Anne B. Ragde: Jeg har et teppe i tusen farger

Anne B. Ragde har skrevet en historie om moren Birte , en slags kjærlighetserklæring til en spesiell mamma. Birte var en skilt alenemor som var så aktiv og full av innfall at døtrene ofte ønsket seg en mer vanlig A4 mor når de var små. Birte var født i Danmark, og var ikke en særlig varm og nær mor. Etter å ha lest Arsenikktårnet, der Anne beskriver den danske familien , skjønner en at Birte heller ikke hadde noen god oppvekst. Men hun er den er den perfekte husmor, med et gullende rent hjem, hjemmestrikkede plagg til barna, og med store evner som kokk.

Jeg opplevde å høre Anne B. Ragde fortelle om boken sin på Litteraturtreff i Trondheim tidligere på ettersommeren. Se referat her
Jeg fikk inntrykk av at hun på en måte ville hedre en mor, som med en oppvekst med en hard og totalt fraværende mor, Annes danske mormor, prøver så godt hun kan å oppdra sine barn på beste måte. Hun vet bare ikke helt hvordan hun skal gjøre det. For meg virker det ikke som om Anne bebreider sin mor, hun innser morens begrensninger, men uten forbitrelse: «Man skal alltid tilgi mennesker som har gjort sitt beste ut fra sine egne forutsetninger.»  Her ligger ingen bitterhet over morens manglende evne til emosjonell omsorg. Moren var en intelligent og intellektuell kvinne, med stor arbeidskapasitet og med sterkt livsmot. Hun var ivrig bokleser, kunnskapstørst og vitebegjærlig. Hun ville oppleve mest mulig av den verden hun fant i bøkene. Dette var ikke alltid forenlig med å være mor og maskinkjører på en plastposefabrikk, med sene kveldsvakter. Når døtrene blir voksne stikker hun ut i verden på haiketur, hun vil ha frihet. Og senere flytter hun til Oslo, der hun bor i kummerlige små hybler, og livnærer seg med småjobber via Manpower.

Men boka handler like mye om det å bli pleietrengende pasient på norske sykehjem, der bemanningen er lav og ingen har tid til å se pasienten. Dette opplever Anne som en stor påkjenning. Først og fremst for sin mor, men også for de pårørende, som blir hjelpeløse marionetter i systemet.

" Vi hadde prøvd, vi hadde ringt Ahus, hvor hun aller nådigst fikk sitte noen timer hver tredje uke for å fylles med gift, før hun ble skyflet av gårde igjen, de hadde ingen navn på en lege der som visste noe om henne, vi ble satt videre de gangene vi hadde ringt, selv om det vitterlig måte ha vært en eller annen lege som besluttsomt, eller for den saks skyld helt samlebåndslikegyldig, vi ante jo ikke, midt i romjulen, hadde ordinert seks cellegiftbehandlinger med tre ukers mellomrom. Vi fant ikke navnet på den legen heller, de visste ingenting der oppe."

Jeg liker Anne B. Ragdes måte å skrive på. Hun er direkte, skriver lettfattelig uten mange krumspring, og hun skriver med hjertet! Og så er det alltid mye humor med i bøkene hennes. En bok jeg gjerne anbefaler!

Se også andre som har skrevet om boka:
artemisiasverden.
beritbok.
og kanskje enda flere.

Forlaget Oktober
2014
317 sider