Kristin Friis: Fjøset

En kort tittel, en kort bok. Men underfundig og velskrevet. En eldre gardkjerring, Marta, sitter inne og venter på at mannen skal komme inn fra fjøset. Det tar lengre tid enn normalt, og hun blir sittende å minnes livet hun har hatt på gården, sammen med Jon. Det har vært et ensomt liv, bare nabokona, Gudrun,har hun kunnet snakke med. Jon har hun hatt lite til felles med.
        "Han i fjøset, vendte hvert halmstrå, aldri snakk om å få mest mulig ut av henne,
         se henne fra  forskjellige sider. Som om hun var en pappfigur med en forside, n
         bakside. Som om det imellom ikke eksisterte. Som om hun ikke var den virkelige
         henne. En skisse, men ikke i bruk."

Marta får ikke delta i fjøsarbeidet lenger, de har trappet ned bestanden til seks dyr. Marta smører brødskiver, koker kaffe og venter. Det eneste holdepunktet hun har er veska si, som hun alltid har med

Hvem er Marta? Et neglisjert, forsømt menneske, som ikke tør fullføre tanken på at noe galt har skjedd i fjøset. Hun tenker å gå ut for å se etter han, men det er glatt, det er mørkt. Hun lukker døren og går inn. Setter seg forvirret på en krakk. Lurer på om det er hun som er borte. Og kommer ikke Jon er det også greit.
       "Så ville hun ta vesken sin og gå ned til veien. Hun ville gjøre det på følgende
        måte, kle seg i det fineste hun hadde, den beige halvlange kjolen med svart belte,
        den brune håndvesen og gå ut døren, slik han gjorde, men hun ville ikke stoppe,
        bare gå."

Det er lite som skjer i boka, men Kristin Friis bruker gjentakelser slik at du drives med i handlingen. Hun gjentar ord og vendinger, Marta gjentar sine handlinger, om og om igjen. Livet hennes har vært gjentakelser. Det er ei trist bok, men har også lune innslag. Ei bok utenom de vanlige, anbefales så absolutt. Likte foressten godt illustrasjonen utenpå boka.