Sylvia Plath: Glassklokken

 Dette året har jeg planlagt å lese en del klassikere, både norske og utenlandske. Den første blir "Glassklokken" av Sylvia Plath.

Sylvia Plath ble født i 1932 og døde allerede i 1963. Hun slet med depresjoner i hele sitt voksne liv, og prøvde flere ganger å ta sitt eget liv. Dette lyktes hun med til slutt, bare 31 år gammel. Hun var gift med poeten Ted Hughes og de hadde to barn sammen. Hun rakk å skrive mye i sitt korte liv, både diktsamlinger og romaner. Hun regnes derfor som en av våre klassikerer i 20.århundre.

Glassklokken ble utgitt under psevdonymet Victoria Lucas, men er nok en selvbiografi på mange måter. I denne romanen følger vi den unge Esther Geenwood, som møter New York sammen med en gruppe andre unge jenter. De har vunnet en konkurranse der de skriver om moter. Hun er nysgjerrig på livet og prøver seg fram på ulike måter. Men egentlig er det å skrive det hun ønsker mest. Hun har søkt på et skrivekurs, og da hun får beskjed om at hun ikke er kommet inn, kommer nedturene. Hun sliter med å sove, med å spise, og havner til slutt på mentalsykehus. Hun får elektrosjokk, skrives ut, men sliter fortsatt med livet, som beskrives som inne i en glassklokke. Dette er en dypt tragisk bok, ikke minst ved tanken på forfatterens skjebne. Plath hadde savnet sin døde far, og i boka finner vi Esther på kirkegården, der hun finner sin fars gravstein og ikke begriper hvorfor hun gråter så voldsomt:

"Mor hadde heller ikke grått. Hun hadde bare smilt og sagt at det vae en barmhjertig skjebne for ham at han døde,for hvis han hadde levd, ville han blitt krøpling og invalid for livet, og det ville han ikke ha holdt ut, han ville foretrukket døden framfor det. Jeg la ansiktet mot den glatte marmoren og hylte mitt savn ut i det kalde, salte regnet."

En gripende bok om en ung jente som ikke klarer å mestre livet sitt. En bok som gjenspeiler forfatterens liv, en tragisk skjebne.

Gyldendal
Serien 20.århundre 1995
202 sider
Oversatt av Mona Lange