Asbjørn Aarnes: Råka av røyndom

Forfatteren Asbjørn Aarnes var professor i europeisk litteraturhistorie. Han døde i januar. Han var opprinnelig fra Tingvoll på Nordmøre. Jeg fikk lyst til å lese en av essaybøkene hans, og valgte Råka av røyndom. Forfatteren sier sjøl om boka:
" Når stubbane har fått tittelen Råka av røyndom, er det for å seia at dei ikkje byd på nyhende eller kunnskap. Dei er ei røyst på vitjing i eit språk der frygd og fælske, lått og liding, riv og slit attom tagnaden og vil ut i verda, men vert ståande med døra på klem."

Boka inneholder korte stubber med innhold fra barndom, studentliv i inn- og utland, voksenliv med lange, interessante samtaler i omgang med intellektuelle venner, filosofer, forfattere og professorer. Men her er også historier fra hjemstedet, der han har blant anna har besøk av to nonner som er kommet på kant med klosteret sitt, og reiser rundt i Europa for å se seg om. Her beskriver han linefiske og servering av ball og flesk.

En av stubbene som jeg festet meg ved var om Matthias Johannessen, islandsk skald og bladmann, som Aarnes møtte på en kongress i København. Vennskapet med islendingen fører til at Aarnes sier: "Utan islendingane hadde noregssoga starta med Svartedauden." Og videre " Finst det maken til folk i den vestlege verda?" Interessant.

En av de første stubbene er et barndomsminne, "Satans eld". Den forteller om barna på søndagsskolen som får høre at de aldri må banne, for da "kveikjer de Satans eld, og da står alt i loge." Og det frister sjølsagt guttene til å banne for å se hva som skjer, uten resultat. De planlegger å slutte på søndagsskolen; "Læraren lyg berre, for å skræme oss." Men så brenner et uthus ned, og guttene skjønner at søndagsskolelæreren har rett, og de møter opp igjen.

Aarnes skriver på arkaisk nynorsk, vakkert syns jeg. Han forteller på en lett, ironisk måte, til dels enkle hisorier uten å gi konklusjoner eller sluttpoeng. Dette er opprinnelig korte stubber som har vært publisert i Dag og Tid. Det som gjør boka spesielt interessant, syns jeg, er nettopp denne vekslingen mellom det enkle nordmørske satt opp mot - eller heller innblandet i - det høyintellektuelle universitetsmiljøet. Skjønner godt at mine naboer, som kjente forfatteren godt, satte stor pris på mannen Aarnes.