En smakebit på søndag

GJENNOM NATTEN  av Stig Sæterbakken

Denne boka av Stig Sæterbakken har jeg akkurat lest ferdig, og jeg vil derfor plukke ut en liten smakebit. En mørk bok om sorg og anger. Se forøvrig det jeg har skrevet om boka i sin helhet som  blogginnlegg.

" Jeg prøvde å tenke på hvor langt tilbake jeg måtte gå for å komme dit hvor jeg hadde Ole-Jakobs fulle og hele tillit. Hvor gammel var han, sist gang han ikke hadde noe å utsette på meg? Jeg fortapte meg helt i tanken på dette. Og jeg tenkte: Hvis ikke noe av det som skjedde hadde skjedd, hvis ingenting var blitt noe av, hvis jeg hadde blitt hjemme sammen med Eva og ikke dratt på den helvetes jævla festen, ville jeg da ha stått ham nær nok til å stå i veien for det han hadde i sinne?"

Dette ble en merkelig opplevelse. Stig Sæterbakkens bok starter med å fortelle om et normalt ekteskap, mor, far og to barn. Men mer eller mindre tilfeldig går bokas hovedperson, Karl Meyer,  inn i et forhold til en mye yngre kvinne. Han har lovet sin kone å aldri lyve for henne, men bryter lovnaden, svikter familien og forlater dem. Forholdet til den andre kvinnen  varer imidlertid ikke så lenge, og Karl Meyer kommer tilbake til familien. Sønnen reagerer med å ta avstand fra faren, blir innesluttet og fjern. Og så skjer det tragiske, han tar livet av seg
Karl makter ikke å håndtere tapet av sønnen og glir inn i en tilværelse av skyldfølelse og depresjon.

Og her endrer boka seg. Karl Meyer klarer ikke å leve med sorgen, stikker av fra alle, familie og jobb, og gir seg ut på en reise. Han besøker ulike europeiske byer, møter mennesker som også har opplevd sorg, men han må videre for finne seg selv. Nå blir fortellingen etter hvert uhyggelig og skremmende. Han lengter etter tilgivelse, matres av mørke følelser og oppsøker til slutt ødeleggelsen, et redselens hus i Slovakia, der mennesker møter sitt private Holocaust.
(Jeg har vært i Banska Bystrica, men visste ikke om dette skrekkens hus. For det eksisterer vel - når det vises bilder av det på s.223?)
Fra nå av forlater boka det realistiske, nå er det menneskets fantasi som dominerer fortellingen. Det blir en blanding av psykologisk reise i sinnet til den sørgende og angrende Karl Meyer, og en skrekkreise. Og slutten blir på en måte oppklaringen.

En gripende bok, ikke akkurat oppløftende lesning. Jeg har ikke lest noe av Sæterbakken før, men vil nok hente fram en av hans tidligere bøker nå. Han har et svært beskrivende språk, bruker lange setninger med mange innskudd, men også korte, presise setninger. Dette liker jeg. En interessant forfatter som døde alt for tidlig.