Denne boka har jeg gledet meg til å lese. Og jeg er ikke skuffet. Petterson skriver enkelt uten ekstra utbroderinger, om vanlige folk i et vanlig miljø. Boka handler om Tommy og Jim, to gutter som vokser opp som bestekamerater. Et tett vennskap, med stor forståelese for hvordan de egentlig har det i hverdagen hjemme. Jim vokser opp uten far. Tommys far er brutal og voldelig, og mor forlater han og de fire barna uten å legge igjen et livstegn. Barna blir satt i ulike fosterhjem. Tommy tar et oppgjør med faren, og etter dette møtes ikke de to før etter 40 år. Jim får psykiske problemer og legges inn på sykehus som attenåring. Dette fører til et brudd mellom de to, og de to vennene møtes først igjen, tilfeldig, som godt voksne i femtiåra. Romanen er deres historie fortalt som en refleksjon over livet som ikke ble slik de en gang tenkte. Fortellingen veksler mellom Tommy og Jims stemme, men også gjennom Siri, Tommys søster. Etter hvert som puslespillet legges får vi et bilde av hvordan livet har artet seg for disse tre.
Dette er en roman om vennskap, fellesskap og ensomhet. Hva holder et menneske oppe når livet ikke blir som en har forventet? Og hvilke forventninger har de hatt til livet? Vi møter tre ensomme til dels desillusjonerte mennesker, som ikke har fått særlig mye ut av livet.
En stille bok uten de store spenningene, men en bok som du har i hodet etter at den er ferdig lest.
Fin omtale.:)
SvarSlett