Naoki Higashida: Hvorfor hopper jeg

Først litt om den spesielle forfatteren Naoki Higashida. Han er født i 1992 og oppvokst i Japan, og bor i byen Kimitsu.
I en alder av seks år fikk han diagnosen autist. Han har hele tiden gått på skole for barn med spesielle behov, og 2011 gikk han ut fra skolen med gode karakterer. Naoki har publisert flere verk, både oppdiktet og virkelige historier.
For tiden blogger han og holder flere foredrag om autisme.
Forordet i boka er skrevet av David Mitchell, som selv har en sønn med diagnosen autisme. Dette er et viktig forord, han setter ting på plass, slik at det blir lettere å forstå hva autisme er. Han fokuserer på at verken følelsesfattighet eller det å ha aversjon mot samvær med andre er symptom på autisme, men derimot konsekvenser av autisme. Autisten er empatisk. Dette viser Naoki godt i den lille novellen han har skrevet til slutt i boka.
Som jeg skrev i En smakebit på søndag, der jeg viste til denne boka, har jeg et lite barnebarn på åtte år, med diagnosen autisme. En skarp og oppegående liten gutt, men som jeg lett kjenner igjen i flere av Naokis spørsmål. For Naokis bok har korte kapittel, der det stilles et spørsmål til leseren. Disse spørsmåla og de svarene Naoki gir, er virkelig noe til ettertanke for alle, om vi kjenner noen med autisme eller ikke. Forordet til Naoki er gripende.

"Jeg har ingen vansker med å lese bøker høyt, eller synge, men så snart jeg forsøker å snakke med noen, forsvinner rett og slett ordene. Jo da, av og til kan jeg få fram et par ord - men selv da kan det som kommer ut, være fullstendig motsatt av det jeg ville si!"

Og videre i boka viser han oss et syn på livet som berører leseren. Han viser en unik forståelse for og innsikt i det å være annerledes, samtidig som han ser verden rundt seg. Flere sitat fra boka her:

"Hvor ofte har jeg ikke skammet meg nesten til døde over de merkelige lydene som kommer ut av munnen min? "

"Uansett hva du gjør, ikke gi opp. Vi trenger din hjelp." 

"Alle har et hjerte som kan beveges av noe. Jeg vil be deg om å huske på det." 

" Jeg tror ikke vi noen gang kommer til å nå vårt Shangri-La. Jeg vet bare at det finne 

dypet av skogen eller på bunnen av det blå hav." 

" I silhuett mot den dypblå himmelen var den svarte kråken like vakker som den hvite duen" 

Enkelt, men nydelig, rørende og gripende fra en tretten-åring.


Jeg håpet at mange leser denne boka. To som har lest, og skrevet svært utfyllende, er


piaskulturkrok
beathesbokhylle




Jeg anbefaler også boka "The Golden Hat" av Kate Winslet.( The Golden Hat er også en støtteorganisasjon for autisme, The Golden Hat. At en kjent person som Winslet gjør så mye for barn og unge med autisme, tror jeg er viktig.) Anbefaler også "Kjære Gabriel" av Halvdan W.Freihow.

Pantagruel
2014
227 sider (inkl. for- og etterord)






Tusen takk til forlaget for at jeg fikk denne boka.