Da jeg oppdaget at "Til musikken" var første bind i en trilogi, kastet jeg meg over den neste boka momentant. I tillegg til at "Til musikken" var spennede og godt skrevet, var den en gledesbok i forhold til at jeg fant fram igjen en del perler innen klassisk musikk som jeg ikke har lyttet til på lenge.
"Elven" har også gitt musikkopplevelser, både innenfor klassisk musikk men også innen gammel Woodstocksjanger.
Men først og fremst har "Elven" vært en trist bok. At en ung, gutt i sin kjærlighet til en mye eldre dame med manisk-depressiv diagnose, ofrer alt, er for meg trist. Aksel Vinding, som elsket Anja i første bok, går etter Anjas død inn i et forhold til hennes mor, Marianne. Dette kan ikke gå bra. Å leve med en psykisk syk person er i seg selv krevende, og Aksel er bare nitten, følsom og med fremdeles ubehandlet sorg etter sin mor, som druknet i elva. I tillegg er han også fanget av den sterke pianolæreren Selma Lynge, med psykopatiske trekk, som har stor makt over han og kan være tøff både fysisk og psykisk. Aksel skal balansere øvingen og undervisningen fram mot sin debut med at han samtidig skal leve ut sin store kjærlighet til ustabile Marianne.
«Elven» er på alle måter en roman om sterke følelser i livet og ikke minst i musikken. Jeg må lese tredje bok i håp om at Aksel kan få et liv under stabile forhold, og ikke minst få et liv der han kan være ungdom uten de store voksenkrava. Men jeg tror nok dette er en ønskedrøm fra min side! Tar med boka "Damen i dalen" til Italia, der jeg skal kose meg sammen med mine to eldste barn noen dager.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar