torsdag 4. april 2013

Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Denne boka lånte jeg av en venninne for et par dager siden, og hun anbefalte den sterkt som en av de beste bøkene hun hadde lest.

"Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese


Vi møter fortelleren der han sitter i fengsel. Året er 1989. Han leser i avisene om den store katastrofen i Perugia, der katedralen raser sammen over syv hundre mennesker. Og i denne katedralen var en altertavle malt på fjortenhundretallet av en ukjent kunstner. Et bilde av Madonna med barnet. Fortelleren vet mer om dette enn hva avisen bringer, og bestemmer seg for å fortelle sin historie og sin tragedie. Han er egentlig bibliotekar ved Vatikanet og har kommet over skrifter om en altertavle som skal være gjemt i et lukket rom. Blant skriftene er det en skrevet fortelling som kaster lys over hvordan denne altertavlen ble til. Vi blir dermed ført tilbake til en liten by i Italia, der flere viktige hendelser skjer. En av disse er historien om kvinnen som kler seg naken for sin elskede på torget i byen.
Her er historier om intens lidenskap og begjær, kjærlighet og svik, hovmod og griskhet.

Andreas Skartveit, den gang forlegger i Gyldendal sier om boka:
"Egentlig lar den seg ikke beskrive. Men det er jo en annen verden, der det mystiske og det fantastiske står i sentrum. Og så har den så mange lag. Du sitter igjen full av tanker og tråder, og har bare lyst til å lese den igjen. Forfatteren tar deg i nesen og drar deg rundt, herser med deg. Det er det ikke mange som klarer."

Ja, sånn føler jeg det også etter å ha lest boka. Hva var dette? Ikke bare en enkel historie om middelalderens Italia, ikke bare historien om bibliotekaren i Vatikanet, i fengsel for et eller annet som har skjedd. Her er det så mye som er umulig å sette ord på, så jeg må bare la Skartveits sine ord stå som min mening om boka. Men må tilføye at Jan Wiese er en kunstner som maler ord! Du blir fanget inn i historiene i boka, du trekkes inn om du vil det eller ei.
 
Mange sier at denne boka må lese mer enn en gang. Jeg tror jeg vil høre den på lydbok neste gang. Og det gleder jeg meg til! For ei bok!

Første gang i 1990, senere 2003
Gyldendal Norsk Forlag
173 sider

3 kommentarer:

  1. Bildene av fiskekakene fikk jeg "vann i munnen" av. Det er snadder! Men til boken du skriver om. Denne fikk jeg lyst til å lese etter å ha lest innlegget ditt. Og å eie siden tipset er at en bør lese den flere ganger. Og i tillegg er den på 173 sider. Perfekt! Takk for tipset.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du vil ikke angre på at du leser denne!

      Slett
  2. Dette er en av de få obligatoriske bøkene jeg har lest i skolesammenheng som jeg faktisk har likt. I klassen min på gymnaset var jeg en av veldig få som hadde falt hodestups for denne herlige boken. Jeg er nesten litt redd for å lese den igjen.

    SvarSlett