Laila Ibrahim: Gule krokus om våren

Denne romanen er rett og slett en engasjerende og oppslukende roman som du ikke klarer å legge fra deg før siste side er lest. Men sjøl om det er en herlig fortelling som river deg med, er det også en sterk fortelling om menneskeskjebner i sørstatene da slavehandel var en dagligdags sak, midt på 1800-tallet. 
Hovedpersonen Elisabeth blir født på en stor farm i Virginia. Hun blir lagt i armene til ammen Mattie, som nettopp har født sønnen Samuel. Mattie må forlate sin egen familie for å ta vare på Lisbeth, som hun kaller henne. Mattie er en kjærlig og omsorgsfull person, som Lisbeth knytter seg sterkt til. Hennes egen familie lever overfladisk i sitt luksushjem, og slavene blir behandlet som det de er, ifølge oppsynsmannen på farmen: "Behandle niggerne dine som halvveis mennesker og halvveis dyr, så vil du klare det fint".
Vi følger historien til Mattie, der hun får korte besøk hjemme sammen med familien, og lever på drømmen om å en dag stikke av til Ohio, som er en fri stat for slavene. Og vi følger Lisbeth, med debutantball, luksuskjoler og et intetsigende liv uten tanke på andre enn seg sjøl. Men når Lisbeth vokser opp ser hun tilværelsen fra Matties side også, og etter hvert må hun velge mellom det som er sosial akseptabelt og hva som er rett for henne. Dette er et valg som forandrer livet hennes for alltid.

Dette er en bok om uselvisk kjærlighet, om sterke mennesker som trosser sin skjebne. Det er en bok om overgrep og undertrykkelse, om angst og frykt. Boka er lettlest med et enkelt språk og med passende lange kapitler.  Det er så mange sørstatsromaner med stort sett samme tema, så det er vanskelig å plassere den som beste eller noe midt imellom. Heller nok til det siste. Det som gjør at boka blir sterk er den fine fortellingen om forholdet mellom Lisbeth og Mattie, et sterkt og rørende varmt forhold som ikke kunne aksepteres på den tid boka omhandler.

Cappelen Damm
2014
237 sider (pocketutg.)
Oversatt av