Lars Amund Vaage: Skuggen og dronninga

Vaage fikk Brageprisen for boka "Syngja" i høst. Tidligere har han skrevet blant anna  "Skuggen og dronninga", og jeg bestemte meg for å lese den først. Dette var en sterk bok. Vi møter legen Mikal som vender hjem til bygda han voks opp i. Han føler seg presset til å innom sykehjemmet og besøke sin bestemor, Sara, sjøl om han egentlig ikke hadde planlagt dette. Vi skjønner at det har gått mange år siden han møtte henne, til trass for at hun betydde mye for han i barndommen. Mikal var mye hjemme hos Sara, og lekte ofte med onkelen sin, Sam, som bodde hjemme. Vi skjønner etter hvert at Sam var en enkel sjel, en slags bygdeoriginal. Dette oppfattet ikke Mikal som barn.  Gjennom fem fortellinger gir boka et innblikk i hva som har skjedd i Mikals barndom og oppvekst. Sam utvikler etter hvert store psykiske vansker og blir lagt inn på sinnsykehuset. Senere havner også Sara der. Hun lever for sønnen, som er hennes store kjærlighet, og hun takler ikke at han blir borte. De blir begge sterkt medisinert og utsatt for mange elektrosjokkbehandlinger.
Dette er en stille roman, med urolig og sterkt innhold. Vi møter mennesker som lider og ikke passer inn, vi ser hvordan vrangforestillinger utvikler seg til galskap , og må behandles. Her møter vi både positive og til dels negative holdninger fra lokalsamfunnet. Og vi ser hvordan den lille gutten Mikal blir sterkt berørt når han etter hvert skjønner sammenhengene i familien. Dette preger han gjennom hans valg av yrke og i hans forhold til familien.

Dette er som sagt en mangfoldig bok. Og jeg kan så absolutt anbefale den. Nå er jeg spent på "Syngja", som jeg skal lese i neste omgang.