Susan Henderson: Det blå rommet

I dag las jeg ferdig denne boka, men blir visst ikke helt ferdig med den likevel. Det er alltid trist å lese om vanskelig skjebner, og særlig hvis barn lider .I "Det blå rommet"møter vi lille Tillie som er syv år, som lever sammen med en fraværende far og en psykisk syk mor. Hun har en bror, Phil, som er noen år eldre enn henne. Begge barna lider under familiesituasjonen. Far er vitenskapsmann knyttet til rakettforskning, travelt opptatt med sitt. Han har liten toleranse overfor sin syke kone, og dominerer og styrer familien. Phil blir en stille, ettergivende gutt, som holder seg anonymt i bakgrunnen. Tillie elsker sin egentlige kreative og fargerike mor, men ser ikke at hun forsvinner mer og mer inn i det depressive.

Det er Tillie som er fortelleren i boka. Det kan se ut som om forfatteren har vært bevisst på å bruke et enkelt og direkte språk som er lett å lese, slik at vi lettere skjønner at det er barnet Tillies oppfatning av det som skjer vi opplever.

Dette er en sørgelig historie, men også en historie om et barns naive og ekte kjærlighet til sin mor.
I romanen møter vi Tillie som voksen i første og siste kapittel i boka. Hun skal føde sitt første barn, og hun må på en måte ta et oppgjør med sitt forhold til moren, som hun mistet som liten jente, men som har påvirket henne i hele oppveksten.

En bok som rører deg.