør.
Marstein skriver godt og har et direkte språk. Men det er ikke noen behagelig lesning, da du sitter og er redd for hva som skjer i neste omgang. Og da det bare er jegpersonen som forteller, blir du redd for at omverdenen ikke skjønner hva som skjer i forholdet mellom mor og datter. En trist bok om en hjelpesløs kvinne som ikke makter omsorgsrollen og en liten jente som kjemper om morens gunst for å tilfredsstille hennes krav.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar