fredag 13. desember 2013

Enger, Cecilie: Mors gaver

Mors gaver

Etter å ha lest mange anbefalinger av denne boka, var jeg så heldig å finne den på biblioteket sist uke,
Og jeg er glad for å kunne si at jeg enda en gang har lest en GOD bok. Dette er en personlig fortelling om noe som mange opplever, å ha en mor som får Alzheimer, og forsvinner etter hvert for deg. Dette i seg sjøl er en sterk opplevelse, og datteren vet aldri om moren kjenner henne eller ikke når hun kommer på besøk. Nå er moren innlagt på sykehjem, og huset skal selges. Cecilie rydder opp der, og kommer over en kladdebok med opptegnelser over hva hennes mor, og andre i familien, har gitt som julegaver hvert år. Etter hvert som hun leser dette, kommer minnene om hvordan hun opplevde julen sammen med familien i oppveksten. Enkeltepisoder om tanter, onkler og andre familiemedlemmer dukker fram. Noe er trist, andre hendelser komiske og får en til å trekke på smilebåndet. Særlig gripende er historien om tanten som sliter med psyken, og der vi får innblikk i behandlingsmetodene i psykiatrien på femti-sekstitallet.

Men boka blir mye mer enn minner om familien. Enger trekker inn hendelser, både politisk og kulturelt, fra hele tidsperioden det er snakk om, fra 1963 til 2003, i fortellingen sin. Vi får innblikk i samfunnsendringene i perioden. Julegavene sier mye om hva en hadde råd til. Mors og fars uenighet har preget henne. Dette ofte begrunnet i politikk, da de representerte to ulike samfunnslag, og dermed også hadde ulike holdninger. Dette kommer sterkest fram i saka om utbygging av kraft i Finnmark, men også syn på EF. Moren var en aktiv dame som lot seg engasjere i alt fra nærmiljøet, skolen og til storpolitikk.  

Cecilie Enger har skrevet en gripende bok om sin mor, men på en slik måte at det kjennes som om det gjelder oss alle. De fleste av oss vil kjenne igjen miljøet rundt familien, om vi bor i Asker eller andre steder i landet. Boka er lettlest, men har et innhold som likevel sitter igjen i deg lenge etter at du er ferdig med den. De siste setningene i boka sitter i alle fall igjen hos meg. Familien har skrevet under på at hun ikke skal gis mer behandling. Sitat:

"Det jeg har lyst til, er at far skal kjøre meg hjem fra Bråset denne mørke ettermiddagen i februar, og at jeg skal skrive den slutten mor ville likt. Jeg har uinnskrenket makt over ordene mine, har jeg ikke? Kan jeg ikke lage den slutten som gjør at hun ville lukket boken etter endt lesing og smilt tilfreds? Så kunne hun kjøpt den samme boken og gitt den i gave til venner neste jul? Der refleksjonene hennes og tankene hennes er glassklare, ordene presise og indignerte, kjærlige, interesserte, oppgitte, argumenterende. Og til sist vil hun se på meg med et tydelig blikk og si: Kom til meg. Hit, til virkeligheten."

En bok jeg anbefaler alle å lese.

Gyldendal Forlag
2013
258 sider









4 kommentarer:

  1. Jeg har lest den og likte den veldig godt. Forbausende godt, når en tenker på at det er en bok om julegavelister og en gammel mor. Hun skriver nydelig, og du har helt rett, det er lett å kjenne seg igjen i det.

    SvarSlett
  2. Takk for fin omtale!
    Denne står på ønskelisten min. :)
    God helg!

    SvarSlett
  3. Helt enig med deg. Den minner meg litt om Helene Uris " roman Rydde ut" - som jeg også anbefaler. Men denne var hakket bedre.

    SvarSlett
  4. Takk for omtalen av boka. Eg såg oh høyrde forfattaren i TV programmet til Lindmo og fekk eit godt inntrykk. No set eg den på ønskelista til jul.
    Fin kveld til deg. Her har det regna voldsomt i heile dag..

    SvarSlett