Toni Morrison: Paradis

Det tok litt tid å komme i gjennom denne boka, kanskje mest på grunn av at det er sommer, og så fristende å pusle med hage og gå turer. Og så har jeg forberedt og hengt opp en utstilling, sammen med to andre damer, på Fruen Cafe på Edøya, og i et naust ved Hopen brygge, Havfruegalleriet.  Og med sommergjester i huset er det ikke lett å konsentrere seg om en bok som er langt over middels krevende, etter mitt skjønn.

Men over til Morrison og Paradis.

Romanen starter med å fortelle oss historien om hvordan mennene i Ruby, Oklahoma, har et anstrengt forhold til kvinnene i et kloster, flere mil utenfor byen.

I første kapitel møter vi en gruppe menn som i åresvis har lurt på hva som skjuler seg i klosteret, rykter har gått og de har økt i omfang hver gang de er nevnt. Nå skal de "renske ut djevelskapen", de skal forsvare den eneste helsvarte byen , Ruby. De fem kvinnene som bor der utgjør den organiserte ondskap. Mannsterke møter de fram med geværer og andre våpen.

" Suverene, svarte Eva`er, ufrelste av Maria, som antiloper springer de mot en sol som nå har brent bort i tåken, og øser sin  hellige olje over viltets skinn.
Med Gud på sin side tar mennene sikte. For Ruby."

 En skremmende start på en stor roman. Men ingen skal fortelle meg at Morrisons roman kommer gratis! Her må en bruke tid og vilje til å reflektere. Boka er bygd opp slik at kapitlene har navn etter de fem kvinnene i klosteret, sjøl om de egentlig ikke handler om kvinnene.  De handler mer om Rubys historie fra 1890 til 1976. Byen Haven ble grunnlagt av et hundretalls frigitte slaver, og det er deres etterkommere som senere etablere Ruby. Dette etter åresvise kamper for å bevare sin identitet som fargede.

Det ligger sterke skjebner bak kvinnene i klosteret. Consolata som er den ledende i klosteret kom der som lita jente etter at hennes mor døde. Mavis har ved et uhell har drept tvillingene sine. Grace har forlatt sin kjæreste, som sitter i fengsel. Hun bor sammen med Seneca,  som har bodd i mange fosterhjem og som også har flyktet fra sin venn. Den siste kvinnen i klosteret er den unge jenta Pallas, som kommer fra en rik familie som hun har flyktet fra.

Morrison legger mange frustrasjoner og grunnleggende problemer som vedrører samfunnet  generelt, inn i den lille byen Ruby. Jeg velger å sitere noen spørsmål som dukker opp underveis når du leser, og som Morrison tar for seg i denne store romanen. Disse har jeg tatt fra en amerikansk blogger :

Why is it that so often in life the very thing you’re trying to avoid becomes you? Why do the oppressed become the oppressor? Why do the abused become the abuser? Why do those who demand openness and equality become insular and elitist? Why does the love that we strive so hard to obtain turn into a protective curse when we attempt to contain it vs. allowing its empathy and compassion to extend to all? These open-ended questions are only the tip of the iceberg in Toni Morrison’s Paradise. It is an incredible novel that incorporates many complex themes, mind shattering symbolisms and an obvious personal investment of experience, echoes of generations gone by and silent whisperings from history that we should heed and never repeat.

Dette er en roman full av symbolikk og seriøse betraktninger over blant anna hva frihet innebærer. . Byen Ruby er etablert som en idealistisk by der bare svarte skal bo. Innbyggerne ønsker å lage sitt eget samfunn uten rasemixing. Men er dette mulig å gjennomføre med den historien svarte/hvite har i USA? Eller for den saks skyld i andre sammenhenger der forskjeller er store, f.eks mellom fattige og rike, slaver og herrer, jøder og arabere osv...? Her ligger det alltid en spenning, og jeg tror at segregering sjelden vil føre til noe godt.

Jeg har store vansker med å skrive en skikkelig omtale av denne boka, da den spenner over lang tid og mangler kronologisk rekkefølge. Dette gjør den ikke lett å lese, og enda vanskeligere å skrive om 

Melusine har skrevet et grundig og flott omtale av boka , så her får du mer informasjon som gir en bedre forståelse av romanen..

Morrison kommer med en ny bok i norsk oversettelse i høst og jeg har planer om å lese den.

Aschehoug

1998

367 sider