Caterina Cattaneo: Jeg sluttet å telle dager

Før jeg skriver noe om denne gripende romanen, vil jeg nevne forfatteren. Mest på grunn av at jeg ikke hadde hørt om henne før, og så på grunn av at jeg beundrer hennes måte å framstille en viktig del av vår historie på.

Caterina Cattaneo er født i Bergen i 1967 og er en norskitaliensk forfatter bosatt i Oslo. Hun debuterte som forfatter i 2002 med romanen Dvergene og siden har hun skrevet både voksenbøker og et par ungdomsbøker blant annet Malstrøm som kom ut tidligere i år.








Jeg har hatt boka liggende en stund, og etter at jeg las den nydelige og såre ungdomsromanen "Livet om natta" av Berit Vatne Vik, ble det helt naturlig å lese den. Jeg visste ikke at jeg satt med en sterk historisk roman i hendene, en historie om tragiske skjebner for svært mange i Norge på 17- og 1800-tallet, og langt inn i det 1900. Boka handler om mennesker angrepet av sykdommen lepra, ofte kalt spedalskhet eller spillsyke. Dette er en infeksjonssykdom forårsaket av leprabasillen, og oppstår i to former, den knutete og den glatte. I Norge var det særlig på Vestlandet lepra utviklet seg. Siste leprapasient i Norge døde i 2002. I verden for øvrig er det fortsatt mange utbrudd, og i 2003 var det 515 nye tilfeller. En regner med at 2-3 millioner mennesker lever med nerveskader på grunn av spedalskhet.

Jeg har denne gangen valgt å sitere forfatteren når det gjelder bokas innhold:

"Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen  blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten."

En utrolig sterk historie, med virkelig innlevelse og empati i forhold til de mange grusomme og brutale skjebnene boka omhandler. Dette er en bok som alle bør lese, både kvinner og menn. Likeså mye en historiebok som en roman. ANBEFALES!

 Jeg gjør som Beathe har gjort i sin omtale av boka (beathesbokhylle.),viser til den gripende klagesangen som Peder Olsen Feides skrev.  Feide var selv pasient ved St. Jørgen hospital og i dette lange diktet forteller han sin historie.  Feides klagesang
Tine har også skrevet en god omtale om boka. (tinesundal.)

Juritzen forlag
2014
470 sider