"Vi må snakke om Kevin"

Jeg skriver vanligvis ikke om film, men nå må jeg bare. Så filmen "Vi må snakke om Kevin i påsken", og den er ikke lett å legge bak seg. Den lurer i bakhodet dag og natt etterpå.
.

Filmen bygger på ei bok av Lionel Shriver. Den handler om Eva som får sønnen Kevin, noe som fører til at hun må oppgi ambisjoner og drømmer. Forholdet mellom mor og sønn er vanskelig fra første stund, og hun møter liten forståelse for problemene fra mannen sin og helsepersonell, som hun henvender seg til for å få hjelp.  Kevin er en svært vanskelig  gutt, uten normalt følelsesregister og empati. Han er dessuten utspekulert og provoserende, særlig overfor sin mor. Som 15 åring gjennomfører han en kaldblodig massakre, der han dreper faren, søsteren og mange medelever ved skolen.

Det som griper meg med filmen er spørsmålet om hvordan kan dette skje? Hvorfor får ikke Eva, som tydeligvis ikke har evnen til å være mor, hjelp utenfra? Jeg mener at det ikke bare er Eva som svikter, men også hennes mann, som ikke ser hvordan Kevin er, og heller bygger opp om hans hardhet. Eller går det an å snakke om skyld når noe slikt skjer? Er noen født "onde"?

Filmen er laget slik at fortid og nåtid smelter sammen, og bildebruk og lydeffekter bygger opp rundt dette. Dette er et sterkt drama, som er svært aktuelt akkurat nå når saken om massemorderen fra Utøya akkurat skal begynne. En film jeg anbefaler sjøl om det er hard kost.