onsdag 4. juni 2014

Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz


Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol (Innbundet)


"Kjære søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er syerke nok til å klare reisa.
Eller ikkje har vilje nok
Likevel trur eg at dei lengtar heim."

Disse orda på første side sier mye om innholdet i romanen.  Det er "eg", Jenny, som er fortelleren, og det er ei historie om to søstre som mister moren sin i en ulykke, og sliter med å finne seg sjøl etterpå. Faren deres er polsk, og forlot dem for mange år siden. De bor nå alene, men i huset ved siden av bor Olvar, en trygg og god bestefar, som etter hvert har mistet synet. Solrun, den eldste har alltid vært en sart jente, som mamma har tatt seg ekstra av og ofte trøstet i vanskelige situasjoner. Hun er en dyktig idrettsjente, som det forventes mye av, men angst og utrygghet fører henne inn i en drugverden, og hun dropper ut fra både skole og idrett. Idolet blir Janis Joplin, som hun identifiserer seg med gjennom dans og bekledning. Sol er nå blitt over tyve år, Jenny en voksen student, det er ett år siden mamma døde. Olvar blir mer og mer hjelpetrengende, og Jenny kjenner ansvaret der også.

Dette er en utrolig sterk og trist historie, og så godt skrevet at du dras inn i de to jentenes sorg og kamp for å overleve slik at du har dem i hodet lenge etterpå. Jenny tar ansvar, kjemper for å holde storesøster  borte fra det negative miljøet hun er i, på bekostning av sine egne studier. Det er vondt å bli med på hennes kamp for å få Sol på rett kjøl. Da de var små var det Sol som alltid passet på lillesøster.
" Heile natta låg eg og lytte etter deg. om du gjekk i døra. Stega dine i trappa. Kva stega sa om kven du var. Kva tilstand du var i. Kva eg kunne vente meg. Men eg høyrde deg ikkje. Høyrde berre mine eigne rørsler. Augevippene mot puta for kvar gong eg blunka.
Høyrde tankane mine om semesteroppgåva. Måtte kome igang med den. Grunnleggande menneskeleg anatomi. Innleiing. Ptoblemformulering. Avgrensing."
Jeg har ikke lest noe av Marit Kaldhol før, men dette blir iallefall ikke siste boka. Liker godt den poetiske, maleriske og knappe måten hun skriver på.  Hele historien er bygd opp med delvis nåtid, delvis fortid, og dette er gjort på en slik måte at det blir en nydelig flyt i fortellingen.  En gripende og vakker roman om søskenskjærlighet, tap og savn, men også om omsorg og ansvarsfølelse.

Anbefales så absolutt!

Samlaget
2014
176 sider

4 kommentarer:

  1. Kor kjekt at du likte boka til Marit Kaldhol.
    Ho er syskenbarnet til mannen min og har også vore ein god rådgjevar for Aina Basso, dotter til mitt syskenbarn.
    Dei har kanskje litt same stilen ?
    Eg har ikkje lese denne boka enno. Mannen min var å høyrde på henne då ho las litt frå boka under eit kulturarrangement.

    Ha ein fin sommardag.
    Klem frå Anne-Mari

    SvarSlett
    Svar
    1. Kor kjekt at du kjenner Marit Kaldhol. Og Aina Basso, som eg også har lese bøker av og likar godt. Dyktige kvinner begge to! No slappar eg av saman med yngstedotter i Buvika, etter ein arbeidsdag der vi tok i mot flyttelass og måla garderobeskap hos eldste dotter på Byåsen i Trondheim.

      Slett
  2. Eg har lese ein del diktbøker av Marit Kaldhol, og eg likar måten ho brukar språket på. Bokomtalen din frista, for å seie det slik. Endå ei bok på ventelista... God helg!

    SvarSlett
  3. Jeg leste ut Kaldhols roman i går, og som deg mener jeg dette var en vakker og vemodig roman. Den grep meg, og i dag har jeg tømt tankene jeg gjorde meg om romanen ut i et blogginnlegg. Som deg var dette også min første Kaldhol, jeg liker måten hun skriver om det triste på. Selv om det er en eg-fortelling er ikke teksten så vond at jeg har problemer med å lese den, det er en viss distanse likevel er alvoret der hele tiden.

    SvarSlett